Guds rikes tegn

Vi har for mange vitnesbyrd om at overivrige og umodne disipler har strødd om seg med løfter om helbredelse og brutt seg inn i andre menneskers liv og smerte. Og vi hører alt for mange kristne som har vendt seg til å tenke med et underbibelsk verdensbilde som mer eller mindre ser bort fra underets Gud.  Hvordan skal vi manøvrere i dette landskapet, om vi vil være sant bibelske?

For det første er det en del av menneskelivets vilkår at vi skal dø. Ingen av oss er unntatt fra å erfare forgjengeligheten. Derfor opplever vi sykdom, kristne som alle andre. Ingen er unntatt fra hva det vil si å leve i denne verden. Dette er ikke opphevet i Jesu frelse. Vi trenger modne kristne som har dette avklarte forholdet til både livet og døden og som derfor kan møte mennesker i alle slags livssituasjoner med trygghet, frimodighet og respekt.

Jesu helbredet syke. Hele Israel ble ikke med det en frisk nasjon, heller ikke disippelfellesskapet. I en sum må vi regne med at de levde og døde omtrent som vi alle må. Jesus helbredet med referanse til en større virkelighet. Han var den som var sendt fra Gud som Guds sønn, Messias, frelser, og han oppfylte løftene om Han som skulle komme med den nye tids krefter. Guds rike var på gang, og helbredelsene hadde en primær hensikt med å synliggjøre og vitne om dette.

Når Jesus har gitt en helbredende tjeneste til sin menighet, er det som en fortsettelse av dette. Helbredelser sikter ikke mot friske, vellykkede, sterkttroende og framgangsrike menigheter men er vitnesbyrd om det som skal komme. Gud lar oss se glimt av det evige riket og lar oss smake små doser av evighetens krefter for å minne oss om at han en dag skal skape alle ting nye. Vår oppgave er ikke å helbrede folk. Slike løfter har ikke bibelsk dekning. Vi er derimot kalt til i Jesu kjærlighet å be for folk, med eller uten håndspåleggelse, med eller uten salving, aleine eller i fellesskap. Noen ganger griper Han inn med helbredelse av lidelsen. Ofte erfarer den syke den styrken som skal til for å bære sykdommen. Ofte må vi også være ærlige å si at det ikke gis ingen spesiell erfaring. Uansett har forbønn med seg et løfte om at Han som vi ber til, vil ta hånd om oss i og gjennom sykdom. I ærlighetens navn skjer det langt oftere enn at han for ei tid tar fra oss sykdom. Slik må det være for oss som lever under forgjenglighet.

Er det vanskelig å forstå hvorfor Gud ikke helbreder alle? Dersom utgangspunktet er at det normalt skulle være frukten av Jesu død og oppstandelse eller frukten av en trossterk bønn, blir dette et kjempeproblem. Men Bibelen er ikke der. Det normale er at alle mennesker lever under samme vilkår. Vi må avvenne oss med å tenke at Guds nærvær bare erfares når underet skjer. Englevakt er en realitet både når vi reddes på uforklarlig vis – og når den troende møter døden i kamp og smerte. Troen mister bærekraft dersom den primært skal forholde seg til de positive personlige erfaringene. Troens vesen er at den retter seg mot Han som har overvunnet synd og vondskap, sykdom og død – midt i vår kamp mot synd og vondskap, sykdom og død.

Landskapet av lidelse skal tres inn i med modenhet og respekt. Alle kristne kan be for syke, individuelt eller sammen med andre. Menighetens offentlige tjeneste med forbønn avtegnes i Bibelen likevel primært som en tjeneste som tilligger dens åndelige lederskap og særlige nådegaver som viser seg å være helbredende. Vi trenger unge og utålmodige påminnelser om troens frimodighet. Og det trengs modne kristne som gir disse rom – samtidig som de lidendes sårbare situasjon møtes med trygg visdom og kjærlighet.