Er det farlig å være stille?

Iblant er jeg redd for å være stille. Stillheten gjør meg rastløs, særlig når jeg har vært travelt opptatt en tid. Det har samlet seg slagg i sjelen. Jeg har ikke fått luftet ut bekymringer og vanskelige tanker. Jeg kjenner det ikke så tydelig med det samme. Men når jeg setter meg ned, har jeg i meg en angst for at det skal stilne rundt meg. Jeg tyr til avisen. Eller jeg må ha på radioen. Eller jeg finner noe å drive med, selv om jeg egentlig er trett og kunne trenge å hvile litt.

Så en dag skjønner jeg hva som foregår. Uroen trenger seg fram. Jeg lar den komme. Jeg velger å være stille. Jeg våger det. Da kan jeg høre den støyen jeg har inni meg. Det er ikke godt, men det gjør godt allikevel. Det er som med trollene i folkeeventyrene. De sprekker når de kommer fram i sola og lyset.

Jeg har en Far i himmelen, og han finner jeg i stillheten. Det som uroer sjelen, kan jeg legge fram for ham. Jeg trenger ikke å bruke mange ord. Han vet jo om det allerede. Det er godt å få si hva jeg strever med. Det er fint at jeg kan fortelle hvordan jeg har det.

Om jeg ikke direkte ber med ord, så er han likevel nær. Ting løser seg. Og når noe likevel er fastlåst over lengre tid, så slipper jeg  være alene med det.

Kanskje bruker Far stillheten til å fortelle meg noe. Det er ikke så lett å høre når jeg er aktiv og i full fart. Men i stillheten taler Gud. Det er godt å vite at min gode Far vil meg vel.

Det står noe om stillhet i Den gode boka. Det er ikke så rart. Hele menneskelivet finner vi igjen der. Det jeg har skrevet om her er ingen ny erfaring. Derfor står det: "Herren er god mot dem som venter på ham og søker ham. Det er godt å være stille for Herren og vente på hjelp fra ham."

Her kommer en setning til. Den er noe å grunne på i en tid når vi ofte har det travelt og blir stresset, og når støy og uro så altfor lett vil fylle livene våre: "I stillhet og tillit skal deres styrke være."