Mccarthyisme og nettdebatt

Det er mange måter å debattere på. Forutsetningene for å delta i et ordnet og saklig ordskifte varierer fra person til person. Svært mange har agendaer å forfølge, og ofte innebærer dette at regler og rutiner for rasjonell kommunikasjon og demokratisk debatt settes til side.

Mccarthyisme er en slik «debattform». Mccarthyisme er et begrep som ble tatt i bruk om tilhengere av den amerikanske senator Joseph McCarthys linje under den kalde krigen. McCarthy forfulgte hensynsløst påståtte kommunister og personer mistenkt for å ha kommunistiske sympatier. Dette skjedde særlig under perioden fra 1950 til 1954, da det rådet en sterk antikommunistisk stemning i USA, i en periode da den amerikanske regjeringen og det parlamentariske flertallet aktivt motarbeidet kommunismen.

Blant de mange kjente personer som ble rammet av mccarthyisme var skuespilleren Charles Chaplin, dirigenten Leonard Bernstein, forfatteren Dashiell Hammett, sangerinnen Lena Horne, dramatikeren Arthur Miller, fysikeren Robert Oppenheimer, kjemikeren Linus Pauling, aktivisten Paul Robeson, musikeren Pete Seeger, journalisten William L. Shirer og regissøren Orson Welles.

Selv om mccarthyisme også har blitt brukt om særlig «harde» virkemidler som overvåking, yrkesforbud, internering og lignende i kamp mot venstreradikale meningsmotstandere, er det den gjennomgående usaklige og defamerende inkvisitoriske formen som kjennetegner mccarthyismen i videre forstand.

Mccarthyismen betegnes av å framsette beskyldninger om illojalitet, undergraving og/eller forræderi uten hensyn til bevis. Begrepet kan også sies å omfatte hensynsløse, ubekreftede beskyldninger, samt demagogiske karakterangrep og beskyldninger om manglende patriotisme. Videre skrives virkelighetsforståelsen inn i et konspiratorisk verdensbilde hvor de inkvisitoriske virkemidlene rettferdiggjøres av å skulle avsløre de farlige konspiratoriske kreftene man står overfor. Mccarthyismen kan derfor også sies å være kjennetegnet av et dualistisk verdensbilde av typen «enten er du med oss eller så er du mot oss».

I sum innebærer dette at den hensynsløse framferden og de dårlig underbygde påstandene som framsettes om og overfor (menings)motstandere, rettferdiggjøres av motstandernes påståtte farlighet.

Internettet gir mccarthyister av ulikt slag anledning til å framsette sine påstander – igjen og igjen. På nytt kan vi se hvordan den klassiske mccarthyismens virkemidler brukes overfor nye grupper, alt i den «gode saks» tjeneste. I dag er det ikke minst forestillinger om islams og muslimers farlighet som gjør at mccarthyister fremmer sine krav om lojalitet og sine påstander om farlige konspirasjoner som det er livsnødvendig å avsløre.

I denne kampen er det ikke nødvendig å dokumentere sine påstander. Det er tilstrekkelig å hevde at den ene eller andre person – muslim eller ikke-muslim – ikke er en tilstrekkelig god forsvarer av «våre» verdier. Dermed fremmes krav om å ta avstand fra islam, islamisme, sharia, terrorisme, antisemittisme osv. Samtidig må man bekjenne seg som demokrati og menneskerettighetsforkjemper.

Men om man faktisk tar disse idealene alvorlig og argumenterer for at de også må omfatte muslimer, islamister og andre som mccarthyistene ikke liker, får man gjerne høre at man er menneskerettighetsfundamentalist. For dersom demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter står i veien for de moderne mccarthyistenes kamp mot sine fiender, da er det demokratiet og menneskerettighetene som må vike.

I internettdebattene fremmes de konspiratoriske og inkvisitoriske verdensbildene ganske uhemmet. Mange er de mer eller mindre kjente personer i offentligheten som utsettes for mccarthyismens defamerende, men dårlig begrunnede anklager om å forråde «våre» verdier, nasjonen eller hva det måtte være.

Det er viktig, av hensyn til en skikkelig offentlighet på internett, å bekjempe mccarthyismen. Akkurat som kampen mot Joseph McCarthys virksomhet vant fram når man rett og slett nektet å la seg fange i avhørernes nett av løgner, halvsannheter og urimelige anklager, er det viktig i dag å avvise mccarthyistenes falske premisser. Mccarthyister bør rett og slett boikottes, ignoreres og ties i hjel.

Rasjonell argumentasjon forutsetter at man kan og vil framsette begrunnede og/eller dokumenterte påstander, ikke insinuasjoner og løgnaktige antydninger om andre menneskers karakter og/eller motiver. Altså det motsatte av mccarthyismens framgangsmåte.

Uenighet er et gode i et hvert samfunn. Det er hvordan vi håndterer uenigheten og lærer å leve med den gjennom debatt og toleranse, at det frie samfunn og den åpne meningsutveksling kan utvikle seg.

Dette innlegget inviterer derfor til en diskusjon av debattformen mellom de skarpeste meningsmotstandere. Hvordan sikrer vi en demokratifremmende debatt uten å anklage meningsmotstandere for forræderi, antidemokratiske holdninger osv. – når det ikke er grunnlag for det? Og hvilke krav kan man stille til dokumentasjon eller begrunnelse for sterke anklager – når slike anklager er berettiget?

Klarer Verdidebatt.no å fostre slike debattidealer? Eller er (ny)mccarthyistene allerede for sterke?

Lars Gule