Sørafrikablogg: Blant svarte og hvite og andre kriminelle

Den hvite overklassens eiendommer i Sør-Afrika er som pansrede festninger. Skilt som dette ses alle steder. Mistillit og redsel, og volden som en frukt av dette, har en lang og blodig historie i Sør-Afrika.

Over- og underdrivelser om kriminalitet. To ganger de siste par ukene har jeg kjørt gjennom bydeler i Johannesburg og Cape Town de fleste turistnettsteder ville anbefalt deg å ligge unna. Man kan ikke føle seg trygg i sin egen bil engang, sies det. Når man står på rødt lys i gatekryssene, risikerer man i løpet av et sekunds uoppmerksomhet at bilvinduet blir knust, hvoretter man robbes og i heldigste fall får beholde livet. Langs motorveien mellom Cape Town og flyplassen forekommer det sågar at hijackere står langs veien og kaster stein på frontrutene til biler i fart, slik at de tvinges til å stoppe.

Historier som dette høres alle vegne. Sør-Afrika har fått rykte på seg for å være et lovløst land. Det er en sannhet med modifikasjoner. Et dypdykk i landets kriminalstatistikk forteller en mer sammensatt historie. Det som er riktig, er at tyveri og hijacking, dvs den type kriminalitet som folk flest risikerer å stifte bekjentskap med, har hatt en sterk vekst og også blitt mer brutal i sine former. Det totale antall drap på årsbasis er imidlertid halvert siden Apartheid ble avskaffet i 1994. Men tallene er fortsatt blodrøde. Daglig begås det 6 drap i Sør-Afrika. Det plasserer byer som Johannesburg og Cape Town på nivå med New Orleans, men bak Rio de Janeiro.

Turister og folk flest har likevel liten grunn til frykte for livet både i Johannesburg og Cape Town om man oppfører seg noen lunde fornuftig. Som mine venner lett ironisk bemerker: - Johannesburg har snart 12 millioner innbyggere, og de er i alle fall ikke blitt drept. Langt de fleste drapene på Sør-Afrikas blodrøde drapsstatistikk skjer innen den fargede fattige befolkningen og i gjengoppgjør mellom kriminelle bander. Rasistiske drap fra svarte mot hvite farmere i rurale områder har vært et økende problem som har fått stort fokus i europeiske medier, men i den totale drapsstatistikken utgjør rasistiske drap mellom ulike svarte innvandrergrupper et betydelig større problem.

Om drapstallene totalt sett er gått kraftig ned, så har likevel volden blitt grovere og mer brutal. Det skyldes at opphevelsen av Apartheid for fullt åpnet Sør-Afrikas grenser for narkotika og dermed også for narkotikarelatert kriminalitet. Sør-Afrika er et ideelt marked for internasjonale narkotikakarteller. Landet har både en stor og særdeles velstående overklasse, og en enda større særdeles fattig underklasse. I en del tilfeller har formuende hvite som etter 1994 har fått sine privilegier beskåret og som frykter for sine formuer, inngått kriminelle allianser med organiserte bander som via nigerianske mellommenn opererer over hele Afrika, og som har fått solid fotfeste i storbyenes slumkvarterer. I sørafrikansk sammenheng representerer dette noe nytt.

Korrupsjon – på nivå med Italia. Den frie pressen i landet, som står svært sterkt, har over flere år hatt et skarpt fokus på korrupsjon innen politikk og forvaltning. Ifølge Transparency Internationals korrupsjonsindeks ligger Sør-Afrika i dag på 46. plass i verden, dvs. på nivå med Italia. Selv landets president er blitt rammet av korrupsjonsanklager. I august 2010 ble Sør-Afrikas tidligere politisjef dømt til 15 års fengsel for å ha blitt bestukket av en europeisk narkobaron. Saken hadde da vært en føljetong i mediene gjennom mange år. Den forteller at korrupsjon er et reelt problem i Sør-Afrika, men også at rettsstaten tar problemet på alvor.

Blomstrende turisme. Til tross for alt som tilsynelatende er farlig har sørafrikansk turistnæring likevel en formidabel vekst. Det er ikke rart. Lonely Planet kårer hvert år de tre mest interessante reisemålene i verden, og Sør-Afrika topper årlig listen sammen med Brasil og Mexico. Tre ukers besøk her er som å skrape i overflaten av et samfunn som kan by på det meste av både godt og vondt, men det er nok til i alle fall å ane at dette er et land som er svært mye mer sammensatt enn man hadde sett for seg. Legg så til enestående naturopplevelser og overstrømmende vennlighet og hjelpsomhet hos alle man møter, så har man alt.

