Min avslappede trospraksis

Mange av debattene her på verdidebatt.no dreier seg om tro og trospraksis. Dette er i grunnen litt rart - ettersom vi jo leser den samme bibelen. Det kan virke som at alle har sin tolkning og sin praksis. Men det tror jeg går helt greit. Slik jeg oppfatter Gud, er Han romeslig med slikt.

Hvis han ikke var det, og vi alle praktiserer ulikt, ville det være to mulige utganger på det hele - hvis altså Gud er det motsatte ev romslig, en pedant med millimetermål. Enten har alle tatt feil, og blir stående tomhendt tilbake, ellers så ville bare én av oss komme til Paradis - ettersom vi alle altså praktiserer litt ulikt. Da kan ikke mer enn én ha helt rett...

Men slik er det vel ikke? Derfor bør vi heller ikke henge så mye opp i alle nyensene i forskjellig trospraksis - og under enhver omstendighet ikke i andres.

Her er min enkle trospraksis:

1) "Den som i sitt hjerte tror og med sin munn bekjenner..." Jeg tror, og jeg bekjenner hvis jeg blir spurt om det, eller når det er veldig naturlig å "flagge" min tro.

2) Jeg går inn i mitt "lønnkammer" - jeg takker, og jeg ber om Guds velsignelse, uten alt for mye "mas".

3) Når jeg føler for det, går jeg på gudstjenester - gjerne med nattverd.

4) Og så, det som skaper mest entsuaisme hos meg selv - ved siden av gleden over å eie troen - prøve etter fattig evne å gjøre verden til et (enda) bedre sted å være. Å gjøre noe for andre - sånn i hverdagen. Det gir utrolig mye, og så innbiller jeg meg at det også er til Guds behag. To fluer i en smekk. Medmenneskelighet kan ofte være et like sterkt eller sterkere vidnesbyrd enn flammende taler (selv om det også er helt greit).

Slik sett lever jeg et høyst normalt og uanstrengt liv - med jobb, familie, venner og stasjonsvogn - der troen har sin plass, men som ikke avstedkommer tvangshandlinger eller skaper for mye "fuss". Don't worry, be happy :).

Hvis vi må prestere noe spesielt som kristne, så er dette det beste jeg greier. Jeg tror at Gud ser i nåde - også til meg...