Verdidebatt

Tro, kunnskap, profeter og veien videre

Tro og kunnskap vil aldri stå i motsetning til hverandre. Jeg vil her forsøke å påpeke forskjeller og hvordan tro og kunnskap må utfylle hverandre. Vår tid skriker etter en sunn forståelse av religionene, deres vesen, muligheter og ja begrensninger.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har en tro, og jeg har virkelig tro på kunnskap/ vitenskap! Stadig konfronteres jeg her på VD om konfliktene og motsetningene som ligger i dette.

Selv er jeg av den oppfatning at min tro hviler på det grunnlaget som er lagt en gang for alle: »Guds uforandelige tro, evig i fortid, evig i framtid.»

Denne tro har alle store religionsstiftere tuftet sin visdom på, når de har fremstått som lærere for folket og vunnet deres kjærlighet. Kjærligheten som strømmer mot dem, er forårsaket av «gjenkjennelsen av Sannhet» .i de ord de kommer med. - Det Gud har nedlagt i oss, gjenkjenner vi som Sannhet, når vi «nakne», (uten egoets påvirkning) lar oss konfronteres av den.

Men de store religionsstifterne, har i tillegg kommet med noen egne lover for den tiden de gjør sine åpenbaringer. Slik tilhører alle religioner en evig fremadskridende prosess som bringer sivilisasjonene framover i lyset; - og ut av mørket. - «Alle religioner stammer fra den samme kilden» - «Alle profetenes innerste vesen er ett og den samme». «Alle har forkynt Enhet og Fred mellom mennesker». En mulighet som ligger i den dype forståelsen av Guds ord og de evige lover på de tre områdene nevnt over. Tidligere virket de i mindre samfunn,- klaner og byer -, senere nasjonalstater. Men nå står vi overfor å skape denne Fred på hele jorden! - Derfor må det være viktig å gjenkjenne Guds profet for den tiden vi selv lever i? Eller i  allefall stå på essensen av den "evige visdom" slik den har framkommet i alle religioner?

Jeg selv er ikke så flink til å uttrykke meg, men har gjenkjent mye jeg finner bra i det dere andre skriver her på VD. Da er det ikke nødvendig å skjele til HVEM som skriver det? «Etiketten" dere bruker for å beskrive dere selv betyr svært lite, det er innholdet jeg finner glede ved ut fra egen forståelse. (Etikkett - heisan - her er også ordet etikk ;-))

Troens forhold gjelder lover for 3 områder.

  1. Den enkeltes forhold til Gud, fysiske og åndelige forhold som er til gagn for den enkelte

  2. Forholdet mellom enkeltpersoner, etikken i vår samhandling

  3. Forhold som angår den enkelte og samfunnet

I bunnen for all kunnskapstilegnelse, må «levereglene» som angår de 3 forhold jeg nevnte ligge. På dette grunnlaget må all undervisning formidles. Det er derfor så tragisk at vi ikke kan samhandle om noe så grunnleggende som den etiske dannelsen av barna våre i skolen?

Hvordan mener noen at disse forhold skulle begrense meg i forhold til kunnskapstilegnelse? Snarere tvert imot? Nettopp ved ved selv å finne harmoni, og leve i fred med min neste i et velordnet samfunn, vil jeg få mulighet til virkelig å tilegne meg kunnskap om alt som er og virkelig kunne bruke mine iboende evner (av Gud)?  Når jeg ser hvordan alt henger sammen i meget bestemte lover, så vekkes faktisk utforskertrangen stadig mer? Virkelige vitenskapelige fakta kan ALDRI stå i konflikt med Guds ord!

Profetene kommer med sine åpenbareringer når menneskene har forvrengt budskapet og følger sine egne iboende lavere karakter. Å anerkjenne Guds manifestasjon for den tiden en lever i, blir det viktigste for å bringe vår sivilisasjon fremover. Det er denne handling alene som vil kunne forene oss og muliggjøre den gode fremtiden! - Muslimer har blitt «stående fast» i begrepet «Profetens segl», slik mange kristne står fast i at «bare navnet Jesus kan frelse» Ateistene vil ha bort all tro, men er det egentlig det de vil? Jeg tror ikke de heller ønsker å avvise den visdom vi har lagt vår sivilisasjons grunnvoll på? Alle disse forhold er bare egnet til å skape koflikt; - det motsatte av hva vi alle ønsker...

Selv opplevde jeg å bli ufør med hukommelsestap og konsentrasjonsproblem. Det var en forferdelig opplevelse å ikke kunne lese en bok, da det neste dag var umulig å huske hva jeg hadde lest dagen før. Jeg hadde i mitt arbeid mange personlige samtaler med mennesker. Men jeg ble redd dem og skygget unna, for jeg var jo ikke i stand til å huske hva de hadde sagt. - Dette fikk meg til å trekke meg vekk fra mennesker. I en slik situasjon, når tapene er store, betyr troen enormt. Ny kunnskap er det vanskelig å tilegne seg. Troen bærer deg igjennom, med en forståelse av at det sikkert er noe, nye erfaring og erkjennelse, som kommer ut av dette også.

Jeg er blitt bedre, men klarer ikke tilegne meg kunnskap som før. Jeg må rett og slett erkjenne, at veldig mye går over hodet på meg. Men i dag er det lettere å erkjenne, at vi utfyller hverandre med vår kunnskap og erfaring, og at livet ikke er en konkurranse i å tro riktigst eller å vite mest. Slik det lett fremstår i debattspaltene ;-) Det handler jo egentlig om å gjøre hverandre gode, tenker jeg?

I går begynte bahaifasten, som sterkt griper inn i punkt 1. Jeg har ikke turt å faste siden min «åreforkalkning» (hyperkalsemi -rent bokstavelig altså). Men jeg har minner om den klare og skjerpede tanken fra den gang jeg klarte å gjennomføre fasten, og ønsker så inderlig å gjøre et nytt lite forsøk.

Onsdag fk er «Askeonsdag». Da begynner også den kristne fasten. - God faste :-)

beste ønsker fra mette

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt