Bondevikinger i østerled

Det er ingen tvil om at de nevnte personene utgjør et meget godt støtteapparat for den nye ledelsen i KrF som skal velges på landsmøtet til våren. Samlet sett utgjør de et erfaringsgrunnlag og en kompetanse som partiet sårt trenger. Det er spesielt gledelig at veteraner som Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland fortsatt viser entusiasme og engasjement for KrF.

Imidlertid var det et meget iøynefallende trekk ved listen over gamle og nye KrF-topper som ble nevnt som støttespillere for den nye ledelsen i partiet: Ingen av dem bor lenger unna Oslo sentrum enn at de kan skimte toppetasjene av Oslo Plaza i det fjerne hvis de beveger seg til et høyt punkt i terrenget. Dermed synliggjøres et fenomen som har vært stadig mer påtagelig i KrF de siste tiårene: Mens hovedtyngden av partiets velgere bor i kystfylkene fra Agder til Møre og Romsdal, har en overveiende del av KrFs toppledelse bostedsadresse innenfor en radius av 50 kilometer fra Stortinget. Hvis det bare hadde vært et spørsmål om geografi og fysiske avstander, ville det vært både rasjonelt og effektivt at partiledelsen med tilhørende støtteapparat holdt til i Oslo-gryta. Men dette handler om langt mer enn geografi.

Kjell Magne Bondevik var en klok og forutseende partileder. Selv om han kanskje definerte seg som mer liberal enn mange KrF-velgere, var han alltid svært nøye med ikke å utfordre de verdikonservative på saker som han visste hadde stor symbolverdi for dem. Under Bondevik var KrF et parti med takhøyde nok til å romme alle meninger og synspunkter. Debattene kunne nok være friske, men for min egen del kom jeg aldri på tanken om at meningsforskjeller mellom ulike grupperinger og landsdeler skulle kunne splitte partiet og skape gjensidig mistro mellom tillitsvalgte.

Dessverre er denne klokskapen ikke like framtredende hos dagens partiledelse – og da tenker jeg videre enn til ledertrioen. Vi har kommet inn på et blindspor der meningsmotstandere begir seg inn i en ødeleggende maktkamp for å presse sitt syn igjennom når det gjelder spørsmålet om hva KrF skal være i framtida. Navn skal ikke nevnes, her har kamphaner på begge sider god grunn til å utøve selvkritikk. Poenget er at denne maktkampen skader partiet i stor grad, uansett hvem som holder i økseskaftet.

Når den nye ledelsen i KrF snart skal ta over, er det svært viktig at man ikke faller for fristelsen til å forsøke å marginalisere en av fløyene i partiet. Det vil være et svært uklokt grep hvis en partiledelse med base i Oslo og Akershus prøver å føre KrF i en retning som gjør at verdikonservative sympatisører i KrFs kjerneområder føler seg fremmedgjort. Samtidig må verdikonservative i partiet erkjenne at KrF trenger en fornyelse og tilpasning til en ny tid, der noen merkesteiner kan flyttes mens andre skal få stå.

Da KrF var på sitt største sent på 90-tallet, hadde partiet en bekjennelsesparagraf. Ingen opplevde vel den som noe stort problem i en tid da partiet nærmet seg 20 prosent på meningsmålingene. Samtidig gikk vi til valg på parolen om at ”du trenger ikke å være kristen for å stemme KrF”. Bondevikingene dro en gang samlet på tokt – og de dro ikke bare i østerled.