Olav Rune Ekeland Bastrup

98

Nansen, Bjørnson, Askeladden - og Maria Amelie

I et liberalt demokrati kan det å bryte reglene være å respektere reglene. I et liberalt demokrati er ingen lover skrevet med Guds finger. I et liberalt demokrati gjelder ingen lov utover det som er lovens ånd og intensjon.

Publisert: 22. jan 2011

Bjørnstjerne Bjørnson og Fridtjof Nansen satte noen standarder for moral og humanitet som Norge til denne dag har vedkjent seg og som er en viktig del av norsk selvforståelse og det norske selvbildet.

Hvordan? De brøt loven!

Deretter brukte de sin skapende, sin grenseoverskridende fantasi og fikk utrettet noe som vi, deres landsmenn, med god grunn kan være stolte av.

Den humane skaperkraft. Da Nansen gikk inn i Kaukasus og startet sitt arbeid blant flyktningene der, da brøt han internasjonale regler.  Vestmaktenes blokade av Sovjetunionen skapte en uoverstigelig barriere som gjorde det umulig å etablere organiserte hjelpetiltak mot den humanitære katastrofen som hadde utviklet seg i området. Blokaden var også en medvirkende årsak til at katastrofen fikk de uhyggelige dimensjoner den fikk. Men Nansen ignorerte alle formelle hindre, han gikk inn, brukte sin kreative, sin grenseoverskridende fantasi og konfronterte hele den internasjonale konsensus. Slik reddet han titusener, kanskje hundretusener av liv. Men han brøt loven!

Da Bjørnstjerne Bjørnson kastet seg inn i striden sammen med Emile Zola i kampen mot den blodige urett som var begått mot den fransk-jødiske offiseren  Alfred Dreyfus, da ikke bare fornærmet og utfordret han franske konvensjoner, men han brøt endog med fransk lov, og kunne om han hadde vært fransk statsborger blitt stilt for retten og risikert en absurd straff for å ha tråkket på den pompøse franske ”gloire”.

Den 27. oktober 1907 gikk ungarske militærstyrker til angrep i den slovakiske byen Cernova og massakrerte befolkningen fordi de hadde gjort opprør mot Stor-Ungarns brutale magyariseringspolitikk. Bjørnson, med fri adgang til Europas store aviser, ikke bare protesterte, men rev med bitende ironi og et vidd uten sidestykke i fillebiter hele det autoritære og imperialistiske tankespinn som gjennomsyret tankegangen til samtidens makthavere og som gav legitimitet til overgrepene. Den ungarske grev Apponyui, som var øverste ansvarlige for massakren, begikk den dumhet å gå i polemikk med Bjørnson, og stilte dermed sitt intellektuelle idioti til skue for all verden. Bjørnson moste ham.

I Dämonova i Slovakia er Bjørnsons navn hugget inn i fjellsiden på en enorm klippe som fortsatt kan ses, etterfulgt av et dikt:

Vold bekjempet du med sannhet

da skyene senket seg over Tatra

Nå, under frihetens sol,

ærer vårt land deg med takknemlighet.

 

Bjørnson utfordret ikke bare et Ungarn som var tre ganger større enn i dag og det ennå mektige habsburgske keiserdømme, men også hele sin samtids koloniale konvensjoner, hvor det å herske var sett på som den sterkestes selvfølgelige rett.  Hadde han ikke vært norsk, men slovaker eller ungarer, ville han blitt stilt for retten og dømt til absurde straffer.

Til disse to store kunne vi føyd mange andre – Albert Schweizer, Mahatma Gandhi, Nelson Mandela og en talløs skare av navnløse hjelpearbeidere, misjonærer, munker og nonner og leger uten grenser. De overskred – og overskrider hver dag - legalitetens hindre, de bruker sin skapende fantasi, og de bryter både konvensjoner og lover for i det hele tatt å få noe gjort.

Fredens, vennlighetens og rettferdighetens land. Hva drev menn som Bjørnson og Nansen? Hva tente dem? Hva lå i bunnen av deres engasjement? Jo, en fortelling som hver eneste nordmann har tatt til sitt hjerte, selve den norske urmyten – fortellingen om Askeladden, gutten som utfordret alle konvensjonelle begrensninger og vant prinsessen og halve kongeriket. De hadde den norske natur i blodet med sin renhet og skjønnhet, men som samtidig også var bilde på en annen, en transformert skjønnhet – fredens og rettferdighetens skjønnhet. Det var dette Norge var for dem, et fredens, vennlighetens og rettferdighetens land. Og folket gav dem en så fulltonende tilslutning at selv fjellene ropte langt Hurra!

