Det nye Kanaan-språket.

Da jeg vokste opp lærte jeg meg to språk. Det ene var vanlig norsk  og så var det språket i kirkene og på bedehusene. Det lærte jeg meg også. Der var det noen andre ord enn i vanlig norsk – slike ord som ”synd”, ”nåde”, ”legeme”, ”lov”, ”evangelium” og til og med ganske voldsomme uttrykk som ”lammets blod”. Det var mange andre ord også. Da jeg ble ganske stor hørte jeg at dette kristelige språket ble kalt for Kanaan-språk. Kanaan skulle snakkes med litt energi. Litt høyt og litt kraftig. Som alle andre språk er Kanaan-språk egnet til å kommunisere med andre som kan språket, men som alle andre språk egner det seg dårlig til å kommunisere med dem som ikke kan språket.

Da jeg ble voksen og skulle formulere troen så ble jeg opptatt av å ikke gå i Kanaan-språkfella. Skal man snakke med andre om Jesus så nytter det ikke å snakke utenlandsk. Da skjønner ingen noenting.

Mange andre enn meg tenker nok slik, for det klassiske Kanaan-språket hører jeg ikke så mye lenger. Men det er kommet et slags nytt Kanaan-språk. Et språk som er mer akademisk enn klassisk Kanaan, men som like fullt er Kanaan-språk. Noen av ordene som nå brukes er ”bekrefte”, ”relasjon”, ”akseptert”, ”frigjørende”, ”livsnært” og kjedelige uttrykk som ”å være nær”. Jeg synes det nye Kanaan-språket er dårlig. Det snakkes ikke med energi, og helst i svært lavt tempo.

Problemet med det nye språket er at det er veldig kjedelig. Det er uten bevegelse og jeg blir overhodet ikke grepet av språket. Jeg slår ofte av andakten på radioen når jeg er ute og kjører fordi jeg ikke får noe som helst gjennom det nye språket. Det er ikke relevant i livet mitt. Det gir meg ingenting å tenke på, og det gjør meg ikke nysgjerrig på hvem Gud er og hva han vil meg.

Det er mulig at det nye Kanaan-språket sier en hel masse om Gudsbildet som tegnes fra mange av dagens kristne ledere. Den snille Gud som ”ser” og ”aksepterer deg som du er”. En reaksjon på den dømmende Gud som tar et oppgjør med ”synden” og ”renser oss med lammets blod”. Det gamle Kanaan hadde den fordel at det var fylt av motpoler. ”Lyset og mørket” - ”lov og evangelium” – ”synd og nåde”. Det var motpolene som forklarte hverandre. Det gjorde språket langt mer fargerikt og spennende enn det nye Kanaan. Det nye Kanaan har ikke motpoler. Det er ikke svart og hvitt. Det er grått eller muligens beige. Ordet ”nåde” er masse brukt, mens ordet ”synd” nesten er borte. ”Nåde” blir stående alene, og ordet blir nesten litt stusselig. Hva skal jeg med det? Hva i all verden betyr det? Gud er med i ny-Kanaan, men Djevelen er nesten borte. Hva skal jeg da med Gud?

Jeg er ikke ute etter å gå tilbake til gammel-Kanaan. Det fungerer ikke. Men ny-Kanaan er enda dårligere.