Uendelig forutsigbart fra Vårt Land

Vårt Land er i gang med en av sine større kampanjer på lenge. Det handler om å få endret norske myndigheters asylpraksis overfor iranske konvertitter.

Lørdagens avis hadde 12 sider om saken. Samtlige intervjuede var tilhengere av en betydelig mer liberal praksis. Samtlige intervjuede jobber for asylsøkeres sak  - enten som advokater eller i ulike organisasjoner opprettet for å hjelpe asylsøkere med å få opphold.

I dag slipper avisen til en tidligere avdelingsdirektør i UDI som måtte slutte etter å ha gitt oppholdstillatelse til 182 kurdere som i lengre tid hadde oppholdt seg ulovlig i landet. Hun begynte i stedet å jobbe i NOAS. Hun tar i følge avisen ”bladet fra munnen”. I morgen frister avisen med en biskop som skal uttale seg om norsk asylpraksis. Det er vel neppe grunn til å vente seg noen overraskelser derfra heller.

Hva med å gå inn på problematikken rundt løgner og feilinformasjon fra asylsøkere? Hva med asylsøkere som gjør sitt beste for å hindre kjennskap til bakgrunn, opprinnelsesland etc. Hva med å problematisere mistenkeliggjøringen av de som har som jobb å behandle strømmen av asylsøknader på en best mulig måte? I stedet blir asylsøkere som har løyet om sin situasjon brukt som sannhetsvitner (Hossein). Alt blir en ensidig strøm av agitasjon for en mer liberal asylpolitikk. Beklemmende forutsigbart.

For ikke mange dager siden hadde avisen en annen hovedsak hvor igjen alt var forutsigbart. Bøler menighet ønsket ikke nynorske tekster på veggene. Det er sikkert mange – også på Bøler – som kan se verdien av å få nynorsk lyrikk fra en fremstående lyriker på veggen. Men det bør ikke overraske noen at en kirke som ønsker å kommunisere med de besøkende, ønsker et språk på veggene tilsvarende det de besøkende selv bruker. Dette syn er imidlertid fraværende blant artikkelens intervjuobjekter. De kunne – uten unntak - fortelle oss hvor dumme folkene i Bøler menighet var. Ikke én ”informant” fremstod med noen slags forståelse for menighetens syn. Representanter for menigheten måtte nærmest unnskylde seg. Her har det politisk korrekte språkpolitiske syn blitt det eneste som tåles. Pinlig forutsigbart.

Man kjøper aviser for å få kunnskap – for å bli klokere. En avis på sitt beste skal overraske – gi ny innsikt, nye perspektiver. Det neste syn som kommer til orde kan med fordel være i opposisjon til det forrige. Når for mye følger en forutsigbar og alt for politisk korrekt formel, blir man trett og lei.