Et afrikansk Megalopolis. Til tross for indikatorer som skulle dra i motsatt retning – da i første rekke det katastrofale omfanget av hiv/aids – har Sør-Afrika hatt en formidabel økonomisk vekst siden avskaffelsen av Apartheid. Det skyldes at sanksjonene mot landet ble hevet og at verden omsider åpnet seg for Sør-Afrika og alt det fantastiske landet har å by på. En formidabel heving av standarden på infrastruktur og på skolevesenet er blitt resultatet. Helsevesenet, derimot, er fortsatt tilbakeliggende og sterkt klassedelt.

Det meste av den økonomiske veksten har vært konsentrert i området rundt Johannesburg – sentrum for verdens gull- og diamantindustri og i dag et trekkplaster for høykompetent arbeidskraft fra hele verden. Siden byens grunnleggelse i forbindelse med gullrushet som startet i 1872, har byen i ulike faser vært en av klodens hurtigst voksende. Den er inne i en slik vekstfase nå. Gauteng-området, som også omfatter hovedstaden Pretoria, har på få år vokst mer eller mindre helt sammen til et afrikansk Megalopolis, der mer enn en fjerdedel av Sør-Afrikas drøye 50 millioner innbyggere bor.

Johannesburg tiltrekker seg høykvalifisert arbeidskraft fra Tyskland, USA og asiatiske land, ikke minst Kina, Malaysia og India. USA er det landet som pr i dag har flest tilflyttere til Sør-Afrika, et helt nytt fenomen i sørafrikansk historie.

I motsatt ende finner vi en betydelig lovlig så vel som ulovlig innvandring fra andre fattige afrikanske land, i første rekke fra det katastroferidde nabolandet Zimbabwe, men også fra det ikke mindre katastroferidde Somalia samt Nigeria. De fattige townshipene, der landets svarte befolkning ble plassert i enorme ghettoer under Apartheid, er blitt blandet opp med store kontingenter av fattige fra andre afrikanske land, og dermed har man lagt grunnlag for voksende konflikter innad blant den fargede befolkningen. Kriminalitetsstatistikken forteller at somaliere som enkeltgruppe topper både antallet av drepte og av drapsdømte.

Et offisielt anslag tilsier at det finnes mellom 3-6 millioner ulovlige innvandrere i Sør-Afrika til enhver tid, et uoffisielt anslag lyder på minst 6 millioner. Myndighetene har ikke tilnærmelsesvis hatt ressurser til å ta unna for problemene dette medfører. Særlig innvandringen fra Nigeria har fått kriminalitetsstatistikken til å fyke i været, fordi det her ofte dreier seg om organisert kriminalitet med godt organiserte bander som er i stand til å ta over og kontrollere hele bydeler. Gjennom denne organiserte kriminaliteten er narkotika blitt introdusert i det sørafrikanske samfunnet i en målestokk som for ikke mange år siden ville vært helt fjernt å se for seg. Et spesielt urovekkende fenomen er det at islamistiske grupper fra Somalia og Nigeria har fått fotfeste i enkelte township og finansierer sin virksomhet gjennom organisert kriminalitet i konkurranse med andre kriminelle bander. I Cape Town skjer de mest blodige gjengoppgjørene nettopp mellom slike grupper.

De sosiale breddevirkningene av narkotikaens inntog er nødvendigvis enorme, ikke minst i et land der hiv/aids allerede fra før hadde festet et solid grep. Hovedsmittevei for hiv er som kjent enten bruk av infiserte sprøyter eller ubeskyttet sex. I Cape Town antas 40 prosent av befolkningen å være smittet. Ikke noe sted i verden har en slik høy konsentrasjon av hiv-viruset. Jeg skal blogge nærmere om dette i en egen artikkel.

Kriminalitet og kriminalitet er ikke det samme. Hvorfor og hvordan er kriminalitet blitt et så stort problem for Sør-Afrika?

En vanlig myte om kriminalitet er at den skyldes fattigdom. Det er sjelden slik. Etiopia er ett av verdens fattigste land, men det finnes nesten ikke kriminalitet i landet (vi ser da bort fra at selve regimet i landet er kriminelt). Men i Etiopia er så å si hele befolkningen fattig, alle deler mer eller mindre de samme elendige kår.

Det er fattigdom stilt opp mot ekstrem rikdom fra herskende grupper som bygger sin makt på å holde hele grupper nede i fattigdom og undertrykkelse, som er den fremste generator for kriminalitet. Overalt i verden går dette bildet igjen. I Sør-Afrika har dette vært tilfelle i en helt ekstrem grad. Hertil kommer den helt spesielle karakteren som landets rasistiske historie har hatt. Møtet mellom de første settlerne, boerne, og omkringliggende stammer ble i særklasse brutalt. De hvites inntrengning førte til nye allianser mellom de stedegne kongedømmer og dannelsen av et svart militaristisk styre, de såkalte zuluene, som gjorde at konfrontasjonene mellom svart og hvit ble særlig blodige. Da boerne gikk til krig mot engelskmennene under de to såkalte boerkrigene på slutten av 1800-tallet, ble engelskmennene fullstendig tatt på sengen av den grove brutaliteten på de hvites side. Britene måtte til slutt sette inn fullt militært skyts for å tvinge boerne i kne.

Redselens og mistillitens språk er alltid vold. La meg ta et lite, men høyst hverdagslig eksempel som illustrerer noen av de psykogenetiske årsaker til kriminaliteten. Mitt vertskap bor som sagt bak åpne dører 24 timer i døgnet. De tror at en tillitsfull holdning til omgivelsene og å møte andre med respekt vil beskytte dem. Det kan synes i overkant naivt, men hittil har det gått bra.

For naboen gikk det imidlertid ikke bra. Han ble robbet – av sine egne tjenere, som hadde formidlet kontakt med kriminelle utenfor. Mitt vertskap her nede har også tjenere, det er vanlig for utlendinger som er bosatt i et land der europeiske lønninger strekker langt lenger enn hjemme. Det samme kunne i prinsippet ha skjedd med mine venner som med deres nabo. Men det kommer ikke til å skje, sier Stefan. Han betaler sine folk langt bedre enn de kan forvente og han omgås dem respektfullt.

Her er vi ved et ytterst sårbart punkt – følelsen svarte i dette landet går med at hvite alltid ser ned på dem. Følelsen av underlegenhet, den konstante mistilliten som regulerer alle mellommenneskelige relasjoner. Det kom nemlig for en dag at naboen hadde grovt underbetalt sine folk og også utnyttet dem. I et land med 26 prosents arbeidsledighet og med holdningene fra Apartheid-tiden fortsatt inngravert i sinnet, har svarte lært seg å måtte ta til takke med det de kan få. Men de har også lært seg å vise sin motstand på mer eller mindre subtile måter. Svarte stoler aldri på hvite. Hvite stoler aldri på svarte. Mistilliten ligger der som en psykologisk logaritme som forhåndsprogrammerer alle relasjoner mellom mennesker. Sør-Afrika er et samfunn der redselen har vært nær menneskene siden svart og hvit møtte hverandre første gang midt på 1600-tallet. Redselens språk er alltid vold. Et menneske oppfører seg ikke annerledes enn et dyr når det føler seg truet: Det angriper.

Apartheid og illusjonen om naboskap. Apartheid var i sitt opprinnelige, teoretiske konsept tenkt som en måte å regulere et naboskap mellom ulike mennesker og raser på. Slik lød det i alle fall i den politiske solskinnsversjonen fra apartheid-regimet. Rasene måtte ikke blandes, ikke ha noe felles, ikke så mye som en buss eller en benk i en park kunne de dele. Langt mindre kunne de bo i de samme områder eller blande sine gener med hverandre. Raseskillepolitikken var en måte å avverge konflikter på. Virkeligheten ble en annen: Raseskillepolitikken genererte konflikter i en helt uhørt målestokk, og førte dernest også til en brutalisering av det system som forvaltet den. Et politisk system som forutsatte at et hvitt mindretall kunne styre over en umyndiggjort svart majoritet og unndra dem deres selvsagte retter, kunne kun opprettholdes gjennom vold og massiv maktbruk. Volden har vært politikkens hverdag i Sør-Afrika gjennom 400 år. Under Apartheidstatens "glansperiode" på 1960-, 70- og 80-tallet var Sør-Afrika ett av verdens mest blodige regimer.

Rettstaten og ytringsfriheten fungerer. Når jeg leser forskjellige av Sør-Afrikas mange lesverdige aviser eller hører nyhetsinnslagene på radio og tv, slår det meg at mediene opptrer svært våkent i forhold til politikere og andre maktbærere i samfunnet. Til enhver tid verserer det saker om korrupsjon eller andre misligheter og som er blitt avslørt og fulgt opp nettopp av mediene. Jeg bemerket overfor mine venner her nede et inntrykk jeg har dannet meg om at nettopp rettsinstansene og pressen ser ut til å være de institusjonene i det sørafrikanske samfunnet som i dag står på støest bein. De nikker bekreftende. Politikken er vaklende og politikerne ofte løse kanoner på dekk. Rettsstatens uavhengighet og ytringsfrihetens sterke stilling ser ut til å fungere som dreneringssystemer i samfunnet som gir håp om at Sør-Afrika ikke vil bli den afrikanske katastrofen Lady Tatcher spådde det ville bli.