Haugianere – reis dere !

"Alle gode ting er tro." Per Arne Dahl har sine gullkorn, så også i søndagsbetraktningen på Aftenpostens "Under åpen himmel" en tid tilbake. Hans poeng var at troen tilhører det åpne rom, men slik det har utviklet seg de siste åra, er religiøsitet og tro blitt forvist fra det offentlige landskap, for så å bli innhegnet i en privat sfære, i tråd med målsettingen om å marginalisere Kristendommen i norsk skole. I dag henger det en moderne versjon av konventikkelplakaten over både skoler og akademi: Noen har vitterlig hengt den opp med teksten "Politisk Ukorrekt".

At Kristendommen er i ferd med å bli underkjent i vår vestlige kultur, blir også påpekt av andre enn bare nordmenn. Hvem kunne vel illustrere dette bedre enn den tyske forbundskansler Angela Merkel: "Vårt Europa lider ikke av for mye Islam, men på grunn av for lite Kristendom." Hennes far var sogneprest i Quizlow i det tidligere Øst-Tyskland, og de som er inneforstått med kommunismens klamme hånd over de troende i DDR, vil innse rekkevidden av Merkels ord. Per Arne Dahl har åpenbart hennes budskap klart i mente:

"Både statsministeren i Danmark, folkeopplysningens far (Grundtvig) og forbundskansleren har gitt oss vesentlige innspill om at alle gode ting er tro – som et fundament og orienteringspunkt for en samfunnsutvikling på livets side. Hvis alt blir like gyldig, trues vi snart av likegyldighet og ansvarsfraskrivelse."

Mens Danmark hadde Nikolai Frederik Severin Grundtvig, hadde Norge Hans Nielsen Hauge. Grundtvig reagerte på rasjonalismen i samfunnet, forfattet boken "Kirkens gienmæle" og staket ut en tiltrengt kompasskurs for den danske skolen: Den skulle fremme en sann, folkelig dannelse på kristendommens grunn. De danske folkehøyskolene, og senere mange av de norske, ble etablert på dette fundament.

Lekmannen Hauge var på sin side en praktisk, handlingens man: Han understreket at troen førte til handling. Han begrunnet dette slik: En tro uten gjerninger er en død tro. Når folk lyttet til Hauge, ble teologenes taler tannløse. Hauge var også en fremragende organisator. Nye foretak ble igangsatt, og det ble et økonomisk oppsving i det norske næringslivet.

Nå kunne det kunne det vært spennende å høre hvilke tanker Hauge hadde hatt om den norske verdiforankringen i dag. Han fortalte både lensmann og prest hvor skapet skulle stå i så måte. Av samme grunn var han fryktet fordi han stod i opposisjon til et organisert og heller korrupt system i både kirke og stat. Han ville umiddelbart ha sett likhetstrekkene i dag: De venstreradikale har formet både lærer og prest i sine fakulteter i henhold til sin politiske korrekthet, og læreplanene for religionsundervisning er blitt akkurat slik Per Arne Dahl sier:

"Alt er like gyldig" – med den konsekvens at store deler av den oppvoksende generasjon er likegyldige: Likegyldige til den jødisk-kristne arv fordi både Hauge og Jerusalem ble diffuse holdepunkter. Som erstatning valgte de venstreradikale Karl Marx og Marcus Thrane. Resultatet uteble ikke: Jerusalem og jødene er sakte, men sikkert blitt fienden, i stadig mer bokstavelig forstand. Skal tro hva Hauge ville sagt til at den rød-grønne regjeringen over de siste ti år har gitt mange millioner kroner i støtte til organisasjoner, hvis uttalte mål er å fjerne jødenes lille fristed, Israel, fra kartet fra Midtøsten? I dag er dette blitt til en ny type politisk korrekthet.

Hva ville Hans Nielsen Hauge ha sagt til at den norske kirke ga så altfor lettvint etter da faget Kristendom ble marginalisert i Strasbourg – i den naive tro at Norge dermed fulgte menneskerettighetskonvensjonen i Geneve? Hvorfor maktet ikke et forum som Kristelig Folkeparti å sette seg inn i premissene, og bygge dem om slik at dette fordummende vedtaket i Strasbourg ikke ble effektuert? Dersom dette ikke skulle oppta ærlige politikere, hva var da viktigere med hensyn til norsk skole i den aktuelle perioden? Kristelig Folkeparti har sviktet fatalt.

Hans Nielsen Hauge ga aldri etter, uansett hva den politiske eliten truet med. Hadde dagens humanetikere kunnet avlegge Hauge visitt, ville de nok ha istemt sangen "Din tanke er fri", men hans valg falt på "Jesus, din søte forening å smake". Den åndelige slagkraften i nettopp den salmen slo mannen nesten overende, og førte til et radikalt vendepunkt – med store, praktiske konsekvenser, både for ham selv og senere for den ganske nasjon:

"Mitt sinn var nytt. Jeg sørget over alle synder og kjente en sterk trang til at menneskene skulle få del med meg i samme nåde. En inderlig lyst fylte meg etter å lese Bibelen og Jesu egen lære."

Haugianerne var til enhver tid innstilt på Jerusalem-frekvensen, og dermed var grunntonen gitt da tok de fatt i det politiske liv. Vennesamfunn spratt opp med varme og omsorg i tette sosiale nettverk. Der Hauge kom, ble folk inspirert til ny virksomhet i næringslivet, ikke under grådighetens tegn, men under Bibelens og nøysomhetens varemerke. Selv vandret han fra tun til tun med sitt strikketøy, og det var skjellsettende:  Ørkesløshet var synd, og for sanne kristne handlet det om lov og evangelium, om dom over synden, men også om omvendelse og tilgivelse for den som angret. Det handlet også om frelsesvisshet – alt i kombinasjon med hardt arbeid, til gavn for alle mennesker i samfunnet, uten unntak. Arbeideren var sin lønn verd, både i himmelen og ved timelig utbetaling. Hva var vel galt med den tankegangen – når det stadig foregikk kreativ nyskapning, samtidig med at fokuset var rettet mot Jerusalem?

Tidligere humanetiker, nå Kristus-troende filosof Nina Karin Monsen sier følgende i DagenMagazinet (22.02.2011): "Jeg tror at kirken trenger å utfordre": Kirken må holde fast ved at Jesus er Guds sønn. Jesus utgjør hele forskjellen. Den som må fjernes for å skape likhet mellom de såkalte religionene, er Jesus. Det er allerede gjort i mange sammenhenger. Tar man Jesus bort, kan Gud ligne på alle: Allah, Buddha, Krishna, eller den løse energien som Helge Hognestad i sin tid innførte, og som Einar Førde velsignet. I moderne tid er det riktige navnet på denne kraften elektrisitet."

Hans Nielsen Hauge var ikke i nærheten av å tenke i relative baner. Tvert imot var fortapelsen en høyst reell mulighet: Hvert eneste individ vil stilles til regnskap for både gjort og ugjort. Han visste heller ikke om Hitler, Stalin eller Gaddafi, men ideologiene til de to førstnevnte diktatorer har bidratt til utryddelse av mer enn 30 millioner mennesker sammenlagt, og nyhetene forteller daglig hva sistnevnte er i stand til å gjøre mot sin egen befolkning. Felles for dem alle, er at de tilhører den samme totalitære familie. Dersom de underkuede fikk muligheten, ville de kanskje ha dømt sine diktatorer til evig pine.

Derimot innebar Hauges ideologi et frigjørende budskap: Dommen hører Herren til, mens menneskets oppgave er å vitne om kjærlighet og frelse, og vise innsats og ansvar i alt ærlig arbeid. Fremfor alt så Hauge uretten mot de fattige, og pekte på den åndelige likegyldigheten. Den avslørte han hos både prest og klokker, kanskje aller mest hos seg selv. Den endelige dommen så han i avvisningen av Jesus Kristus som seierherre over ondskapens uvesen. For han og hans etterfølgere var og er Kristus det fremste symbol på håp – i ordets aller videste forstand.

Nå kan teologene drøfte stolper opp og vegger ned om begrepet det ”avvisende mennesket” kun omfatter det enkelte individ – eller om dommen også omfatter det ”organiserte menneske”. En slik problemstilling var for Hauge uvesentlig. Han talte til alle: Både til individet og til det offentlige, kirkelige som sekulære. Den offentlige forvaltning var altså ikke unntatt domsperspektivet. Så hvem ville han ha henvendt seg til i dag?

Biskopene og ministrene? LO? Lærerne og akademikerne? Verdidebatt? Eller direktør Nils Butenschøn i Institutt for Menneskerettigheter og hans tidligere våpendrager Lars Gule? Sistnevnte figurerte som leder i Human-Etisk Forbund (HEF) da kristendomsfaget nærmest fordunstet fra norsk skole.

Hvem legger premissene? Hvem kaster inn prinsippene for den videre diskusjonen? Hvem har bestemt at saken er lagt død? Politikere? Stem dem det gjelder vekk! Stem på andre partier som kan opparbeide mer troverdighet i møte med slike utfordringer.

Hans Nielsen Hauge så  sammenhengen da han var aller lengst nede i kjelleren – bokstavelig talt, hos lensmannen. Der fikk han tenke og be, og motta åndelig styrke av en helt ny og ukjent grad. Der, i den mørkeste cella som Makta – den politisk korrekte eliten – kunne by på, skulle han brytes langsomt ned. De klarte det nesten, i fysisk forstand. Det de ikke gjorde regning med, var at han ble enda mer styrket, i åndelig forstand. Så var altså cella stedet: Der fikk han innse hvem han skulle frykte:

Ikke lensmannen. Ikke presten. Ikke engang Satan – om han så var i samme rom. I det hele tatt var han ikke redd for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Da fryktet han heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete. Med denne tryggheten, gitt hos evangelisten Matteus, så han et slags åndelig LO-medlemskap for alle trofaste tjenere i Herrens vingård. Derfor forble Hauge fryktløs. I nærkontakt med den virkelig Store Fagforeningen gikk han folket i møte, uansett hindringer, og tok til orde for de aller mest sårbare i samfunnet. Bare ved å se hvordan tidligere leder for HEF opptrer i diskusjon med historikeren Roy Vega på Verdidebatt, får vi illustrert skremmende eksempler på politisk status i miljø som har fått betydelig mer politisk innflytelse de senere årene.

Hans Nielsen Hauge er mitt forbilde. Jeg velger hans fotspor. Jeg velger også hans Fagforening, og reiser meg herved som nyhaugianer. Gud hjelpe meg at jeg ikke havner under Dommen, men at vi alle, enten vi er i Storting eller stue, kan vandre sammen under nådens tegn – mot Jerusalem, til støtte for jøder og et Israel som er gjort til hatobjekt nummer én blant våre toneangivende politikere. På slike vandringer følger det også garantier: Løftene om velsignelse er ikke av nyeste dato. "Landløftet" som ble gitt i Abrahams dager, har adresse til "alle slekter på jorden", herunder Norge. Budskapet er konsekvent så det holder, den dag i dag. Av samme grunn må våre autoriteter i Kirke og Storting forstå rekkevidden av sine beslutninger før timeglasset renner ut:

Vil de velge modernismens skiftende ideologier og bispesetenes flimmerbilder med sterkt, varierende datostempling – eller gå etter Hauges alltid fungerende kompass?

Hans Nielsen Hauges navn er aktualisert! Nå må kristenfolket reise seg. Noen forsøker å rokke ved grunnsteinene, både i Jerusalem og i Norge. Nå gjelder det å våkne opp av likegyldigheten.

Eivind Lundager