Ikke menneskerett å få barn

Den nye ekteskapsloven er langt fra i havn. Og det ligger mange tiår frem før vi skjønner konsekvensene av det vi velger. Å velge gir ansvar. Til mange.

Det er ikke en menneskerett å få barn, men det er en menneskerett å ha foreldre!

Er debatten i kjølvannet av den nye ekteskapsloven blitt overskygget av voksnes rettighetsjag, selvhevdelse og maktkamp? Debatten føles usaklig fordi vi voksne blir for sårbare. Men hvem er egentlig de sårbare i denne saken?

Hvis ingenting annet virker prøv med sannheten sier familieterapeut Jesper Juul. Og kanskje man skal ta et dypvannsdykk i sine egne motiver i kampens hete, hvorfor argumentere jeg som jeg gjør, er det for å redde meg selv, er det for å manipulere eller er det rett og slett slik at jeg føler meg urettferdig behandlet?

Jeg håper og tror at jeg som medmenneske verken er fordømmende eller setter meg selv høyere enn noen andre foreldre, og dette helt uavhengig av legning. Det er ikke sakens kjerne. Ikke engang Gudstro skulle vinne som et moralsk eller etisk argument her. Jeg snakker på vegne av meg som menneske, som mor og som datter. Jeg snakker om meg med mine erfaringer som meg selv i løpet av 39 år uten å fordømme. Er det ytringsfrihet? For meg handler ikke debatten om omsorgsevne til hvem det måtte angå eller manglende sådan. For meg handler debatten om barnas rettigheter. Barnas menneskerett til å ha foreldre.

Hvem er disse barna som blir satt til verden? Jeg har selv vokst opp med en stefar (en fantastisk stefar som jeg er glad i). Jeg har aldri kjent min biologiske far. Jeg har vært nysgjerrig på hvem min far var og ønsket å være lik mine venninner som vokste opp i en kjernefamilie på 70 tallet, og jeg har ønsket å vite hvordan han var! Dette har formet meg, preget meg og bidratt til min søken og undring.  Hvem er jeg? Hvorfor har jeg blitt den jeg er? Hvorfor undrer jeg meg og hvem er jeg når jeg ikke forstår; venner, familie, meninger, holdninger, livssyn. Henger min undring sammen med min barndom? - en undring over hvem jeg er, hvor jeg kommer fra, over hvem som er min far?

I Norge i dag har man åpnet opp for at en slik start på et barns liv er en mulighet, en start som morløse eller farløse. Med hjelp fra staten. Om barn starter livet med et handicap får være Nina Karin Monsens ord, men jeg er enig i at de starter livet med en mangel. En mangel på en erkjennelse og en tilhørighet til noe i seg selv. Dette handler ikke om tvekjønnede eller likekjønnede par. Så kan man jo gå sine tanker etter i sømmene og spørre om dette er noe barn virkelig trenger - to biologiske foreldre? Det finnes jo mange barn som per se ikke har det slik av andre årsaker enn det vi tematiserer. Jeg er personlig i mine argumenter og sier; jeg savnet å kjenne min biologiske far. Holder det argumentet? Videre kan man stille spørsmål til homofile med sterke lengsler etter å bli foreldre og skape et familiefellesskap: er dette ønsket en egoistisk øvelse? Helt sikkert ikke. Jeg tror lesbiske kvinner har rett til anerkjennelse av sine morsønsker like mye som meg. Jeg synes homofile skal få mer kred til det ønsket de har etter å få barn. Spørsmålet er snarere hva er de moralske premissene for å få mor eller farløse barn? Kommer de voksnes behov foran barnas rettigheter? For hvis ønske om å ha rett til noe skader andre mennesker i deres rettigheter (for eksempel barns fundamentale ønske om å kjenne sine biologiske foreldre) da må man kunne si at det er egoistisk. Det er ikke vanskelig å anerkjenne et ønske, men det problematiske er at staten aktivt skal bli med i produksjonen. Dette kan da saktens lettere gjøres ved adopsjon, eller at man finner private løsninger.

Hvem er det som egentlig dreper debatten, som begrenser den, som innsnevrer den. Er det slike som meg som synes det er en menneskerett å kjenne sine foreldre eller er det de andre som synes det er en menneskerett å få barn?

Føyer jeg meg i rekken av sutrende debattanter? Kan jeg legge min historie på hyllen slik homofile foreldre kunne legge sin historie (legning) på hyllen og diskutere saklig hva som er best for barna. Den nye loven sidestiller heterofile og homofile ekteskap; spørsmålet blir; har barn krav på å vite hvem sine biologiske foreldre er eller blir dette selvhevdende argumenter som er med på å latterliggjøre homofile fordi de har familiebehov på lik linje med andre?