Til inkonsistensens pris! I en utmerket artikkel i denne ukens utgave av Morgenbladet drøfter den polsk-norske skribenten Nina Witoszek et essay av Oxfordfilosofen Leszek Kolakowski med tittelen ”In praise of Inconsistency” – til inkonsistensens pris. I dette i sin tid berømte essayet (1967) tar Kolakowski opp de liberale, fremskrittsvennlige demokratiers paradokser. Kolakowskis påstand er at demokratiet er bygget på en villet mangel på konsistens. Det inngår i deres idégrunnlag. Liberale demokratier er pragmatiske og elastiske i sin tilnærming til virkeligheten, men altså med overlegg inkonsistente.

Autokratiet, derimot, og enda mer teokratiet, er statisk og monolittisk, men de er alltid konsistente. Der er en lov en lov, som om den var skrevet med Guds finger i himmelen.

Autokratiet, hevder Kolakowski, reflekterer et enkelt og primitivt verdensbilde der ”sannhetene” står stablet oppå hverandre i monolittisk orden.  Demokratiet, derimot, reflekterer et komplekst verdensbilde som tar høyde for virkelighetens selvmotsigelser, samtidig som det gir et verktøy for å håndtere alle de dilemmaer dette skaper i virkelighetens verden.

Verktøyet Kolakowski har i tankene er det autokratier og diktaturer frykter mest av alt: Den skapende fantasi! Det som mer enn noe annet kjennetegner det liberale demokratiet, er at det er elastisk. Det gir rom for fantasi, improvisasjon og pragmatisme i møte med virtkelighetens dilemmaer og selvmotsigelser. Loven er ikke skrevet i himmelen og det er heller ikke lovens bokstav som er det gjeldende, men lovens intensjon, eller som våre grunnlovsfedre sa det: dens ånd.

Uten den skapende fantasi ville vi alle ha levd i en forsteinet verden.

Å stå fast – eller bom fast? Hvor er denne skapende fantasi i dagens Norge? Hvor er Nansens og Bjørnsons grenseoverskridende humanisme? Den synes å ha forvitret. I stedet har vi innført en teknokratisk retorikk i omtalen av menneskeskjebner og opphøyet lovens rigiditet som norm for rettferdighet.

Statsminister Jens Stoltenberg er blitt rost opp i skyene for å ha stått fast og urokkelig på prinsippene. De som har hyllet ham, er de samme som anvender den teknokratiske retorikken i sin tilnærming til et problem som roper på kreative, grenseoverskridende løsninger.

Etter min mening er det ikke nødvendigvis noen god attest for en statsminsister at han står fast. Selve begrepet ”stå fast” har da også en ironisk dobbeltbetydning – det kan bety både prinsippfast og kompromissløs og det stikk motsatte: å mangle fantasi og evne til å rykke frem. Ja, man står bokstavelig talt bom fast.

Men i et liberalt demokrati kan det å bryte reglene også være å respektere reglene. I et liberalt demokrati er ingen lover skrevet med Guds finger. I et liberalt demokrati gjelder ingen lov utover det som er lovens ånd og intensjon. Som Morgenbladets redaktør skriver i sin leder i ukens utgave: ”Det finnes et rom mellom loven og det menneskelige, hvor det er politikernes plikt å drive politikk. På vegne av folket.”

Virkeligheten som roper. Virkeligheten som nå roper på det store skapende grep om Norge skal ha noe tilbake av sin fordum troverdighet som vennlighetens og rettferdighetens land, er denne: Et ukjent tusentall mennesker er av forskjellige grunner strandet i dette landet. De er her ulovlig, men betaler selv den høyeste pris for det: De er rettsløse, der er frarøvet alt, de er underklassens underklasse, noen er tvangsinernert, noen på ukjente adresser. Mange av dem er barn. 313 barn har levd på norske asylmottak i mer enn tre år.

Det er disse menneskene vi omtaler med lettferdig teknokratisk retorikk som ulovlige, som kriminelle. Da mister ikke bare et ord som kriminell enhver rimelig mening. Da mister også våre begreper om humanitet sin mening. Da er vi allerede i ferd med å forville oss inn i inhumanitetens labyrint.

Mange av de som har strandet hos oss, er som nevnt barn. Men mange kom hit kanskje også mindre uskyldsrene. Men gjør det noen forskjell? Menneskeverd og plikt til humanitet er ikke gradert ut fra hvem du er eller hva du har gjort. Vi har ikke mindre plikt til å hjelpe dem med uedle motiver enn dem med edle. Uansett hvem de er, så gjenstår faktum med samme styrke: De har strandet her, de er rettsløse og de kommer seg ikke løs fra nedverdigelsen de har sunket ned i. De er her og de representerer en usynlig humanitær katastrofe i vår midte.

