Olav Rune Ekeland Bastrup

98

Menneskeverd er en praktisk ting - i FrP-styrte Oslo

Fremskritt i Fremskrittsparti-Oslo: Blinde står i ti minusgrader og venter på TT-drosjer som ikke kommer. Og om de kommer, så går veien til jobb via timelange sightseeinger i hovedstaden. Skjønt jobb? De skal jo ikke på jobb. Ikke egentlig...

Publisert: 7. feb 2011

 

Grunnleggeren av sosiologien som vitenskap i Norge, presten Eilert Sundt, var den første hos oss til å påpeke dette: Et samfunns humane kvaliteter reflekteres i hvordan flertallet behandler mindretallet – i hvordan de sterke behandler dem som er svakere enn dem selv.

I dag er dette en elementær samfunnsvitenskapelig innsikt. Politisk koster det imidlertid å la en slik innsikt være styrende for ens prioriteringer. Solidaritet har en prislapp.Ofte er den til og med høy.

Solidaritet og menneskeverd er høyst praktiske størrelser. Det er hva vi faktisk gjør, som teller. Historien om TT-revolusjonen i Oslo kommune er et miserabelt eksempel, om enn kanskje bare ett blant flere, på hvordan noe som en gang var riktig tenkt, forfaller til parodi og inhumanitet.

Før jeg går inn på den politiske bakgrunnen for det som har skjedd, vil jeg gjerne presentere virkeligheten slik den kan se ut for de mange tusener funksjonshemmede i Oslo som er avhengige av eget transporttilbud for å komme seg til jobb hver morgen og ettermiddag. Bakgrunnen for at jeg i det hele tatt skriver om dette er den miserable situasjon en god venn av vår familie plutselig og uforskyldt har havnet i som følge av et politisk vedtak, der FrP-politikk har fått slå igjennom. Vedkommende har de siste år vært helt blind, men hun har klort seg fast til sin stilling som førsteamanuensis ved en av våre akademiske institusjoner, til tross for at hun lett kunne blitt uføretrygdet i morgen. Å skulle fungere som blind og samtidig være til nytte for samfunnet gjennom full jobb, krever en daglig logistikk og selvdisiplin de færreste av oss har fantasi for å forestille oss. Man skal ikke bare ha rene klær, man skal ha sortert dem etter et system som gjør det mulig å finne dem i blinde. Man skal lage frokost, finne frem filteret til kaffetrakteren, helle i kaffepulver og vann uten å søle og skape kaos rundt seg som gjør at alt annet blir logistisk uhåndterlig. Når man er blind, må man ha orden på alt om man skal ha håp om å mestre hverdagen. På absolutt alt.

Legg så til alt det jeg nå ikke har nevnt, men som hører med til det å administrere en hverdag og forsøk så et øyeblikk å se dette fra en blinds synsvinkel, og du vil skjønne at man må stå særdeles tidlig opp om morgenen om du skal henge med.

På noen områder er man hjelpeløs, det går nemlig ikke an å late som om det å være blind ikke er et handikap. Blant annet kan man ikke stavre seg frem på snøholke til nærmeste T-banestasjon uten fare for livet. Skal man komme seg på arbeid, må man ha hjelp. Hjelpen heter TT-drosjer. En telefon til TT-sentralen er det som til nå har vært redningen. Den har vært et individuelt tilbud for alle funksjonshemmede med rettighet til ordningen. Hver morgen og ettermiddag er man blitt kjørt til og fra jobb – en og en.

Det er dyrt. Selvsagt er det dyrt. Det kan fort bli både 5 og 600 kroner daglig bare i kjøreutgifter for én person. De betales av vår skattefinansierte felleskasse, som vår blinde venn for øvrig også er med å spytte sin andel i.

Det hører med til de utgifter jeg gjerne ser mine skattepenger bli brukt til. Men for Helse- og velferdsstaten i Oslo kommune, styrt av Frp-byråd Sylvi Listhaug, som for tiden selv nyter det velferdsgode å være romslig svangerskapspermittert, er ordningen for dyr. Kontrakten med den tidligere operatøren for TT-tjenesten, det kommunale selskapet Konsentrus, løp ut i sommer, og ny avtale ble lagt ut på anbud. Samtidig ble avtalen med drosjesentralene i Oslo sagt opp. Vinner av anbudsrunden ble det svenske firmaet SAMRES, som fikk tilslaget på sin mye lavere pris. At det er et helkommersielt selskap med ensidige profitthensyn som motivator, slo neppe negativt ut heller for FrP-byråden.

Hva så med varen SAMRES leverer? Enkelt søk på google ville brakt på det rene at firmaet SAMRES har vært nærmest skandalisert i Sverige for sine dårlige og upålitelige tjenester. Men ikke bare det. Selve varen som skal leveres er også en helt annen den man fikk tidligere. Heretter skal man nemlig ikke hentes en og en i drosje, men plukkes opp på stasjoner nær hjemstedet i minibuss. Om man er så heldig at minibussen kommer til avtalt tid da. Derfra går turen videre til neste mann, og slik kan man aldeles gratis få seg en daglig sight seeing rundt i Oslos diverse bydeler med varighet på fra en til to timer utover normal kjøretid før man er på arbeid.

Det er klart dette er mye rimeligere! Og stort lenger har den gjeve Frp-ledelsen i Oslos helse- og velferdsetat neppe tenkt heller.

Handikaporganisasjonene ble tatt fullstendig på sengen. Funksjonshemmede har over natten fått en så inngripende endring av sine velferdsordninger at det drastisk beskjærer deres mulighet til å delta i samfunnet som ytende individer. For vår blinde venn har det fått en så dramatisk konsekvens at det er et være eller ikke være for hennes mulighet til å delta i arbeidslivet med alt hun har av evner og krefter. I tillegg til alt annet som krever tidlig igangsetting på morgenen, må hun nå også bestille henting med god tidsmargin om hun skal ha det minste håp om å nå frem til arbeid på et tidspunkt da arbeidsdagen for folk flest begynner.

Det hører også med til historien at brukerne ofte ikke kommer frem til SAMRES' operasjonssentral i Sverige eller at de hver morgen må vandre gjennom en uendelig karusell av «Tast 1» og «Tast 2» på telefonen, som jo er veldig lett å gjøre for en blind; at de svenske operatørene ikke forstår norsk; at minibussene som regel kommer for sent og/eller ikke i det hele tatt mens man står utenfor og venter i norsk januartemperatur. Dette er altså Frps velferdspolitikk på privatisert billigsalg.

Hvilken arbeidsgiver vil akseptere at deres ansatte innfinner seg en eller to timer for sent på jobb hver dag? Sant nok kan funksjonshemmede ofte regne med en viss goodwill fra sin arbeidsgiver på grunn av deres situasjon, men det er i seg selv krenkende for en funksjonshemmet daglig å måtte føle at ens verdi bare blir vurdert ut fra medfølelse og ikke ut fra det man representerer som menneske og arbeidstaker.

Den politiske ledelsen i helse- og velferdsetaten i Oslo har gitt klar tilbakemelding om at de ikke har til hensikt å gå tilbake til det gamle systemet. Den nye ordningen er kommet for å bli. At det har vært innkjøringsproblemer i starten, vil med litt tid til hjelp gå seg til. Sies det.

Jo, det vil det sikkert. Men denne saken handler ikke om innkjøringsproblemer. Denne saken, som for utenforstående kan virke liten og ubetydelig i det store bildet, berører noen fundamentale prinsipper om hvordan vi ser på og behandler mennesker som er annerledes enn oss selv. Og man må helst se virkeligheten fra innsiden – den innside som politikerne sjelden ser virkeligheten fra - for å forstå hvor dyptgripende et politisk vedtak kan virke for mennesker med annet utgangspunkt enn en selv.

Men menneskeverd og solidaritet er høyst praktiske størrelser. Det er hva man gjør, som teller.

I bunnen av det helse- og velferdsetaten i Oslo her har innlatt seg på, og det over hodet på dem det gjelder og deres organisasjoner, ligger et syn på handikappede som ikke fullverdige samfunnsmedlemmer. Alle vil selvsagt være enige om at det er bra at handikappede får komme seg ut i arbeid. Men på nivået under dette igjen er holdningene atskillig mer udefinerte. Hvem er det bra for? Jo, for den handikappede selv, som virkemiddel til å holde seg selv i aktivitet fremfor å sitte hjemme å tvinne tommeltotter og røyke seg ihjel. Handikappede på arbeid er egentlig ikke på arbeid. De er sysselsatt. Vi venter ikke noe produktivt av dem. Vi er bare snille og åpner litt rom for dem slik at de kan få pusle med sitt.

Vårt samfunn har ennå svært langt igjen når det gjelder å se på handikappede som en fullverdig ressurs med de samme rettigheter og plikter som oss selv. Deres ressurser vil selvsagt være logisk begrenset av graden av funksjonshemming. Til den samme logikk hører da at samfunnet har plikt til å legge til rette for at handikappede på lik linje med andre kan få oppfylt sin rett til meningsfylt og og produktivt arbeid. Det mest elementære må da være at de handikappede har mulighet til å komme seg på arbeid på en måte som reflekterer en reell respekt for at deres arbeid er noe mer enn individuell terapi, men faktisk betyr noe.

Vårt samfunn har langt igjen – mye lenger enn vi liker å tro – når det gjelder å se på mennesker med funksjonshemninger som fullverdige samfunnsmedlemmer. Fortsatt er det slik at vi skrur på barmhjertighets- og medlidenhetsknappen og legger stemmen i mykt leie når vi snakker om og med handikappede. Det er ikke jeg som sier dette, men handikappede selv etter årelang erfaring med hvordan vi – samfunnet der ute – i praksis møter dem. Men for handikappede selv finnes det neppe noe mer destruktivt enn å være et livslangt objekt for medlidenhet og sympati. Ved et visst punkt betyr sympati ingen ting. Da er det bare rettigheter som gjelder.

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 8 år siden

Dette er den praktiske virkelighet av Frp sin politikk. De later som om alle vil få det bedre, og at de ikke vil bli en USA light versjon, men det går ikke i hop med hva de egentlig står for. Gradvis vil de bygge ned den nordiske modellen som faktisk er en av de mest konkurransedyktige modellene vi har og erstatte den med en modell som fungerer langt dårligere. Jeg antar at din blinde venn bare får ta seg sammen.

Kommentar #2

marit elisebet totland

21 innlegg  67 kommentarer

Riktig overskrift!

Publisert over 8 år siden

Først og fremst: All honnør til Bastrup for en god overskrift. Menneskeverdet er en praktisk ting. Det hjelper lite med festtaler dersom ikke menneskeverdet får konsekvenser i hverdagen; i vårt møte med medmennesker, i vår tilrettelegging, i våre praktiske og økonomiske ordninger.

Måtte enkeltmennesket bli viktigere en systemet!

http//marittotland.blogspot.com

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
21 dager siden / 5194 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
30 dager siden / 3194 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
22 dager siden / 2351 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
29 dager siden / 2213 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
19 dager siden / 1782 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
24 dager siden / 1761 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
21 dager siden / 1744 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1677 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere