Tanker om teologi i en misjonssituasjon

Tanker om teologi i en misjonssituasjon

På et nylig seminar med en av verdens ledende missiologer, Andrew Walls fra Edinburgh, deltok også Tesmegen Shibru Galla fra den lutherske Mekane Yesu kirken i Etiopia. I en respons til Walls hørte jeg Tesmegen si: ”Jeg viste ikke jeg var luthersk før jeg kom til Norge og begynte å studere teologi”. Dette utsagn illustrerer hva Walls selv sa i et sitt innlegg: ”Vår bakgrunn i Europa er det 16. århundres tenkning og teologi (dvs reformationstiden), men de fleste kristne i det globale sør har intet kjenskap til det 16. århundre i Europa”. Hvilke tankerekker setter det igang hos oss?

La meg gå et skritt videre. En del av den teologiske utdanning i sør skjer desverre etter modeller fra nord og vest, både hva angår metode og innhold. Mange av de som underviser har også fått sin høyere utdanning hos oss i vest. Likevel bryter nye teologier seg fram i Afrika, Asia og Latin Amerika – teologisk tenkning som vil ha innflytelse på oss i vest. Det nye ved disse teologier er ikke bare hva de sier, men at de gjør bruk av stedegne metoder. Under de store kristologiske stridighter i det fjerde århundre tok teologer på begge sider i bruk nye redskaper – greske redskaper og begreper som vi fortsatt lever høyt på i vår teologiske tenkning omkring treenighetstenkning og forståelsen av Kristi to naturer. De greske redskaper åpnet veien for en ny kontekstuell teologi. Lignende fenomener kan vi finne opp igjennom kirkens historie der hvor levende kirker har arbeidet med å utvikle sin egen teologi og tenkning (self theologizing). Oldkirkens teologer  kjempet for å gjøre troen forståelig inn i en dominerende hellenistisk kultur; Clemens av Alexandria benyttet seg av stoikernes tenkning, Origines brukte Platon, og Augustin hentede språk fra nyplatonikkene. På samme måte fik Thomas Aquinas hjelp fra Aristoteles' gjenoppdagde tenkning, mens Luther gav troen uttrykk inn i en kontekst hvor bevisstheten om det enkelte menneskes rolle i en ny tid vokset frem. Og slik kunne vi fortsette med alle troens banebrytere og fornyere. På liknende måter vil kirker og kristne i sør utvikle nye redskaper når de står over for utfordringer i en annerledes kontekst. Slik oppstod frigjøringsteologien i Latin-amerika og Sørafrika som svar på nye sosiale og etiske utfordringer. I afrikansk sammenheng har vi lært av teologer som John Mbiti, Lamin Sanneh og ikke minst Kwame Bediako som mer enn noen annen har åpnet våre øyne for forbindelsen mellom afrikansk tradisjonell religion og kristentro, og at kristentroen også er en "primal religion". Men det kan man først se når man er blitt satt fri fra Opplysningstidens vesterlandske teologi.

A propos Opplysningstiden, den tok fra oss troen på miraklene og det overnaturlige og lukket oss inne i et rom av årsak og virkning hvor man skilte skarpt mellom fakta og erfaring, vitenskap og tro. Siden da har vår rasjonalistiske teologi ikke vist hvordan den skal forholde seg til det overnaturlige, til makter og myndighter og tegn og under. Ja, i grunnen har vi slitt med hvordan vi skal forstå det onde og den onde. I sin tur vil det også skape vanskelighter med å se Kristi kors som en seierrik triumf over synd, død og djevel.

Hva betyr dette for teologisk utdanning og teologisk tenkning?  Vidar Haanes skrev i 2008 (i sitt bidrag til festskriftet “Mission to the World”): ”Today, missiology’s concern about crossing boundaries is becoming an ever more central concern in theological education for those going to serve as pastors in Norwegian congregations” (festskrift p.403). Denne utvikling henger sammen med at vi i økende grad innser at vi befinner oss i en misjonssituasjon. Corpus Christianum/det ”kristne vesten” er en saga blott. Den tid er forbi hvor man trodde på en syntese imellom kirke og samfunn. Den ”konstantinske tid” ble den kallt fordi den går helt tilbake til 313 hvor kejser Konstantin gjorde kristendommen til en tillatt religion, og til 380 da kejserens sønner gjorde kristendommen til eneste tillatte religion i Romerriket. Den tid er forbi - Europa er ikke lenger et kristen kontinent og Norge er ikke noe kristent land.

Vi trenger prester, lærere, diakoner, kateketer som erkenner dette og som derfor ser sitt arbeid - både blant døpte medlemmer og blant mennesker av anden tro - som misjon: Deres misjonsoppgave er å formidle, på nye måter, evangeliets vitnesbyrd om Jesus Kristus – like fantasirikt som Oldkirken gjorde det og like fornyende som kirker i det globale sør gjør det i dag. Med Konstantin fløy en del steder fantasien ut vinduet. Kan vi i vest gjenfinne en fantasi som kan drømme frem ny teologi inn i en misjonssituasjon?

Dette har viktige implikasjoner for hvordan vi identifiserer potensjelle ledere og især for den måten vi utdanner dem på.

Men trenger vi da egentlig teologien? Ja, vi trenger teologer som sammen med dyktige legfolk og karismatiske ildsjeler kan se kritisk på vår tradisjonelle teologi fra det 16. århundre og som av teologer og vekkelsespredikanter i sør kan bli utfordret på å jobbe med nye kontekstualiseringsmodeller slik at vi slipper å vandre rundt på Palæstinas støvede veier og på Reformasjonen brolagde gater. Vi trenger redskaper til på en mer kreativ måte å arbeide med spørsmålet om hva det betyr å tro på og vitne om Jesus i vår generasjon på vårt sted.

Aktivt engagement i misjon lokalt og globalt vil nødvendigvis tvinge fram nye agendaer for teologi, sa Andrew Walls. Jeg tror at teologien vokser ut av missiologien. Og at teologi derfor i grunnen er refleksjoner på grunnlag av praktisk misjonsvirksomhet. Det betyr ”mission as theology” slik våre søsterkirker i øst og sør lenge har vist.

Knud Jørgensen

21022011