Det er ikke bare vår fordømte plikt å hjelpe dem. Det er også vår plikt å være skapende, fantasifulle og elastiske i måten vi tilnærmer oss utfordringen. Konkret betyr dette at om loven i møte med virkelighetens utfordring strider mot fornuft, humanisme og rettferdighet, ja, da må loven ajourføres og bringes i harmoni med rettstatens ånd.

Vi ajourførte oss! Rett og moral skapes gjennom å forstå virkeligheten. Engang var åndssvake, skolehjemsbarn, tatere, tyskertøser og krigsbarn rettsløse i dette landet. Men så forstod vi litt mer og vi ajourførte oss. Vi fjernet nedverdigende regelverk som gjorde disse menneskene til pariaens pariakaster.

Inntil for ikke lenge siden var også sprøytenarkomane rettsløse, de var ulovlige. Men vi har forstått litt mer og ajourført oss til virkelighetens krav. I dag erkjenner vi at sprøytenarkomani er en sykdom med de rettigheter det gir, vi har sprøyterom og tilbyr behandlingsformer som tar høyde for at det relativt beste er bedre når det ideelt beste er uoppnåelig. Det kalles pragmatisme, og det er ett av det liberale demokratis hedersord. Det åpner en nødvendig buffer av humanitet mellom loven og virkelighetens verden.

Det er denne innhenting, denne ajourføring og dette kreative, men samtidig pragmatiske grep som  statsminister Stoltenberg nå må ta i Bjørnsons, Nansens og Askeladdens land.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Arne Danielsen

325 innlegg  5691 kommentarer

Askeladd

Publisert over 8 år siden

Det finnes en askeladd i de fleste lands eventyr. Han er ikke veldig urnorsk - når det kommer til stykke. Nansen og Bjørnsson kan stå som gode eksempler på flotte og banebrytende nansener og bjørnssoner i mange land. Den norske folkesjela og det norske demokratiet er trolig ikke så ulikt mange andre lands demokratiske tradisjoner og ideer.

Jeg synes du legger for mye i det unike ved Norge, i betydningen liberale verdier og det moralske ansvaret dette skulle medføre.

Norge er som kjent et lite land i verden, og det er velutviklet og rikt - ei honningkrukke langt mot nord. Men ikke lengre mot nord og vanskeligere tilgjengelig enn at det river i nesa på mange, selv om de bor langt borte. De som er ressursterke nok, pakker snippesken i Askeladdens ånd og legger i vei - ikke på måfå, uten å vite hva de går til. Som Askeladden er de ikke rådville. De kaster id-papirer og fjerner alt som kan identifisere dem - noen sliper til og med bort fingertuppene sine. Her kommer selv Askeladden til kort. Han var snartenkt og munnrapp, men han ungikk selvpining.

Alle vestlige land har, som kjent, strenge innvandringslover. Der er vi main stream. Det blir harmdirrende fremholdt at (en del) andre land har et noe lempeligere forhold til de papirløse. Godt mulig, men vi slår de fleste på f.eks. integrering, og ikke minst tar vi imot flere innvandrere en nesten noe annet land i f.h.t. folketallet. Vi må finne vår måte og vår vei - og så kan vi ikke være best på alt.

Her kommer også definisjonsmakten inn. Hvem er gitt å bestemme hva som er best og riktigst? Solveig Fiske for eksempel har tillaget seg selv en slik rolle. Men hun mangler den nødvendige autoriteten og også integreteten i slike saker.

Uten en viss rigiditet, ville honningkrukka bli stappende full på et blunk - ikke av honning, men av folk som ville spise av honningen. De sist ankomne blir kjempeskuffet når de oppdager at krukka for lengst er tom.

Olav Rune, du beskylder oss, som mener at vi må holde oss med en viss konsekvens og strenghet i innvandringspolitikken, for å bedrive teknokratisk retorikk. Godt mulig at det er en korrekt definisjon, men ikke så veldig interessant. Hvis det er det vi bedriver, så er det helt greit. Motsatsen, mener vel vi da, er naivt anarki ... eller noe slikt?

I innlegget ditt fremheves humanismen. Det kan hende, når at kommer til alt, at det er vi teknokratiske retorikere som er mest humane. Vi mener det er god humanisme å holde en viss balanse mellom produksjon og forbruk av honningen i krukka. Ingen er tjent med ei krukke full av folk - men uten honning. Aller minst de nødstedte.

Apropos teokratisk lovgivning, som er som om den var skrevet av Gud selv. Vi har fullt opp av slik lovgivning og praktisering i Norge. Veitrafikkloven for eksempel. Har du noen gang prøvd å utfordre den? Det har jeg. Og til min store skuffelse så jeg ikke snurten av liberalt demokrati i noen av tilfellene.

Kommentar #2

Ragnhild Kimo

8 innlegg  2038 kommentarer

Langt og Godt!

Publisert over 8 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Det er disse menneskene vi omtaler med lettferdig teknokratisk retorikk som ulovlige, som kriminelle. Da mister ikke bare et ord som kriminell enhver rimelig mening. Da mister også våre begreper om humanitet sin mening. Da er vi allerede i ferd med å forville oss inn i inhumanitetens labyrint.

Mange av de som har strandet hos oss, er som nevnt barn. Men mange kom hit kanskje også mindre uskyldsrene. Men gjør det noen forskjell? Menneskeverd og plikt til humanitet er ikke gradert ut fra hvem du er eller hva du har gjort. Vi har ikke mindre plikt til å hjelpe dem med uedle motiver enn dem med edle. Uansett hvem de er, så gjenstår faktum med samme styrke: De har strandet her, de er rettsløse og de kommer seg ikke løs fra nedverdigelsen de har sunket ned i. De er her og de representerer en usynlig humanitær katastrofe i vår midte.

Det er ikke bare vår fordømte plikt å hjelpe dem. Det er også vår plikt å være skapende, fantasifulle og elastiske i måten vi tilnærmer oss utfordringen. Konkret betyr dette at om loven i møte med virkelighetens utfordring strider mot fornuft, humanisme og rettferdighet, ja, da må loven ajourføres og bringes i harmoni med rettstatens ånd.

Takk for et flott innlegg!

Vanligvis liker jeg "Kort og Godt", men her er det virkelig mye godt å lese! Oppfordrer alle til å lese det en gang til, kunne ikke godt kopiere alt :-)

Det er lov å la seg påvirke av det andre skriver, og kanskje la seg korrigere litt!

 

Kommentar #3

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert over 8 år siden

Jeg har nok, ikke helt overraskende, valgt å trykke bra på Arne D sitt bidrag i denne tråden.

Ikke fordi det ikke er noe bra i trådstarters innlegg, men jeg reagerer også på samme måte som deg, Arne D. Jeg synes det dras altfor langt i alle mulige retninger. Men skrive godt, gjør jo trådstarter alltid.

Kommentar #4

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Virkeligheten her og nå, Arne

Publisert over 8 år siden

For det første, Arne: Det finnes ingen humanitære eller moralske grunner til at ikke veitrafikkloven ikke skulle håndheves kompromissløst. Den er der for et felles beste, å beskytte liv.

For det andre, Arne: Du skriver din kommentar som om mitt innlegg ovenfor handler om asylpolitikken. Det er ikke det som er mitt hovedtema her og nå. Det er de papirløses situasjon jeg skriver om, mennesker som finnes i vår midte av høyst ulike grunner og som har strandet her hos oss, som er de facto rettsløse, som har sunket ned i selvforsterkende nedverdigelse, slik andre "ulovlige" grupper på andre tidspunkt av vår historie også har gjort det, fordi de på en eller annen måte utgjorde et problem - tatere, krigsbarn, tyskertøser, sprøytenarkomane.

Det er her situasjonen roper på nytenkning, på noen skapende politiske grep, der vi må reorientere oss i forhold til hva vi står for som en nasjon tuftet på humanitære og sosialliberale verdier. For hva gjør vi med disse menneskene? Om taterne sa vi: Få dem vekk. Om de sprøytenarkomane sa vi: De er ulovlige, altså kunne vi heller ikke tilby sprøyterom eller behandling som opprettholdt deres rusavhengighet, selv om det gjorde livene deres bedre. Ja, det kunne finnes mange forståelige grunner til å løse sosiale problemer med hardhendte midler. Men etter hvert lærte vi mer og innså at vi løser ingen ting ved å la mennesker synke ned i nedverdigelse. Vi måtte tillempe politikken til den virkelighet som nå engang er der, enten vi liker den eller ikke. Politikken viste seg å kunne være elastisk når virkeligheten nødvendiggjorde det. Denne elastisitetetn i møte med virkeligheten er det liberale demokratis store fortrinn.

