Hvor går Egypt? II

Den egyptiske opposisjonen og de tusenvise – trolig hundre tusenvis – av demonstranter som har marsjert i gatene de siste 11 dagene, har hatt håp om at utviklingen i Egypt skulle følge den tunisiske, men i raskere tempo.

Dette har vist seg å være for optimistisk. Mubarak sitter ved makten. Han sitter ikke trygt, men i hvilken grad han vakler er avhengig av flere faktorer enn antallet demonstranter i gatene. Det er særlig hæren som er avgjørende i dette spillet. Mubarak kommer fra de væpnede styrker og har alltid sørget godt for «sine egne». Hans makt har hvilt på hæren, men ikke alene. Også partiapparatet og deler av overklassen har vært viktige støttespillere. Ganske mange (men ikke i andel av befolkningen) har hatt glede av Mubaraks styre og gjengjelder med lojalitet.

Men hæren har ikke styrt Mubarak. Det er Mubarak som har styrt hæren. Det er dette som ser ut til å ha endret seg i forbindelse med de pågående demonstrasjonene. Hærens lojalitet overfor regimet er der fortsatt, men den har sine grenser. Hæren vil ikke skyte på folket.

Dette har ledet til en situasjon hvor regimet kan begynne en «utmattelseskrig» mot demonstrantene. Demonstrantene kan få holde på, kontrollere deler av Taharir-plassen i Kairo og arrangere demonstrasjoner her og i andre større byer i Egypt. Så lenge dette ikke utvikler seg til generalstreiker, innebærer dette irritasjoner for regimet, men påkjenningen på demonstrantene er trolig større.

Demonstrantene skjønner også dette. Derfor ser det ut til at demonstrasjonsarrangørene også vil «omgruppere». I alle fall noen av «lederne» (om en lederløs revolusjon kan ha slike) anbefaler folk å gå hjem til sin daglige virksomhet, men stille opp til demonstrasjoner på utpekte dager i ukene framover.

Samtidig som det altså foregår en stillingskrig mellom regimet og demonstrantene, er det etablert kontakter mellom regimet og (deler av) opposisjonen. Problemet her er at opposisjonen ikke er forent. Den snakker ikke med én stemme. Regimet kan således spille de ulike opposisjonsfraksjonene mot hverandre.

På den annen side er heller ikke regimet monolittisk. Det ser ut som om den nye visepresidenten Omar Suleiman forsøker å ta styringen over den politiske utviklingen ved å tilby reformer på lang sikt. Disse reformene ser også ut til å kunne omfatte endringer i grunnloven og frie valg, men ikke før etter Mubaraks avgang i henhold til den presidentperioden han er inne i, dvs. i september i år.

Regimet utsettes også for et betydelig internasjonalt press, hvor USAs press er det viktigste på grunn av den omfattende økonomiske bistanden landet yter Egypt.

Det er ikke gitt at regimet vil gi etter for det kombinerte presset fra demonstranter og omverden. Det er mulig at demonstrantene vil bli utslitt først.

Om dette presset på regimet blir borte, er det også fare for at regimet vil løpe fra løfter de gir i dag. Dermed kan represjonen trappes opp igjen. Da er det en reell fare for arrestasjoner, tortur, forsvinninger. Dette vet også demonstrantene, hvilket selvsagt også gir dem styrke til å fortsette sin kamp for Mubaraks avgang og demokrati.

Det muslimske brorskap

Hvor står Det muslimske brorskap i denne situasjonen? Heller ikke Brorskapet er en monolittisk bevegelse. Mens noen av lederne sier det ikke er aktuelt å innlede noen dialog med regjering og/eller hæren før Mubarak har gått av, synes andre å være villige til å delta i underhåndssamtaler.

Utvilsomt har Brorskapet mobilisert en del av sine tilhengere i demonstrasjonene. Like trolig spiller de nok en større rolle i «støtteapparatet», særlig når det gjelder legetjenester til skadde demonstranter. Men med Brorskapets erfaringer er de grunn til å tro at de også er gode på logistikk, hvordan få mat og vann til demonstranter, informere om hvor man skal samles osv.

Det kan også være grunn til å tro at i alle fall noen av de mer fanatiske brødrene har vært en del av anti-Mubarak-demonstrantenes stormtropper mot pro-Mubarak-demonstrantene i slagsmålet omkring Tahrir-plassen for noen dager siden.

Men hva vil Brorskapet? Hva vet vi om det? Vi vet en hel del for dette har Det muslimske brorskapet uttalt seg om mange ganger. De har laget valgmanifester, plattformer og programmer de siste par tiårene. Innholdet i disse dokumentene viser at Brorskapet har beveget seg langt fra Hassan al-Bannas organisasjon og de posisjoner man hadde tidligere. (Man kan selvsagt mene at alt dette er skuebrød, men det finnes faktisk intet grunnlag for å hevde at Brorskapet ikke mener det de har uttalte og det deres representanter i parlamentet har sagt).

Brorskapet ønsker en opphevelse av unntakstilstanden, endring av grunnloven slik at det blir lettere å stille kandidater til presidentvalg, demokrati og flerpartivalg. Er det da noen grunn til å frykte Brorskapet ved makten eller om de skulle få innflytelse gjennom en koalisjonsregjering?

Ja og nei. Brorskapet er sosialt konservativt. Det innebærer at det ikke er grunn til å tro på store framskritt med hensyn til kvinners rettigheter. Konservativ familielovgivning (men kanskje med noen liberaliserende reformer) vil bli bevart. Kulturlivet vil bli hold i stramme tøyler – innenfor det som anses å være anstendige grenser. Altså vil man måtte regne med – fortsatt – sensur av bøker, film, TV, radio osv. Seksualopplysning vil ikke bli prioritert høyt – på tross av en alt for høy fødselsrate i landet. Religionskritikken vil også fortsatt ha skrinne kår. Homofile vil heller ikke få det bedre enn i dag, tvert imot. Det er med andre ord grunn til å tro at svært mye vil fortsette som i dag, og med en betydelig oppslutning fra store deler av det egyptiske folk, som er sosialt konservativt.

Brorskapet er i stor grad økonomiske liberalere med sosial samvittighet, altså en form for økonomiske sosialliberalister. Det er ingen grunn til å vente store økonomiske omfordelinger, men en satsing på en del velferdsprogrammer. I økonomisk politikk vil Brorskapet beholde troen på kapialismen og økonomisk vekst som middel for å skape arbeidsplasser og forbedringer for folk flest. Samtidig vil de nok iverksette tiltak mot korrupsjon - i tråd med deres religiøse puritanisme.

Brorskapet er nasjonalister, panarabister og panislamister, men intet av dette vil føre til radikale omlegginger av egyptisk utenrikspolitikk. Forholdet til Israel vil bli betraktelig kjøligere, men fredsavtalen fra 1979 vil bli stående ved lag. Den offisielle sympatien for Hamas vil bli større, men Egypt vil fortsett bestrebelsene på å få til palestinsk enhet. Forholdet til USA og EU vil bli bevart som korrekt. Brorskapet vil ikke ønske noe brudd, men vil samtidig – mest trolig – orientere Egypt enda sterkere mot den arabiske og muslimske verden. Selv om det tyrkiske AKP fungerer som forbilde for en rekke moderne muslimbrødre, kan det tenkes en viss rivalisering – men også en allianse – med Tyrkia.

Men det er altså langt fram til Det muslimske brorskap eventuelt skulle komme i en slik posisjon at dette skulle bli politikk i Egypt. Om det blir avholdt frie valg i løpet av dette året, vil også andre grupper og partier stille opp. Seriøse observatører antar at Brorskapet i slike valg vil få mellom 20 og 30 % av stemmene. Det er mye, men ikke nok til å bestemme Egypts framtid alene.

Lars Gule