Verdidebatt

Time out for liten og stor

Super-nanny ser sannelig ut til å lykkes med denne metoden på barn, men er løpet kjørt når man ikke lenger hører til i barnas rekker, tro?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har iblant tenkt at det slett ikke er så sikkert at alle Super-nanny-historiene med happy ending, skyldes en indre erkjennelse hos de som har sittet i trappa eller på stolen, om at de har begått et overtramp. Det kan likeså godt hende de rett og slett bare har innsett at de har møtt på sin overkvinne/mann og dermed gjør det som er forventet av dem. For å slippe å bli sittende.

For angrer man egentlig på noe som helst ved å bli båret sprellende og skrikende til et sted man ikke vil - og endatil tvangsplassert på et hardt trappetrinn eller en ubehagelig kjøkkenstol? Med den pedagogiske beskjeden klart og tydelig innprentet i sitt indre: du forstå at du har oppført deg dårlig og må derfor sitte her til du oppfører deg ordentlig igjen og ber om unnskyldning, er det svært sannsynlig at den indre lille djevelen hvisker: bare tilstå og innrøm hva som helst! Da slipper du ihvertfall å sitte her og glo. Det man evt. angrer på er kanskje at man ikke klorte og beit litt mer i samme slengen. Tårene som drypper mens man ber om unnskyldning, kan likeså godt være bitterhet som ydmykhet. Det vet bare synderen selv.

Hjelper slike metoder på sikt? Tja, det kan vel være så som så. Kanskje mens man enda er liten nok til å bli båret. Men ikke en dag lenger, er jeg redd. Mange er vel de tenåringsmødre (og muligens også noen forlengst fravokste fedre) som er blitt pent løftet opp og selv båret ut av podens rom - for å skamme seg. Den dagen forstår man en gang for alle at alle stunder i trappa og på stolen, igrunnen ikke var helt verdt strevet.

Men virker time out på voksne, tro? Se, det er det store spørsmålet. Mange kunne nok hatt særdeles godt av å tenke seg litt om, for så å be andre om unnskyldning. Kanskje det kunne vært en fordel selv om de ikke hadde kommet til noen dyp erkjennelse om å ha tatt feil? Et unnskyld er et unnskyld. Frivillig eller tvungent. Nesten samme sak, vil mange hevde. De aller fleste mener uansett ikke at de faktisk har tatt feil.

Kanskje det er like greit, først som sist, å finne seg en spesiell stol eller et trappetrinn å sette seg på når man føler at man trenger en time out? Så kan man si fra til resten av familien at når man sitter der, så vil man gjerne sitte helt i fred. Hvis man får lov til det, kan det godt hende de belønnes med en litt snillere utgave av mamma eller pappa, kone eller mann.

Er man VD-debattant, er det litt verre. Det blir liksom litt barnslig å skulle proklamere for alle at man tar seg en time out. Kanskje er ikke så veldig mange interessert i om en er der eller ikke. Men dersom en tar seg noen dagers pause, får man kanskje likevel markert et poeng. Man kan ihvertfall håpe på at noen vil merke at en ikke er aktiv...

Og kanskje vil også noen merke det om en vender tilbake i en "ny og bedre utgave"? Hvem vet...

Den som lever, får se.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt