Kirkeforliket og Grunnloven

Innlegget nedenfor er basert på en kommentar publisert i en annen debatt. Jeg ser at kommentaren i den debatten kan fremstå som et sidesprang, hvilket kanskje også er grunnen til manglende respons. Jeg forsøker derfor å innlede en ny debattråd om kristendommens stilling i den norske grunnloven i lys av kirkeforliket fra april i fjor.

Formelt, dvs. konstitusjonelt, er Norge et kristent land. Det følger først og fremst av dagens § 2 i Grunnloven, som lyder:

"Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.

Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme." (Mine uthevelser.)

(Grlbest. 21. juli 1851 (opphevelse av jødeforbud), 3. aug. 1897 (opphevelse av munkeordenforbud), 1. nov. 1956 (opphevelse av jesuittforbud), 4. mai 1964 (innført eksplisitt ledd om religionsfrihet, hvilket rettslig sett må betraktes som unødvendig pga. oppdragerpliktpunktumet, som tolkes som et symbolsk punktum for dem som følger en norm, derav følger det åpenbart at å følge normen ikke påkreves). Kilde: Lovdata.no.)

Imidlertid foreligger nå et grunnlovsforslag, Dok 12:10 (2007-2008), som vil avskaffe annet ledd av denne paragrafen og flytte første ledd til Grunnlovens kapittel B i ny § 16. Jeg vil anbefale leserne å se på endringsforslagene i lenken ovenfor og sammenligne med dagens konstitusjonelle rettstilstand på dette området (se spesielt §§ 2, 4 og 16, og også §§ 12, 21, 22 og 27). (Som en kuriositet kan også nevnes at grunnlovsforslaget rommer en formalfeil: Det står at

"Overskriften til kapittel A skal lyde:

A. Om Statsformen" og

"Overskriften til kapittel B skal lyde:

Om den udøvende Magt, om Kongen og den kongelige Familie og om Religionen.", dvs. at "B." mangler i overskrift B, og sågar at et punktum mangler i overskrift A (inkonsekvens). Det er en kjent sak at stortingsrepresentanter i nyere tid har brakt inn språklige feil i Grunnloven, så det er kanskje ikke så overraskende. Men kanskje nok et tegn på at våre folkevalgte har vært altfor lite varsomme når det gjelder å endre Grunnloven?)

Kirkeforliket innebærer at dagens stortingspartier "forplikter seg" på i neste stortingsperiode å stemme for grunnlovsforslaget. Kun i et mindretall (5/11) i Senterpartiet er det dissens, og dette har fremmet eget forslag, Dok 12:25 (2007-2008).

Men grunnlovsforslaget basert på kirkeforliket vil altså bli vedtatt nesten enstemmig i neste stortingsperiode, bl.a. med KrFs "velsignelse". KrFs mann i Kontroll- og konstitusjonskomiteen, Ola T. Lånke, svarer meg på spørsmål om grunnlovsforslaget i en e-postmelding på vegne av stortingsgruppen:

"I Dok 12:10 (2007-2008) foreslås det:

§ 2 endres til: Verdigrundlaget forbliver vaar kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettigheder. [Feilstavet, "Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne." er det som står i forslaget.]

Dette forslaget er ett av de grunnlovsforslagene som fremmes som en følge av det brede forliket mellom alle partier i Stortinget ved behandlingen av stortingsmeldingen om forholdet mellom Den norske kirke og staten. I dette forliket sikres Kirken et større selvstyre samtidig som vi fortsatt skal ha en folkekirke. For KrF har det vært veldig viktig å sikre at det fortsatt skal fremgå av Grunnloven at Norge som nasjon har en kristen verdiforankring. Dette sikres nå gjennom denne nye verdiparagrafen.

Ordet ”forbliver”,  peker dette både bakover og fremover. Gjennom å stå som første setning etter § 1, henviser verdiformuleringen til Kongeriket Norge. Den kristne etikk og kulturarv er en viktig historisk arv og representerer en fellesverdi for det norske samfunn. Kristendommen preger vårt menneskesyn, våre verdier, våre lover, vår historie og vår kultur. Dette vil med den nye paragrafen fortsatt være en viktig del av grunnmuren for det norske samfunnet."

Men betyr ikke ordet "forbliver" også at Norges tusenårige historie med nedfelling i lov av kristendommen som statsreligion, grunnlovsforankret fra 1814, ikke skal opphøre? Nå bruker Lånke det samme ord til forsvar for endringene ved at "vår kristne arv" altså skal forbli. Når Stortinget kan tillate seg å fjerne realiteten i at religionen evangelisk-luthersk kristendom forblir statens religion, som har vært Grunnlovens spesifikasjon i nesten 200 år, hvordan kan man da forsikre seg om at den kristne arven forblir konstitusjonelt forankret?

Nå som Kristelig Folkeparti tydeligvis har sviktet og går inn for å avskaffe den tilstand at Norge i lov er et kristent land, som det har vært i tusen år, går mitt spørsmål til Kristent Samlingsparti, som flere ganger her og andre steder har gitt uttrykk for å være opptatt av Grunnloven: Hvordan stiller dette partiet seg til grunnlovsforslaget, og hvordan vil Kristent Samlingsparti stemme når forslaget kommer opp til votering i neste stortingsperiode, dersom partiet kommer inn på Stortinget? Så vidt jeg har sett, har kun Kystpartiet vært tydelige på å ville bevare konstitusjonell status quo.