– Med ett kunne vi ikke stole på de voksne

I en ny bok dokumenterer den store, tyske historikeren Götz Aly at den tyske okkupasjonsmakten ikke manglet samarbeidspartnere i sin utryddelseskrig mot Europas jøder. Han følger antisemittismens blodige spor fra 1880 til Holocaust over hele kontinentet vårt.

Ned i filmkjelleren

Helt til de var kommet langt opp i tenårene visste Götz Aly og kameratene hans svært lite om de tyske krigsforbrytelsene. I familiene var man tause, og ordet «jøde» kjente man ikke som alminnelig tysk barn i 1950-årene, forteller den kjente historikeren som underviser på universitetet i Wien.

Men så brøt helvete løs.

– I begynnelsen av 1960-årene distribuerte innenriksdepartementet en film til skolene, som viste befrielsen av Auschwitz, Bergen-Belsen og Buchenwald. Vi ante ikke hva vi skulle få se da læreren vår førte oss ned i filmkjelleren. Men så så vi bergene av lik, haugene av sko og avklippet hår – for første gang kikket vi ned i avgrunnen, sier Aly.

Da de unge kom hjem og foreldrene stilte det «daglige, dumme spørsmålet om hvordan vi hadde hatt det på skolen», brøt familiekonfliktene ut overalt i Tyskland, husker Götz Aly, som fra da av visste at det var historiker han ville bli.

Løkke om egen hals

– Plutselig kunne man ikke stole på de voksne rundt en. Alle man var glad i, foreldre og besteforeldre, hadde ikke fortalt annet enn et par uskyldige anekdoter fra krigen – for eksempel om å være stasjonert i utlandet og få begrenset tilgang på smør.

Men når man som Aly er født i 1947 i Tyskland, ville 95 prosent av alles fedre ha vært soldater i det tyske forsvaret, en tredjedel medlemmer av Det nasjonalsosialistiske, tyske arbeiderparti, og minst halvparten av dem ville ha vært begeistret for det, poengterer han.

– Så jeg forstår godt at folk tiet. Slik som stemningen var etter krigen, ville det å si noe ha vært det samme som å legge en løkke om sin egen hals, sier Götz Aly, som har denne forståelsen av hvorfor ungdomsopprøret i 1968 ble så voldsomt, nettopp i Tyskland:

– Vi var opptatt av å bevise at fascismen fantes alle steder – i Washington, Teheran og Saigon. Vietnamkrigen ga vi alt vi hadde av motstand. Det var forståelig at vi reagerte på den måten, men helt rettferdig var det ikke.

Felleseuropeisk forfølgelse

I en menneskealder har Aly (det arabisk-klingende etternavnet har han fra en tyrkisk forfader) beskjeftiget seg med tyskerne, jødene og Holocaust, men i hans nyeste bok, Europa gegen die Juden 1880-1945 (Europa mot jødene 1880–1945),ligger fokuset på den felleseuropeiske forfølgelsen av jøder.

Ikke for å bagatellisere de tyske krigsforbrytelsene, som han sier igjen og igjen, men for å vitne om hvordan en hel rekke land i Europa grep krigen som mulighet for «å kvitte seg» med jødene.

Som eksempel nevner han det faktum at Adolf Eichmann fikk stilt 20.000 ungarske politibetjenter til rådighet, slik at landets godt 420.000 jøder kunne følges over grensen til utslettelse.

---

Götz Aly

• Født 1947 i Heidelberg, Tyskland.
• Historiker, journalist og forfatter.
• Gjesteprofessor ved universitetet i Wien, bor i Berlin og er fast, ukentlig kommentator ved Berliner Zeitung. Bøkene hans er oversatt til mange språk og han har mottatt flere litterære priser, blant annet Heinrich Mann-prisen.
• I år utkom hans studie over europeisk historie over antisemittisme og Holocaust Europa gegen die Juden 1880-1945 på det tyske forlaget S. Fisher. Denblir nå oversatt til blant annet engelsk og svensk.

---

Nesten halvparten av dem som ble myrdet i Auschwitz, var ungarske jøder.

– Ti uker etter den store deportasjonen sa Ungarn, etter press fra folket, nei til å deportere de 150.000–20.000 jødene som bodde i Budapest, og tre dager senere reiste Eichmann hjem.

Monopol på gasskamre

– Som historiker er det egentlig forbudt å bruke konjunktiv, men nå gjør jeg det allikevel: Ungarn kunne ha sagt det samme også ti uker tidligere. De kunne ha nektet sine politibetjenter å deportere jødene.

90 prosent av jødene 
Ungarn nektet å deportere overlevde.

– Det enkle spørsmålet jeg stiller, er hvorvidt den tyske okkupasjonsoperasjonen gjorde det lettere eller vanskeligere for nasjonalstatene Polen, Frankrike, Romania, Ungarn, det okkuperte Ukraina og Hellas å deportere deres jøder. Og når man stiller spørsmålet så kvast, kommer man til å se nesten alle hjørner av Europa i et annet lys, sier Götz Aly, og understreker igjen at dette ikke forminsker Tysklands skyld.

– Ingen andre fikk ideen om gasskamrene, det var et tysk monopol. Men forbindelsespunktene til den tyske okkupasjonsmakten åpnet muligheten for «å bli kvitt» egne jøder.

I sin bok peker Götz Aly også på at forholdene som ledet opp mot Holocaust, hadde å gjøre med «helt alminnelige» mennesker.

– Det har vært en tendens til å omtale nazistene som om de kom fra Mars, men mitt utgangspunkt er at de menneskene som gjorde Holocaust mulig, hverken var moralsk, etisk eller intellektuelt annerledes innredet enn du og jeg, sier Götz Aly.

Distanse

Og jødehatet var ikke slutt etter krigen, mener Aly, som i boken sin refererer til en bemerkning et overlevende Holocaust-offer hørte foran en kino et sted i Europa: «De er overalt, jødene, det er flere enn man kan klare å kvitte seg med.»

Det har vært en tendens til å omtale nazistene som om de kom fra Mars.

—   Götz Aly

En del skolebøker og de mange såkalte coffee table-bøkene om nazister ser han på med stor skepsis.

– Disse mennene, i sine komiske uniformer, som ser onde ut og har en raseideologi, dem kan vi jo ikke kjenne oss igjen i. Det er med å distansere oss fra forbrytelsene.

Ifølge Götz Aly er det særlig tre tydelige årsaker til den massive motstanden mot jøder i Europa opp gjennom slutten av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet: Styrkingen av nasjonalstaten, propaganda, og misunnelse over at jødene var bedre på å klatre sosialt.

Moderne tider

La oss med hensyn til punktet om sosial mobilitet igjen ta Ungarn som eksempel, slik Götz Aly gjør i ett av bokens mer talltunge, men allikevel lett forståelige kapitler.

I Ungarn utgjorde jødene mellom 1920 og 1930 knapt seks prosent av befolkningen.

Til gjengjeld var 51 prosent av landets advokater jøder, på samme måte som 39 prosent av landets ingeniører, 34 prosent av alle journalister og annenhver lege.

– Og slik var det i mesteparten av Europa. Jødene var simpelthen bedre utdannet og forberedt på moderne tider.

I tillegg var mange flerspråklige, etter å ha reist fra land til land – tvungent eller frivillig, sier Götz Aly, og sammenligner denne mobiliteten med at kun 5 prosent av tyskerne eide et pass i 1930, og at de sjeldent beveget seg mer enn hundre kilometer hjemmefra i hele sin levetid.

– Imens dro mange polske jøder, for eksempel, til Tyskland for å gå på bedre skoler, universiteter og høyskoler. De kunne gjøre bruk av utdanningssystemet, mens de kristne enda hang fast i grunnskolen.

Vi var mer ubevegelige, noe som ikke var en 
kvalitet da de moderne tider kom buldrende. Det er egentlig dette punktet som forbinder antisemittismen i mange europeiske land, sier Aly.

Religiøs erindringsform

Minoriteter har ofte en større sosial bevegelighet, mener Götz Aly, og det er når balansen oppfattes som at den tipper, at spenningen oppstår.

– I det osmanske riket hadde armenerne i århundrer hatt et velfungerende skolesystem. Og det gikk fint, inntil tyrkerne lagde et moderne samfunn etter parolen: Vi sender barna våre på skolen, vi dropper religiøse hodeplagg, vi avskaffer det arabiske skriftspråket, det er det uansett ingen som kan lese, og vi innfører en fransk modell.

– Men i det øyeblikk man sa til befolkningen at nå skjer det, begynte forfølgelsen av armenerne, fordi de tydeligvis lå flere generasjoner foran, sier Aly.

Jødene var simpelthen bedre utdannet og forberedt på moderne tider.

—   Götz Aly

– Noen kritikere mener at man slett ikke skal forsøke å forklare Holocaust, fordi en slik absurditet ikke kan forklares. Hva tenker historikeren om det?

Først sukker han i telefonen, så sier han forsiktig:

– Det finnes en ritualiserende, nesten religiøs erindringsform, som noen amerikanere og israelere tar til orde for. Og jeg forstår godt at det virker som ingen forklaringer er mulige. Men som historiker har jeg allikevel en oppgave i å forsøke å forstå hva som ledet opp til Holocaust.

– Og det er, som jeg allerede har sagt, nødvendig å huske på at jøder ikke kun ble forfulgt av noen flosshatter i sære uniformer – kimen lå i ganske alminnelige mennesker.

Hvis man ikke forklarer det kan man innbille seg at Hitler var skyld i det hele, og unnskyldninger er jo behagelige, sier Götz Aly.

Spillerom

Som eksempel trekker han fram at hvert av de tre landene som sto igjen etter det tyske rikets undergang, hadde hver sin behagelige unnskyldning:

– Vesttyskerne sa det var Hitlers skyld. DDR sa at det var monopolkapitalens skyld. Og østerrikerne hevdet at de var de første ofrene.

Så forklaringer er i hvert fall bedre enn bortforklaringer, mener Götz Aly.

Etter å ha beskjeftiget seg med tysk historie under nazistene siden 1980-årene, var det noe som overhodet overrasket ham, da han gjorde research til Europa gegen die Juden?

– Nah, ja, jeg er vanskelig å overraske på det feltet. Men kanskje at det stort sett var i Tyskland man snakket om rase. I andre land handlet sinnet som oftest om sosiale forskjeller.

– Og så var det interessant å se, fortstetter Götz Aly etter en pause, hvor tydelig det er at den tyske okkupasjonen gav andre land spillerom til å få løst det «jødespørsmålet» man lenge hadde diskutert.

Dette intervjuet sto først på trykk i Kristeligt Dagblad. Teksten er oversatt av Live Lundh. 

LES OGSÅ: – Nazismens hjemsted måtte bli Tyskland