Det papirløse er kommet til oss og har strandet hos oss av mange ulike grunner, ikke alle av de uedle grunnene du trekker frem. Til felles hadde de kanskje at de jaktet på vår norske honningkrukke - og til felles har de at de etter noen år hos oss har havnet i en felle. De fleste av dem, blant dem flere som kom hit som barn, sitter fast, og de kommer seg ikke løs. Det dreier seg om mennesker uten tilknytningspunkter i de land de engang flyktet fra.

Det mest humane vi kunne gjøre var kanskje å returnere dem med en gang de banket på hos oss. Det gjorde vi ikke. Vi har latt dem bli her i år etter år før de fikk sine saker avgjort. Det er vårt ansvar. Da må vi også ta ansvar for den situasjon de nå befinner seg i.

For det tredje, Arne: Jeg er temmelig sikker - for ikke å si helt sikker - på at menn som Nansen og Bjørnson ville ropt opp mot den humanitære tragedie som finnes usynlig midt iblant oss. Den er uverdig. Det er en situasjon som roper på fantasi hos våre politikere og på en ajourføring av politikken til virkelighetens moralske utfordringer.

Du sier, Arne: Send dem ut! De er ulovlige. Ord er ikke likegyldige. Jeg mener det er en uverdig retorikk anvendt på mennesker.

Kommentar #5

Arne Danielsen

325 innlegg  5691 kommentarer

Lang saksbehandling et problem

Publisert over 8 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Det mest humane vi kunne gjøre var kanskje å returnere dem med en gang de banket på hos oss.

Er enig i at Norge burde vurdere å returnere, spesielt folk uten id-papirer umiddelbart. Det haddde trolig vært mest rettferdige overfor både dem og oss. Men så er det denne nidkjære humanismen i landet vårt.

Vi tar dem inn og gir dem fri kost og losji og grundig oppfølging av sakene. En fair behandling med andre ord. De oppholder seg på mottak til sakene er ferdig behandlet. Blir det avslag, tilbys de frivillig retur mot en godtgjørelse (etter det jeg har oppfattet). De som anker, må vente lenger, men det er deres valg. Noen velger å stikke av og gjemme seg. Det er disse du refererer til når du skriver om menneskelig fornedrelse. Mange av disse lever av kriminalitet. Men det er selvvalgt. Når de blir pågrpet blir de tvangsreturnert - og da, i noen tilfeller kommer fakkeltogene.

Alt dette synes for meg både rettferdig og humant. At noen velger å bryte norsk lov enda en gang eller to, må de ta konsekvensen av. Først skjuler mange av dem sin identitet, dernest stikker de av og så begår de vinningskriminalitet. Jeg har problemer med å se en annen løsning enn tvangsretur i slike saker. Norge tilbyr dem gratis opphold mens saken behandles og gratis hjemreise hvis det blir avslag. Det har de takket nei til.

Videre kan vi gå ut fra at det ikke er de mest vanskeligstilte og forfulgte som kommer hit uten papirer. Tvert imot. Dersom en har legitim grunn til opphold i Norge, hjelper det mye å komme med gyldige papirer og dokumentasjon på sin sjebne. De pairløse er ofte unge og sterke menn som har ressurser til å forlate landet sitt og krysse landegrenser og til og med kontinenter for å komme hit.

Det eneste som står igjen er barn - som enten er sendt hit av foreldrene - eller kommet sammen med foreldrene. Er enig i at de bør vurdere annerledes, men fortsatt strengt. Har oppfattet at loven åpner nettopp for å vurdere både bakgrunn og opparbeidet binding til Norge. Dog er det her en høy terskel for unntak. Alternativet ville torlig vært at vi hadde endt opp som verdens største barnehage.

Vi må ha en lovgivning noen lunde samsvarende med andre land sin. Uten dette ville vi representere et hull i demningen og alt vannet ville finne veien ut gjennom dette hullet.

Jeg har betydlig respekt for ditt engasjerte og flotte arbeid for tatere og andre svake grupper i samfunnet, Olav Rune. Men jeg synes du gjør dem urett når du sammenligner papirløse innvandrere med disse gruppene. En og annen papirløs, ja, men i det store og det hele tilbys alle papirløse, uten unntak en anstendig behandling og gratis retur. Det er de som motsetter seg dette, og som velger et liv utenfor loven, som ofte lever et uverdig liv. Det har de faktisk valgt selv. Dette i motsetning til de gruppene du til vanlig kjemper for.

Kommentar #6

Audun Hjertager

149 innlegg  1187 kommentarer

Støttes!

Publisert over 8 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Det er denne innhenting, denne ajourføring og dette kreative, men samtidig pragmatiske grep som  statsminister Stoltenberg nå må ta i Bjørnsons, Nansens og Askeladdens land.

...

Kommentar #7

Håkon Andreas Hestenes

1 innlegg  131 kommentarer

Olav Rune...

Publisert over 8 år siden

Først et spørsmål: er Norge et liberalt demokrati eller et sosialdemokrati?

Ved din argumentasjon

- fremstår det som urnorsk å bryte loven. Virkelig?

- sidestiller du Maria Amelie med Nansen, Bjørnson, Askeladden, Albert Schweizer, Mahatma Gandhi og Nelson Mandela..

- stempler de som er for å følge norske lover i denne saken, ikke bare for å være fantasiløse, men også ofre for/brukere av teknokratisk retorikk i tilegg til å være inhumane.

---

"Men i et liberalt demokrati kan det å bryte reglene også være å respektere reglene. I et liberalt demokrati er ingen lover skrevet med Guds finger. I et liberalt demokrati gjelder ingen lov utover det som er lovens ånd og intensjon."

Den første setningen fremstår for meg som rimelig meningsløs, mener du at man kan bryte reglene for deretter påberope seg vissheten/sannheten om lovens ånd og intensjon? Og hvem skal så definere denne? Det fungerer ikke slik at det kun dårlige mennesker som blir straffet av loven. Loven straffer også gode mennesker som begår kriminelle handlinger, uansett om det er synd på en eller ei.

"Mange av de som har strandet hos oss, er som nevnt barn. Men mange kom hit kanskje også mindre uskyldsrene. Men gjør det noen forskjell? Menneskeverd og plikt til humanitet er ikke gradert ut fra hvem du er eller hva du har gjort. Vi har ikke mindre plikt til å hjelpe dem med uedle motiver enn dem med edle. Uansett hvem de er, så gjenstår faktum med samme styrke: De har strandet her, de er rettsløse og de kommer seg ikke løs fra nedverdigelsen de har sunket ned i. De er her og de representerer en usynlig humanitær katastrofe i vår midte."

For min del, (og her vil være så frekk å si at jeg tror folk flest er med meg), er det et rungende ja - det er forskjell. Det er forskjell på barn alene på flukt og kriminelle/krigsforbrytere på flukt.

 



 

 

Kommentar #8

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

@Hestenes

Publisert over 8 år siden

Jeg får ta det punkt for punkt.

Med liberalt demokrati menes det motsatte av autokrati og/eller teokrati. Liberalt demokrati er en større sekk enn sosialdemokrati. Sosialdemokrati går opp i denne sekken sammen med de fleste andre etablerte politiske retninger i Norge. Dette er etablert definisjon av liberalt i den sammenheng det her er brukt.

Jeg tror du har lest mitt innlegg litt overflatisk ut fra hvordan du lister opp dine spørsmål. De svarer nemlig ikke til noe jeg har påstått.

Jeg har ikke skrevet at å bryte loven verken er urnorsk eller moralsk høyverdig. Jeg har skrevet at det som kjennetegner et liberalt demokrati er at det er elastisk og gir stort rom for pragmatisme i møte med virkelighetens krav. Jeg satte dette på spissen ved å bruke Nansen og Bjørnsom som eksempler på hvordan konvensjoner, og undertiden også lover, i gitte situasjoner må konfronteres og at dette kan være moralsk høyverdig selv om det teknisk sett kan innebære lovbrudd. Historien er breddfull av eksempler på dette. Norsk lovverk har som i de fleste liberale demokratier innebygget i seg et rom for skjønn som forutsetter at det gjøres moralske vurderinger. Rommet for moralske vurderinger vil endres alt etter som virkeligheten endrer seg og stiller oss overfor nye utfordringer. Slik også med utlendingsloven. Den opererer med en rekke vide kriterier for opphold som igjen er bestemt av moralske hensyn som humanitære hensyn etc, men i hvilken grad man gjør bruk av denne elastisiteten som lovverket faktisk har, vil være avhengig av politiske prioriteringer. F.t. er prioriteringen i Norge slik at loven skal fortolkes i striktest mulig retning. Man setter lovens rigiditet som norm fremfor dens ånd og intensjon. I denne kontekst er det utsagnet om at å bryte loven kan være å respektere loven skal forstås. Men for noen var visst dette litt for vanskelig å få med seg.

Hvor har du det fra at jeg stiller Maria Amelie på linje med Nansen og andre storheter? Du har ikke lest godt nok, kjære deg. Maria Amelie har da ikke utrettet noe. Hun er et medmenneske på linje med mange andre. Dernest er hun en sak - en sak som har aktualisert store moralske dilemmaer og som jeg er sikker på at Nansen ville hatt meninger om.

