Hvor går Egypt?

Hosni Mubarak har sittet ved makten siden han etterfulgte Anwar Sadat som ble drept av jihadister i 1981. Mubaraks regime har variert i strenghet, men gjennom et parti med tilnærmet monopol på den politiske arenaen, et omfattende sikkerhetsapparat og en politistyrke på kanskje 2 millioner mann (sier enkelte anslag), tidvis streng kontroll med mediene og arrestasjoner av opposisjonelle, har regimet også hatt politistatkarakter.

Opposisjonen har vært fragmentert og ute av stand til å samle seg om felles krav og strategi overfor regimet. Én viktig opposisjon, i skjæringspunktet mellom politisk og sosial bevegelse, er Det muslimske brorskap. Dette er en gammel gruppe med betydelig oppslutning. Likevel har ikke Brorskapet benyttet denne posisjonen med full tyngde på den politiske arenaen. Kanskje fordi de da vet at undertrykkelsen ville bli enda mer omfattende enn den er.

Det er vanskelig å si hvor stor oppslutning Brorskapet har. Mange observatører sier at Brorskapet ville vinne klart om de stilte til valg i en situasjon med reelt frie valg. Om dette betyr at de ville få mer enn 50 % av stemmene eller om de ville bli det største partiet, er usikkert. Nøkterne observatører mener at maksimalt 30 % av velgerne trolig ville stemme på Brorskapet, men at 20 % er et rimeligere anslag.

Dette er interessant i dagens situasjon. For når vi ser og hører hva de tusenvis av demonstrantene krever, er det at Mubarak må gå av, frihet og brød. Dette er primært en politisk protest, inspirert av hendelsene i Tunisia, mot et diktatorisk regime, stigende priser, arbeidsledighet og mangel på frihet. Så langt et er mulig å observere fra de journalistiske rapportene og TV-bildene fra Kairo, Alexandria og Suez er det ingen krav som kan identifiseres med islamistiske (enn si jihadistiske) posisjoner. Mye tyder også på at både muslimer og kristne demonstrerer side om side i Egypt i disse dager.

Enda viktigere er trolig demonstrantenes sosiale bakgrunn. Så langt vi kan se av TV-bildene og det journalistene forteller, handler dette om ganske unge mennesker. Svært mange av dem har utdanning, men er arbeidsledige (eller har jobber de er overkvalifisert i forhold til). De kan også bruke moderne teknologi, ikke minst Internett og sosiale medier. I det store og hele virker demonstrantene - bekreftet gjennom deres krav - svært sekulære.

Det ser altså ut til at Det muslimske brorskap, som støtter demonstrantenes krav, har valgt å holde en lav profil. Det kan være flere grunner til dette. Blant annet at man i Brorskapet vet at de oppfattes som den største trusselen mot regimet og derfor er ekstra utsatt for represjon. Noen av lederne er allerede arrestert. Men det kan også være at denne tilbakeholdenheten sier noe om Brorskapets selvforståelse i dag – nemlig at de ikke er et politisk parti, men en sosial bevegelse. Derfor ønsker de å påvirke samfunnsutviklingen gjennom individuell påvirkning og endring i større grad enn ved å opptre massivt på den politiske arenaen. Det er grunn til å tro at det er ulike syn innad i Brorskapet om hvor politiske man skal være. Og kanskje vil Brorskapet markere seg sterkere i dagene som kommer. Det gjenstår å se.

Men opposisjonen er fortsatt splittet. Mubarak har avvist kravet om hans avgang. Og hæren står – i alle fall enn så lenge – på hans side. Dette betyr ikke nødvendigvis at han sitter trygt. Dette vil være avhengig av hvor lenge demonstrasjonene fortsetter, om de vokser eller minker. Dersom demonstrasjonene kombineres med omfattende streiker, vil regimets overlevelsesmuligheter forminskes ytterligere. Men det gjenstår å se om vi får en slik utvikling med flere streiker og kanskje generalstreik. Det forutsetter at demonstrasjonene får enda bredere støtte enn blant den frustrerte middelklasseungdommen. Og den egptiske arbeiderklassen har også grunn til frustrasjon over både økonomien og manglende frihet.

Dersom regimet faller, er det et åpent spørsmål om opposisjonen vil klare å danne en samlende overgangsregjering til nye valg kan gjennomføres. Men klarer de eventuelt det, ville vi få et genuint uttrykk for styrkeforholdet mellom de ulike politiske fraksjonene i landet.

Men om regimet overlever denne krisen, er det grunn til å tro at vi ser visse økonomiske forbedringer – heving av minstelønn, som kanskje USA/EU må bidra til, kanskje en ytterligere liberalisering av den offentlige debatten. Men neppe noe nyvalg til nasjonalforsamlingen – det ville være en for klar innrømmelse av at valget i fjor var manipulert. Derimot kan vi kanskje håpe at det vil skje endringer av prosedyrene for presidentvalg neste år, og at Mubarak og hans parti legger til side de planer de måtte ha for å lansere Mubaraks sønn som farens etterfølger i presidentstolen.

Uansett, det er tidlig å presentere seriøse prediksjoner på utfallet av denne krisen – som også fortsatt kan ende med et blodbad. Derfor bør de mest vidløftige spekulasjoner legges til side. Mens vi følger med på utviklingen.

Lars Gule