Den amerikanske maleren Marsden Hartleys bilder er et ­«syrebad» for sansene

Kunstmuseet Louisiana en lørdag formiddag, folk køer opp for å se Marsden Hartleys bilder. De «synger» av full hals fra veggene, landskaper i alle regnbuens farger og flere til, godt redigert, for anledningen.

De bærer bud om et søkende, åpent menneske, som skritter ut i verden, tar til seg alle impulser, i slik grad at han fort kunne­ blitt baktropp i gårsdagens kunst, framfor fortroppen i framtidas. Det ble han ikke.

Han er en av Amerikas betydeligste malerskikkelser, få har sanset landskap og skikkelser så rett på som han. Og likevel, det var ingen dans på roser.

Bildene er en speiling av ham selv

Den som blir lysblendet av bildene, de som kjenner på at «dette er da vel mye!», skal gå en runde til, og en til og en til. Visst beveger han seg på våre europeiske hjemtrakter, blant annet med sterk påvirkning fra fransk og særlig tysk maleri, men likevel er det et «Atlanterhav» mellom de mange uttrykkene her, akkurat som det er et Atlanterhav mellom USA og Europa.

«Åndelig sett er jeg tettere enn noen annen jeg kjenner, på å være et menneske uten hjemland», sier han.

Han finner det der han finner det, de landskapene og de figurene, som strengt tatt kan være ham selv eller agere i hans ­omkrets. En speiling av ham selv, som han kjenner seg igjen i.

---

Kunst: Utstilling

• Marsden Hartley
• 19.09. 2019 – 19.01. 2020

---

Det han «mangler», søker han i bildene

Den store utstillingen som fyller de stolteste rommene på Louisiana akkurat nå, strutter av Marsden Hartley. Landskapene først og fremst og mest, de må virkelig føle seg sett av maleren. Og de svarer med mange fargedesibel, det er muskelsterke bilder. Her skal vi ikke la oss lure.

For bak alt klinger naturligvis – som i alle verdens sammenhenger ellers – en streng som ikke på langt nær er så selvbevisst, som vi aner. Han er på mange måter «fraværets» ­maler, ikke i bildene, men i ham selv: Det han «mangler», søker han i bildene, i motivene, dette som førte til en kronisk evig løsrivelsesprosess, en stadig søken etter nye inntrykk som kunne gjøre Hartley til den ekte Hartley.

Det er alltid vanskelig å være alene i feil tidsrom

Og likevel, det er ikke noe «privat» maleri, dette. Han har sannelig kraften til å løfte bildet inn i større rom enn sitt eget. Derfor valfarter folk til Louisiana, de kjenner at dette er deres, uvisst hva, det «virker» bare, og det uroer. For det gjør det, det er alltid en ulmende fornemmelse av at noe står på spill, en tettpakket lengsel etter en ro som han egentlig aldri finner. Hans, men også vår.

Han lot seg begeistre, men ble skuffet, han søkte skogens ro og fjellenes stødighet, men det buldret like fullt. Han elsket Tyskland og det tyske da det i manges øyne ikke var så lurt å like Tyskland, og ­periodevis lekte han gjemsel med egen homoseksualitet, flyktet fra skanse til skanse. Det er alltid vanskelig å være alene i feil tidsrom.

Han var fortrolig med kristne symboler

Marsden Hartley var født i Maine – og han vendte tilbake dit. Han slapp ikke dette landskapet, mange av de sterkeste forestillingene hans ble vekket av naturen her.

Og senere av opphold i New Mexico og Frankrike – de bølgende fjellene, som godt kunne ha vært lava eller sansinger av opprørt hav. Runde høyder ble et kjennemerke – utenfor Aix-en-Provence ble han så begeistret for Paul Cézannes yndlingsmotiv, fjellet Sainte-Victoire, at han gjorde det til sitt motiv, han også. Mer ­begeistret «selvlysende», naturligvis, enn Cézannes kontemplative avspeilinger og finmaskede meditasjoner over roens milde kraft. Men uhyre, uhyre vakkert.

Det sies at Marsden Hartley ikke var «religiøst interessert», det tar jeg med en rå klype salt. Han kjente arke­typene og var fortrolig med kristne symboler, som han ofte ­bruker for gjenkjennelsens og sammenhengens skyld.

Inspirert av meksikansk maleri

Det som ligger – etter hvert kan vi vel bare si «lå» – i folkedypet som daglig­livets referanser: Korsfestelse, nattverd, mandalaen rundt Maria, pietà-motivet, han bruker det med brutal kraft.

Det er uten sidestykke kvalmende å se en ynkelig Kristus, som ligger i ­bodybuilderens fang – en pietà på sitt vis, ikke estetiserende, slik renessanse­mestrene strebet etter å opphøye og helliggjøre motivet.

­Pieteten i meg spør: Er nå dette nødvendig? Ja, det henger her, og vi vemmes. Én hver leser det på sitt vis, det er naturlig.

Han var interessert i, og ble særlig inspirert av meksikansk maleri, de mystiske trekkene, helt klart. Jomfruen av Guadalupe manifesterer i utstillingen en merkelig tilstedeværelse, Maria som åpenbaring – slik hun etter katolsk tradisjon viste seg for den kristne indianeren Juan Diego Cuauhtlatotzin, før daggry en dag i desember 1531.

Han klatret opp, og der fant han en indiansk jente

Han var på veg til messe og da han passerte Tepeyachøyden noen kilometer utenfor dagens Mexico City, hørte han sang fra toppen av høyden og en kvinnestemme som ropte navnet hans. Han klatret opp, og der fant han en indiansk jente, kledd i praktfulle klær, som snakket til ham på hans eget språk og sa at hun var Jomfru Maria og «en av hans egne». Denne kraften tiltalte åpenbart Marsden Hartley, han malte den, slik den kjentes.

Her – i utstillingen – skinner hun blant urnatur og muskelmenn. Selv leste han ofte middel­aldermystikerne Richard Rolle og ­Jacob Böhmes skrifter, det gjør ingen uten en eller annen form for dragning – bildet Morgenrote henviser han til Böhmes bok Morgenröte im Aufgang. Men han insisterer på å holde seg ved kristendommens yttergrenser, hvor han var fri til å stikke av. Der er han.

Men først og fremst natur, han beskriver den godt nok selv, også i skrift: «... majestetisk ensomt, som om naturen endelig har skapt et sted hvor den kan leve helt og holdent for seg». Fjellet ble et hovedmotiv. Han «lente» seg til det – fjellets lys, styrke og kraft. Du svimer ikke rundt i denne utstillingen. Den vekker og vekker og vekker.

Det sies at Marsden Hartley ikke var «religiøst interessert», det tar jeg med en rå klype salt.

—   Olav Egil Aune