Det står ikke i loven at Martia Amelie ikke skal få bli i Norge. Det er skjønn som har avgjort det. Spørsmålet er da om dette skjønnet er i pakt med lovens ånd og intensjon. Det mener jeg det er grunn til å problematisere.

Du skriver:

Ved din argumentasjon stempler de som er for å følge norske lover i denne saken, ikke bare for å være fantasiløse, men også ofre for/brukere av teknokratisk retorikk i tilegg til å være inhumane.

Dette er ikke riktig og en temmelig vrangvillig og tendensiøs tolkning av hva jeg har skrevet. For å gjenta meg selv: Det står det ikke noe sted i loven at Marie Amelie eller noen andre ikke skal få bli. Det er den skjønnsmessige bruk av loven som har avgjort dette, og den er igjen tuftet på politiske prioriteringer om en striktest mulig asylpolitikk. Alternativet er altså ikke å følge loven eller ikke, men forståelsen av lovens bokstav kontra dens ånd og intensjon, der det humanitære aspektet er sterkt fremhevet.

Det andre kan du til nød ha litt mer rett i, men bare til nød, for jeg har aldri påstått at mine meningsmotstandere er inhumane. Det jeg har skrevet er at vi har begynt å bruke en farlig retorikk i omtalen av menneskeskjebner, der vi fort kan forville oss inn i inhumanitetens labyrint. Det er noe ganske annet. Og det er grunn til å advare om det.

Til det siste du skriver at ja, det er forskjell på et barn som har strandet her og kriminelle og krigsforbrytere på flukt, så har jeg å si at det ikke er noen forskjell på deres menneskeverd. En kriminell på flukt har derfor krav på en like human hjelp dersom vedkommende har et genuint behov for det. Men han skal også konfronteres med sine forbrytelser. I dette er det ingen motsetning.

Kommentar #9

Håkon Andreas Hestenes

1 innlegg  131 kommentarer

Publisert over 8 år siden

Hei og takk for svar.

Har lest innlegget ditt godt. Inntrykket er fremdeles det samme.

"Man setter lovens rigiditet som norm fremfor dens ånd og intensjon. I denne kontekst er det utsagnet om at å bryte loven kan være å respektere loven skal forstås. Men for noen var visst dette litt for vanskelig å få med seg."

Ja, jeg har tydeligvis litt tungt for det. Men jeg spør igjen: mener du at man kan bryte loven for deretter påberope seg vissheten/sannheten om lovens ånd og intensjon? Og hvem skal så definere denne?

"Hvor har du det fra at jeg stiller Maria Amelie på linje med Nansen og andre storheter? Du har ikke lest godt nok, kjære deg. Maria Amelie har da ikke utrettet noe. Hun er et medmenneske på linje med mange andre. Dernest er hun en sak - en sak som har aktualisert store moralske dilemmaer og som jeg er sikker på at Nansen ville hatt meninger om.

Overskriften på innlegget ditt er jo en klar hentydning...Nansen, Bjørnson, Askeladden - og Maria Amelie

Hva Nansen ville ment har jeg ingen formening om, all den tid vi aldri får vite. Om du ikke sidestiller personen M.A. med de storheter du nevnte, så er det tydelig at du trekker paralleller fra deres saker til saken M.A.

---

"Det står ikke i loven at Martia Amelie ikke skal få bli i Norge. Det er skjønn som har avgjort det. Spørsmålet er da om dette skjønnet er i pakt med lovens ånd og intensjon. Det mener jeg det er grunn til å problematisere."

Nei, det står ikke spesifikt i loven at M.A. ikke skal få bli i norge på humanitært grunnlag. Men det er visse kriterier som skal oppfylles for å få innvilget dette. Oppfyller hun disse? Det kan vi vel si det er uenighet om.

---

"Dette er ikke riktig og en temmelig vrangvillig og tendensiøs tolkning av hva jeg har skrevet. For å gjenta meg selv: Det står det ikke noe sted i loven at Marie Amelie eller noen andre ikke skal få bli. Det er den skjønnsmessige bruk av loven som har avgjort dette, og den er igjen tuftet på politiske prioriteringer om en striktest mulig asylpolitikk. Alternativet er altså ikke å følge loven eller ikke, men forståelsen av lovens bokstav kontra dens ånd og intensjon, der det humanitære aspektet er sterkt fremhevet.

