Diakoni

I gårsdagens "Vårt Land" stod det ett tankevekkende innlegg; "Unge kristne-Innenfor". I dag, et gripende; "Innenfor eller utenfor". Det er nyttig, sterkt, men nødvendig lesning. Bra at slike tanker og erfaringer kommer frem. Slik at det kan bli mange ord, og videre handling.

Glansbilde-engler passer best i en barndom, der englene kan være pene og trygge, en av mange byggeklosser i barnetroen.

Den Norske kirke har en visjon; "I Kristus, nære livet"-..... Der et, av satsingsområdene er Diakoni.

Det kan virke som man trenger det, i alle menigheter. Det være seg Den norske kirke, katolske kirke, frikirker o.l.

Sjelesorg, en hånd ut, tid til å lytte. Dele erfaringer, slik Paulus sier det;

23 De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verd, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig; 24 de andre trenger det ikke. Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære, får mye ære, 25 for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. 26 For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. 1.Kor 12:23-26

Det er ikke bare gamle og syke som trenger et aktivt diakoni, i sin menighet. Alle trenger sjelesorg, om ikke daglig. Så trenger samfunnet og menigheter det, mer enn noe sinne. Omsorg og kjærlighet. Et liv er stadig i forandring, og man er ikke konstant i en situasjon, at man trenger hjelp. Derimot, når livet er som vanskeligst har vi alle et ansvar, der tester Gud oss/menigheten.

Det er fristende og trekke frem enkeltgrupper, som kunne trenge hjelp, men, nei. Det må være en enhet, slik Paulus forespeiler det, og slik den enkelte menighet er.

FN kan kåre så mye de vil om Norge. Her er mye bra, men det er ett kaldt, krevende og ubarmhjertig samfunn. Det merkes, om du skulle "falle mellom to stoler" eller utenfor. Når alt går bra, så gjør det nettopp det. I løpet av et liv, vil vi alle ha behov for ei hånd, blikk som møter, smil blir gjengjeldt, med smil, og tanker deles. Det må være lov å være svak, mislykket, utstøtt. For om ikke kirken og tros menigheter, ikke skulle kunne akseptere/makte det, med evangeliet i ryggmargen. Da vet jeg ikke hvem som skal greie det?

Selv tror jeg på; at med enkle midler, kan man utrette mye. Med bruk av hender, øre og hjerte, kan mye utrettes. Der summen av erfaringer, kan bli til en virkelig uvurderlige ekte kirkeskatt av verdier, for den enkelte menighet. Da vil det også kunne spore til vekst, og man ville kunne se en aktivt altomfattende menighet. Spillende på "flere strenger"....