Hva kommer etter Tunisia?

Det er langt mellom Tunisia og Ungarn. Men de to småstatene har noe til felles. Slik Tunisia har vært et lite unntak fra regelen i sin region, slik var Ungarn det også innenfor den kommunistiske østblokken. Med lånte midler, som man nå sliter med å betale tilbake og som er en effektiv brems for videre utvikling, bygget Ungarn opp en en stat med vesentlig bedre allmenn velstand og med vesentlig bedre menneskeretsstandard enn andre kommuniststater. Ungarn kunne også lene seg på en lang fortid som en fremstående kulturnasjon. Landet hadde en intelligentsia som var vant med å spille en rolle i det offentlige liv. Fortsatt er Ungarn det land i den tidligere østblokken som har høyest andel akademisk utdannede.

Slik også i Tunisia. Og det er fra denne velutdannede klassen at hevnen nå er kommet over president Zine El Abidine Ben Ali. Fra Rabat i vest til Amman i øst biter diktatorene negler i frykt for at det skal gå dem som med Ceaucescu, Honecker og alle de andre som vi ikke lenger husker navnene på.

Det var også i Ungarn det begynte i 1989. Det var her de første klipp i piggtråden som delte Europa på langs, ble tatt. Ingen trodde i sine villeste fantasier at det kunne få de konsekvenser det fikk - i alle fall ikke så fort. Fort gikk det nemlig. Før vi fikk sukk for oss hadde historien tatt en ny retning. Det er en viktig lærdom å ta med seg. Historien gjør som regel narr av alle gode analyser. Den finner sin egen vei. Slik en flomstor elv helt plutselig kan slå over sine bredder og ta et nytt, overraskende løp, slik viser også historien seg gang på gang å ta sine egne uforutsigbare løp.

Er det dét som nå skjer i Tunisia?

Vestlige demokratier tok med silkehansker på Tunisias brudd på menneskerettigheter, det ble aldri skreket opp om valgfusk fra internasjonale observatører når presidenten som nå er styrtet, stakk av med usannsynlige 99,9 % av stemmene. President Zine El Abidine Ben Ali var av de arabiske statssjefer man alltid hilste velkommen i vestlige statssjefers gemakker. Ikke bare hadde han en dyktig hånd med økonomien og hadde skapt et samfunn som i alle fall i det ytre hadde enkelte av de kvaliteter vi setter høyt hos oss selv. Viktigst av alt var at han på en effektiv måte hadde vist at islamist-trusselen kunne håndteres. Hans arabiske kolleger har prøvd uten å lykkes der Ben Ali har hatt stor suksess med akkurat dét. I nabolandet Algerie gikk det som kjent riktig dårlig.

Det er lærerikt for oss i Vesten, der flere og flere har problemer med å se forskjell på islam og islamisme, å se at det fins andre krefter enn religiøs ekstremisme som er bærere av folkelig misnøye i de arabiske landene. Her som andre steder bunner den sosiale uroen i de samme faktorer som ellers når regimer veltes - høy arbeidsledighet; diktaturers maktmisbruk og manglende evne til å forstå at makten skal tjene folket, ikke omvendt; mangel på ytringsfrihet; åpenbare valgfusk; økonomisk utbytting, korrupsjon og ekstreme klassemotsetninger etc etc. Det er en lærdom diktatorer aldri tar seg - at den som ikke tjener folket, vil folket før eller siden hevne seg grusomt på. Når alt kommer til alt, er det det daglige brød mer enn Al Qaida og Allah som styrer folkets politiske bevegelser - i arabiske land som i alle andre land.

Spørsmålet er imidlertid: Hva kommer etter revolusjonen i Tunisia? Hva skal vakuumet fylles med? Riktig stort blir dette spørsmålet om det som nå skjer i Tunisia sprer seg til andre land i regionen. Er ytterligående islamistiske bevegelser de eneste som kan fylle tomrommet? Eller finnes det sterke nok moderate krefter?

I Frankrike sitter Tunisias islamistleder i eksil og avventer utviklingen nærmest minutt for minutt. At sterke islamistiske krefter vil utnytte et eventuelt sammenbrudd av regimer i den arabiske verden, trenger vi ikke lure på. Det er nettopp dette de har ventet på og forsøkt å bygge opp under.

Desto mer må det være et tankekors for islamistledere rundt om i den arabiske verden at man i Tunisia lykkes med noe de selv ikke har lykkes med ved hjelp av terror. Revolusjonen i Tunisia peker en annen vei. Det er ikke islamistiske krefter som fører an her. Det er den store skare av velutdannet ungdom uten arbeid eller fremtidshåp som har utløst den store samfunnsomrystende bevegelsen. Det er ropet på demokrati og frihet som høres. Det samme i Egypt, der situasjonen er mange ganger verre enn den noen gang har vært i Tunisia.

Det finnes en stor skare av muslimer over hele den arabiske verden som agerer på et helt annet grunnlag enn religiøs ekstremisme. Det er deres stemmer, og ikke islamistiske kamprop, vi nå hører i Tunisia. Ennå vet vi ikke hva som vil skje i Tunisia og i resten av regionen. Men her finnes det et håp om at frihet og demokrati kan vinne frem og danne en tredje vei mellom korrupte diktaturer og religiøs ekstremisme.