Det libyske blodbadet

Tallene er usikre, men konsistente rapporter forteller i alle fall mange hundre drepte i Benghazi, Tripoli og enkelte andre byer. Jo verre kampene blir og jo flere drepte idet regimet forsøker å gjenvinne kontroll i landet, jo vanskeligere blir det å bygge et nytt Libya.

Natt til mandag holdt Saif al-Islam Gaddafi en tale på libysk statsfjernsyn. Han både truet og lokket demonstrantene. Trusselen var borgerkrig og blod, gulroten var visse reformer, blant annet en konstitusjon for landet.

Hva vil opposisjonen? Dette er fortsatt ganske uklart. Ulike krav om frihet og verdighet, i tillegg til arbeid og kamp mot korrupsjon, kan høres. Men det synes som om det viktigste kravet som forener demonstrantene, er at Gaddafi må gå. Dette er viktig nok, men er det nok til å bygge et nytt Libya?

I motsetning til Egypt og Tunisia, men også Bahrain og flere andre arabiske land, mangler det et sivilt samfunn i Libya – partier, uavhengige medier, NGO-er og fri offentlig debatt. Dette gjør det vanskelig å se hvordan folket i landet på kort sikt skal kunne føre den samtalen som må til for å meisle ut mål for statens politikk.

Selv om det finnes en del offentlige kontorer, mangler det samlende statsinstitusjoner. Den libyske hæren har ikke den samme symbolske og samlende rollen som den egyptiske eller jordanske. Det politiske systemet Gaddafi har bygget opp, lokale, regionale og nasjonale folkekomiteer, kan nok gi rom for en del politiske diskusjoner, men er orientert mot en form for konsensuspolitikk under revolusjonslederens karismatiske lederskap.

Stammetilhørighet er fortsatt viktig. Stammetilhørighet er med på å bestemme politiske sympatier i Libya. Verken olje rikdom og modernisering, ei heller Gaddafis revolusjon, har endret nettverket av slektskapsbaserte lojaliteter som har preget Libyas politiske arena i århundrer. Libyas stammer er ordnet i et hierarkisk system basert på avstamning og rangert etter understramme-, klan- og familietilhørighet. Før landets uavhengighet i 1951, fungerte stammene som autonome politiske, økonomiske og militære enheter.

I lys av denne situasjonen var Gaddafis Grønne bok og det systemet av direkte demokrati gjennom folkekomiteer han etablerte, ikke så galt som det umiddelbart kan synes for de fleste i Vesten. For libyerne var ikke en nasjon, hadde verken kjennskap eller affinitet til vestlige politiske institusjoner. Deres tradisjoner var i stor grad «statsløse».

Dette er noe av det som gjør det vanskelig å se hva som vil vokse fram i et nytt Libya. Men vi vet at det også finnes en voksende gruppe unge mennesker med utdanning og kompetanse. Landet har fortsatt sine store olje- og gassressurser. Selv om det institusjonelle grunnlaget for en stat er svakt, har altså landet både de økonomiske og menneskelige ressursene som skal til for bygge en langt mer moderne stat.

Det finnes også mange emigranter og politiske opposisjonelle i eksil som er villige til å reise hjem når situasjonen tillater det. Disse vil også bringe med seg tanker og ideer om moderne nasjonal statsorganisering.

Men opposisjonen er fragmentert. Deler av den er sekulær og moderne orientert. Andre deler er islamistisk. Hvilke grupper som vil vinne fram i et fritt Libya, gjenstår å se.

Libya er således et land med både store utfordringer og muligheter. Dessverre vil ikke Gaddafi at de positive mulighetene skal realiseres uten at friheten må kjøpes med blod.

Nå er det viktig at FN griper inn. Sikkerhetsrådet må vedta en resolusjon som fordømmer regimets massakre på egen befolking, etablerer en våpen- og økonomisk boikott av regimet. Videre må det etableres en flyforbudssone over hele Libya slik at det ikke blir mulig for regimet å fly inn leiesoldater eller bruke det libyske flyvåpenet til å angripe egen befolkning.

Lars Gule