Det andre kan du til nød ha litt mer rett i, men bare til nød, for jeg har aldri påstått at mine meningsmotstandere er inhumane. Det jeg har skrevet er at vi har begynt å bruke en farlig retorikk i omtalen av menneskeskjebner, der vi fort kan forville oss inn i inhumanitetens labyrint. Det er noe ganske annet. Og det er grunn til å advare om det."

Stemmer at jeg er vrangvillig av natur. Bruker vi denne definisjonen av tendensiøst:

"Preget av en tendens i favør av et bestemt synspunkt"

så er ditt innlegg like tendensiøst som min tolkning om ikke mer.

Fra ditt innlegg:

"Statsminister Jens Stoltenberg er blitt rost opp i skyene for å ha stått fast og urokkelig på prinsippene. De som har hyllet ham, er de samme som anvender den teknokratiske retorikken i sin tilnærming til et problem som roper på kreative, grenseoverskridende løsninger.

Etter min mening er det ikke nødvendigvis noen god attest for en statsminsister at han står fast. Selve begrepet ”stå fast” har da også en ironisk dobbeltbetydning – det kan bety både prinsippfast og kompromissløs og det stikk motsatte: å mangle fantasi og evne til å rykke frem. Ja, man står bokstavelig talt bom fast."

Ganske tydelig hva du mener om de som er enig med Stoltenberg her.

Videre:

"Det er disse menneskene vi omtaler med lettferdig teknokratisk retorikk som ulovlige, som kriminelle. Da mister ikke bare et ord som kriminell enhver rimelig mening. Da mister også våre begreper om humanitet sin mening. Da er vi allerede i ferd med å forville oss inn i inhumanitetens labyrint."

Ergo: teknokratisk retorikk - manglende fantasi... - "inhumanitetens labyrint". Nei du sa det ikke direkte, du skal ha det.

Bryter man loven så er man pr definisjon kriminell, samme hvor feil man mener loven er, samme hvor lite lovbruddet er.

Og er det virkelig slik at man mister sine begreper om humanitet ved å bruke ordene ulovlige innvandrere i mangel på andre ord?

---

Til det siste du skriver at ja, det er forskjell på et barn som har strandet her og kriminelle og krigsforbrytere på flukt, så har jeg å si at det ikke er noen forskjell på deres menneskeverd. En kriminell på flukt har derfor krav på en like human hjelp dersom vedkommende har et genuint behov for det. Men han skal også konfronteres med sine forbrytelser. I dette er det ingen motsetning.

At det ikke er noe forskjell på et barns og en krigsforbryters menneskeverd  fremstår for meg som bare trist.. Men bruker man den vanlige definisjonen på ordet menneskeverd så stemmer det.

Dog har den ene parten aldri fått utøve sine rettigheter, den andre har vitterlig krenket andres rettigheter og menneskeverd. At de er like i forhold til loven aksepterer jeg fullt ut, men at de er like mye verd som medmennesker vil jeg aldri være enig i. Men det er meg.

Betyr det siste at du mener at dersom M.A. skulle få opphold så må hun stilles til rett for de lovbrudd som hun faktisk har begått: svart arbeid og falsk identitet?

Ellers synes jeg du er flink til å skrive, til tross for din noe nedlatende stil. Hint: overflatisk lesing, litt vanskelig å få med seg, kjære deg, vrangvillig og tendensiøs. Men du er jo snill og til nøds gir meg litt rett i noe (mulig det var at jeg er offer for teknokratisk retorikk..?)

 

 

 

 

 

 

 

Kommentar #10

Harald Korneliussen

25 innlegg  672 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Statsminister Jens Stoltenberg er blitt rost opp i skyene for å ha stått fast og urokkelig på prinsippene.

Ja, og det er spesielt upassende. Han har jo ikke stått på prinsippene, men på reglene. Og det er noe annet. I liberale demokratier må vi svare for reglene våre, fordi vi skriver dem selv (ideelt sett for oss, aldeles bokstavelig for statsminister Jens Stoltenberg, leder i Norges mektigste parti).

Ellers: Helt enig i det du skriver, og takk for historisk anekdote om Bjørnson og Østerrike-Ungarn.

(Off topic: Helt enig i at man skal være "pragmatiske" og medmenneskelige i møte med sprøytenarkomane, men jeg går ikke helt med på at det er en sykdom. Å kalle det en sykdom overindividualiserer problemet, tror jeg.)

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
26 dager siden / 1894 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1628 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 1590 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
26 dager siden / 1586 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
17 dager siden / 1441 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1361 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
15 dager siden / 1352 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
30 dager siden / 1180 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere