Olav Rune Ekeland Bastrup

98

Hva kommer etter Tunisia?

Tunisia har i mange tiår vært fremhevet som det mest soft core regimet i den arabiske verden, med mye større økonomisk vekst og færre brudd på menneskerettighetene enn i andre land i regionen. Her er noen åpenbare paralleller til Europa anno 1989

Publisert: 19. jan 2011

Det er langt mellom Tunisia og Ungarn. Men de to småstatene har noe til felles. Slik Tunisia har vært et lite unntak fra regelen i sin region, slik var Ungarn det også innenfor den kommunistiske østblokken. Med lånte midler, som man nå sliter med å betale tilbake og som er en effektiv brems for videre utvikling, bygget Ungarn opp en en stat med vesentlig bedre allmenn velstand og med vesentlig bedre menneskeretsstandard enn andre kommuniststater. Ungarn kunne også lene seg på en lang fortid som en fremstående kulturnasjon. Landet hadde en intelligentsia som var vant med å spille en rolle i det offentlige liv. Fortsatt er Ungarn det land i den tidligere østblokken som har høyest andel akademisk utdannede.

Slik også i Tunisia. Og det er fra denne velutdannede klassen at hevnen nå er kommet over president Zine El Abidine Ben Ali. Fra Rabat i vest til Amman i øst biter diktatorene negler i frykt for at det skal gå dem som med Ceaucescu, Honecker og alle de andre som vi ikke lenger husker navnene på.

Det var også i Ungarn det begynte i 1989. Det var her de første klipp i piggtråden som delte Europa på langs, ble tatt. Ingen trodde i sine villeste fantasier at det kunne få de konsekvenser det fikk - i alle fall ikke så fort. Fort gikk det nemlig. Før vi fikk sukk for oss hadde historien tatt en ny retning. Det er en viktig lærdom å ta med seg. Historien gjør som regel narr av alle gode analyser. Den finner sin egen vei. Slik en flomstor elv helt plutselig kan slå over sine bredder og ta et nytt, overraskende løp, slik viser også historien seg gang på gang å ta sine egne uforutsigbare løp.

Er det dét som nå skjer i Tunisia?

Vestlige demokratier tok med silkehansker på Tunisias brudd på menneskerettigheter, det ble aldri skreket opp om valgfusk fra internasjonale observatører når presidenten som nå er styrtet, stakk av med usannsynlige 99,9 % av stemmene. President Zine El Abidine Ben Ali var av de arabiske statssjefer man alltid hilste velkommen i vestlige statssjefers gemakker. Ikke bare hadde han en dyktig hånd med økonomien og hadde skapt et samfunn som i alle fall i det ytre hadde enkelte av de kvaliteter vi setter høyt hos oss selv. Viktigst av alt var at han på en effektiv måte hadde vist at islamist-trusselen kunne håndteres. Hans arabiske kolleger har prøvd uten å lykkes der Ben Ali har hatt stor suksess med akkurat dét. I nabolandet Algerie gikk det som kjent riktig dårlig.

Det er lærerikt for oss i Vesten, der flere og flere har problemer med å se forskjell på islam og islamisme, å se at det fins andre krefter enn religiøs ekstremisme som er bærere av folkelig misnøye i de arabiske landene. Her som andre steder bunner den sosiale uroen i de samme faktorer som ellers når regimer veltes - høy arbeidsledighet; diktaturers maktmisbruk og manglende evne til å forstå at makten skal tjene folket, ikke omvendt; mangel på ytringsfrihet; åpenbare valgfusk; økonomisk utbytting, korrupsjon og ekstreme klassemotsetninger etc etc. Det er en lærdom diktatorer aldri tar seg - at den som ikke tjener folket, vil folket før eller siden hevne seg grusomt på. Når alt kommer til alt, er det det daglige brød mer enn Al Qaida og Allah som styrer folkets politiske bevegelser - i arabiske land som i alle andre land.

Spørsmålet er imidlertid: Hva kommer etter revolusjonen i Tunisia? Hva skal vakuumet fylles med? Riktig stort blir dette spørsmålet om det som nå skjer i Tunisia sprer seg til andre land i regionen. Er ytterligående islamistiske bevegelser de eneste som kan fylle tomrommet? Eller finnes det sterke nok moderate krefter?

I Frankrike sitter Tunisias islamistleder i eksil og avventer utviklingen nærmest minutt for minutt. At sterke islamistiske krefter vil utnytte et eventuelt sammenbrudd av regimer i den arabiske verden, trenger vi ikke lure på. Det er nettopp dette de har ventet på og forsøkt å bygge opp under.

Desto mer må det være et tankekors for islamistledere rundt om i den arabiske verden at man i Tunisia lykkes med noe de selv ikke har lykkes med ved hjelp av terror. Revolusjonen i Tunisia peker en annen vei. Det er ikke islamistiske krefter som fører an her. Det er den store skare av velutdannet ungdom uten arbeid eller fremtidshåp som har utløst den store samfunnsomrystende bevegelsen. Det er ropet på demokrati og frihet som høres. Det samme i Egypt, der situasjonen er mange ganger verre enn den noen gang har vært i Tunisia.

Det finnes en stor skare av muslimer over hele den arabiske verden som agerer på et helt annet grunnlag enn religiøs ekstremisme. Det er deres stemmer, og ikke islamistiske kamprop, vi nå hører i Tunisia. Ennå vet vi ikke hva som vil skje i Tunisia og i resten av regionen. Men her finnes det et håp om at frihet og demokrati kan vinne frem og danne en tredje vei mellom korrupte diktaturer og religiøs ekstremisme.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Leif GuIIberg

72 innlegg  6375 kommentarer

Bra-knappen aktivert...

Publisert nesten 9 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Det er deres stemmer, og ikke islamistiske kamprop, vi nå hører i Tunisia. Ennå vet vi ikke hva som vil skje i Tunisia og i resten av regionen. Men her finnes det et håp om at frihet og demokrati kan vinne frem og danne en tredje vei mellom korrupte diktaturer og religiøs ekstremisme.

Meget god analyse, Olav Rune.

Situasjonen forandres tilsynelatende fra time til time, og hendelser i Libanon, Jordan, Egypt og Algeri kan påvirke hva som vil skje de nærmeste dager og uker.

Det som er spesielt med Tunis er at det nå er den første islamske republikken hvor den autoritære ledelsen er borte (hvis man ser bort ifra Iran 1978). Får vi en dominoeffekt i araberverdenen?

Dernest har Tunis den største dekningen av internett i befolkningen (34% er tilknyttet), og antagelig derav navnet "Facebookrevolusjonen". Riktignok har det i det siste blitt svært mange 404-feil i de mange tusen tunisiske hjem siste uken, men de har vært oppfinnsomme og har til dels klart å komme seg rundt problemene.

Fri flyt av informasjon til folket er farlig risikosport.

 

Kommentar #2

Elias Per Vågnes

235 innlegg  10902 kommentarer

Bra-knappen aktivert...

Publisert nesten 9 år siden

Samme her

Kommentar #3

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Diktatur og digital risiko

Publisert nesten 9 år siden
Leif GuIIberg. Gå til den siterte teksten.

Fri flyt av informasjon til folket er farlig risikosport.

 

Det er sikkert og visst, Leif. Kina har skjønt det. I Nord-Korea har man bestemt at folket ikke engang skal vite at Internett eksisterer. Langt mindre mobiltelefoner. Men ennå er vi i den digitale bronsealder (steinalderen ble i følge et datanerdblad jeg leste, forlatt med introduksjonen av Facebook). Hva dette kan ha av politiske konsekvenser i andre deler av verden enn vår, tror jeg ikke vi helt forstår, for her står vi ennå bare ved begynnelsen av noe.

Jeg leste for øvrig på et kommentarsted at det var ulogisk at revolusjonen skulle komme til Tunisia først, fordi landet er så mye bedre stilt enn andre i regionenen. Men nettopp derfor, vil jeg heller mene. Høy andel av folk med høyere utdannelse og teknologisk infrastruktur er blant de viktigste forutsetningene for at et opprør skal få luft under vingene.

Kommentar #4

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 9 år siden

For meg har revolusjonen i Tunisia fortonet seg som julekvelden på kjerringa. For noen år siden ferierte jeg der, og inntrykket av landet var idel positivt. At det ulmet eller sto dårlig til, har vært helt fjernt fra min tankegang frem til siste uke, og jeg hadde inntrykk av at folk var fornøyde med tingenes tilstand. Nå skjønner jeg at det var bare et polert turistbilde vi så i badebyene nedover kysten.

Det ble sagt at en grunn til at Tunisia var anderledes enn andre arabiske land var at kvinnene var med i politikken. Det het at 50% av regjeringen var kvinner. Jeg har aldri brydd meg om å sjekke dette tallet, men det er det kanskje grunn til nå. Den høye kvinneandelen skal ha vært årsaken til at man unngikk algirske tilstander fordi man var garantert at kvinnene ikke ville sørge for slike uroligheter, og at de heller ikke ville tilbake til middelaldersk islamisme som nettopp var et tilbakelagt stadium. Et ord som gikk var at Tunisia var bare 10% muslimsk. Det er godt mulig. F.eks. feirer de sabbaten på søndag som de gjorde i fransketiden, noe Koranen åpner for hvis det er innarbidet skikk på stedet.

I mitt stille sinn håper jeg på en dominoeffekt for de andre arabiske landene. Men ikke for en hver pris. I Algerie er status quo å foretrekke fremfor at de militante som har herjet siden 1992 skal få makten. Kanskje også i Marokko er status quo å foretrekke fremfor å rokke en rimelig fredelig sameksistens. Men i de andre landene nord i Afrika er det greit om de spiller domino. Libyas leder Ghaddaffi sitter på overtid, Mubaraks Egypt er gjennomkorrumpert som vi har diskutert her tidligere, og både SaudiArabia og Syria ville ha godt av at det ble luftet i laknene. Det vil koste blod. Det gjør det alltid. Men samtidig kan man vinne en hittil ukjent frihet. Eller det motsatte. Det er spennende. Noen må gjøre det, og jeg ønsker ikke en dominoeffekt for at diktaturene skal befeste seg, men for at folk skal kunne settes fri fra feudallivets lenker. Regimene er modne for fall.

Kommentar #5

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

Bra

Publisert nesten 9 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Men her finnes det et håp om at frihet og demokrati kan vinne frem og danne en tredje vei mellom korrupte diktaturer og religiøs ekstremisme.

Bra innlegg Olav Rune. Vi får håpe at det er denne "tredje veien" som trekker det lengste strået, både i Tunisia og i nabolandene. Som du er inne på i resten av innlegget så er de (vestlig-støttede) korrupte sekulære diktaturene i den arabiske og islamske verden ikke veldig populære blant mange av innbyggerne, og islamismens frammarsj bygger i stor grad på dette. Selv om Vesten åpenbart har mislyktes med å skape demokrati i disse landene (noe som jo blir vanskelig når man støtter diktatorene), så ser det ut til at araberne selv ønsker frihet, både fra korrupte diktatorer og islamister. Det er naturligvis en fare for at noen snarrådige islamister griper sjansen og satser på arabisk forvirring og vestlig handlingslammelse, men jeg velger å være optimistisk denne gangen, så får vi se om tunisiernes naboer får bedre tider også...

Kommentar #6

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Destabilisering

Publisert nesten 9 år siden
Magnus Husøy. Gå til den siterte teksten.

Det er naturligvis en fare for at noen snarrådige islamister griper sjansen og satser på arabisk forvirring og vestlig handlingslammelse, men jeg velger å være optimistisk denne gangen, så får vi se om tunisiernes naboer får bedre tider også...

Om vi skulle få en Berlinmur-effekt i den arabiske verden og verden bli tatt på sengen av at regimene faller som dominobrikker, så blir det nok neppe mange fløyelsrevolusjoner a la Tsjekkoslovakia og Bulgaria. Det vil som Njål peker på ovenfor, flyte blod. Destablisering er alltid potensielt meget farlig uansett hvor rettferdig en omstyrting måtte være. Om moderate, demokratiske krefter skulle komme til makten, vil det neppe stagge islamistiske krefter, bare lokke dem ennå mer utpå, og med brutalisering av alle parter og mulige borgerkriger til følge. Særlig farlig kan det være i Egypt. Libanon tør jeg ikke tenke på.

Jeg tror vi må ta de gode nyhetene i små porsjoner - og den beste nyheten akkurat nå er å se at det faktisk finnes en moderat, demokratisøkende offentlighet i den arabiske verden som har kraft nok til å agere og oppnå resultater. For den jevne arabiske mann og kvinne er det et budskap som vil synke inn. Det finnes andre alternativer enn islamisme.

Kommentar #7

Leif GuIIberg

72 innlegg  6375 kommentarer

Libanon

Publisert nesten 9 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Om vi skulle få en Berlinmur-effekt i den arabiske verden og verden bli tatt på sengen av at regimene faller som dominobrikker, så blir det nok neppe mange fløyelsrevolusjoner a la Tsjekkoslovakia og Bulgaria. Det vil som Njål peker på ovenfor, flyte blod. Destablisering er alltid potensielt meget farlig uansett hvor rettferdig en omstyrting måtte være. Om moderate, demokratiske krefter skulle komme til makten, vil det neppe stagge islamistiske krefter, bare lokke dem ennå mer utpå, og med brutalisering av alle parter og mulige borgerkriger til følge. Særlig farlig kan det være i Egypt. Libanon tør jeg ikke tenke på.

Akkurat Libanon ser jo langt fra lystelig ut i øyeblikket. Ingen regjering - bare et forretningsministerium, og megleren i regjeringskonflikten - Saudi Arabia - har trukket seg fra oppdraget. Hizbollah-folk ser ut til å bli buret inne nå som FN-rapporten om statsminister Hariris mordere er iferd med å frigis - muligens også med ypperstepresten i Iran, Khameini som ordreutsteder. Israelske fly er på vingene over Sør-Libanon....

Som landsmoder Gro Harlem Brundtland sa: Alt henger sammen med alt.

Det passer godt inn med det som nå vil skje i Midt-Østen.

 

Kommentar #8

Per Steinar Runde

216 innlegg  2476 kommentarer

Ofte brutale krefter som vinn

Publisert nesten 9 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

I Frankrike sitter Tunisias islamistleder i eksil og avventer utviklingen nærmest minutt for minutt. At sterke islamistiske krefter vil utnytte et eventuelt sammenbrudd av regimer i den arabiske verden, trenger vi ikke lure på.

Ja, her er det ein parallell til den iranske revolusjonen og den russiske også, for den del. På dagsrevyen kunne vi sjå Sidsel Wold intervjue to kvinner, som gledestrålande fortalde at no kunne dei fritt gå med hijab. At islamistar ikkje har æra for det folkelege opprøret, treng ikkje vere avgjerande for kven som får makta til sist. Ulike grupper gjorde opprør også mot Shah'ens hardstyre, men det var dei mest valdelege som vann. Slik gjekk det også under den russiske revolusjonen; dei få, men godt organiserte og brutale bolsjevikane reiv til seg makta.

Kommentar #9

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Høyst uvisst

Publisert nesten 9 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.

Ja, her er det ein parallell til den iranske revolusjonen og den russiske også, for den del. På dagsrevyen kunne vi sjå Sidsel Wold intervjue to kvinner, som gledestrålande fortalde at no kunne dei fritt gå med hijab. At islamistar ikkje har æra for det folkelege opprøret, treng ikkje vere avgjerande for kven som får makta til sist. Ulike grupper gjorde opprør også mot Shah'ens hardstyre, men det var dei mest valdelege som vann. Slik gjekk det også under den russiske revolusjonen; dei få, men godt organiserte og brutale bolsjevikane reiv til seg makta.

Det er høyst uvisst hvor dette vil lede, men jeg er likevel oppløftet av at opprøret kom i Tunisia først, for der holder jeg det for heller usannsynlig at islamister skal kunne få noen som helst folkelig legitimitet. At kvinner nå får lov til å gå med hijab, er en demokratisk rett, det er ikke nødvendigvis noe signal om islamistiske holdninger.

Tre ting er viktige å vite om den styrtede presidenten, Ben Ali. 1. Han hadde Kemal Atatürk som sitt fremste ideal - han ønsket en sekulær stat, der alle religiøse ytringer i det offentlige rom ble undertrykket. 2. Hans vei til presidentpalasset gikk via en lysende karriere som sjef for sikkerhetsstyrkene, som han bygget opp med stor suksess, og hvor den fremste suksessfaktoren nettopp var den effektive måten han satte islamistiske bevegelser ut av spill på. For dette ble han degget med av vestlige statsledere.

Om disse sidene av Ben Alis styre har det ikke vært noen kontroverser i Tunisia. Her førte Ben Ali videre en politikk som hans forgjenger, Habib Bourghiba, la grunnlaget for, og som det har vært konsensus om i det tunisiske samfunnet.

Det er punkt 3 i historien om Ben Ali som har ført til hans fall, nemlig hans familie. Gjennom sine mange år ved makten har hans stadig mer omfangsrike familie etablert seg som en priviligert elite som mer og mer har spist seg inn på alle områder av det tunisiske samfunn og gjennomkorrumpert det. Særlig Ben Alis kone har vært fremhevet som hans onde ånd. Det fortelles at hun hver morgen fikk flybåren youghurt fra Paris, for dette var det eneste som kunne tilfredsstille hennes sarte gane. Hun er blitt sammenlignet med Ismelda Marcos på Filippinene og Elena Ceaucescu i Romania. Brødre, halvbrødre, fettere og nevøer har ikke vært noe bedre. En rekke utenlandske firmaer med virksomhet i Tunisia har de seneste dagene fortalt om hvordan alle bestikkelser gikk én vei - inn i presidentens familiekonglomerat. Uansett hvilket område av samfunnet man beveget seg inn på, støtte man før eller siden på en fetter, nevø eller halvbror av presidenten som satt og trakk i trådene. Under ett har dette forhatte fasmiliedynastiet tilranet seg enorme midler fra samfunnet. Burgerkjeden McDonalds, som ikke akkurat er kjent for høy etikk, er etablert i de fleste andre arabiske land, men ikke i Tunisia, fordi andelen av utbyttet som ble krevd av Ben Alis dynasti, var for ublu. De takket nei.

I samme takt som Ben Alis familie vokste og korrumperte samfunnet, vokste også presidentens kontrollbehov overfor en voksende opposisjon. Ben Ali førte en dyktig økonomisk politikk som gav velstand til mange, men med desto mer korrupsjon til følge og med ekstremt høy arbeidsledighet som pris.

Det er med andre ord de klassiske årsakene til revolusjon som ligger bak omveltningen. Men, for å gjenta meg selv: Det spede håpet ligger i det budskap Tunisia sender til resten av den arabiske verden: at endring kan oppnås ad andre veier enn religiøs ekstremisme.

Kommentar #10

Arne Danielsen

325 innlegg  5691 kommentarer

John Le Carré

Publisert nesten 9 år siden

Bra igjen, Olav Rune. For en tid siden var det Nord-Korea, nå Tunisia. Meget innsiktsfulle og opplysende analyser. Spennende lesning. Utenriksstoff er for min del det mest interessante innen politikk og samfun, av og til rene John Le Carré. Kjør på med nye analyser, Olav Rune. Jeg, og åpenbart flere med meg følger spent med. :)

Kommentar #11

Per Steinar Runde

216 innlegg  2476 kommentarer

Svært interessant!

Publisert nesten 9 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.

Meget innsiktsfulle og opplysende analyser. Spennende lesning. Utenriksstoff er for min del det mest interessante innen politikk

Heilt enig med Arne. Her var det mykje "snadder" og faktakunnskap å hente.

Kommentar #12

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 9 år siden

Så vidt jeg husker ble ikke Bourghiba styrtet på annen måte enn at det var tegn til at han begynte å bli senil og det var ikke noen annen måte bil ferdig med ham på enn å innsette en ny president. Det var ikke noe kupp i den forstand, knapt en palassrevolusjon. Slik jeg ser det er det høyst uventet og uvanlig å se tunisierne i sånt opprør som vi nå har sett. Men det har vært et moderat diktatur kan man vel si, og da samler det seg opp ting under overflaten som til sist vil sprenges og slippe frem det som folket grubler på. Det volder litt rabalder, og fred er ei det beste, men at man noget vil.

Kommentar #13

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Riktig

Publisert nesten 9 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.

Så vidt jeg husker ble ikke Bourghiba styrtet på annen måte enn at det var tegn til at han begynte å bli senil og det var ikke noen annen måte bil ferdig med ham på enn å innsette en ny president.

Det er riktig. Ben Ali gjorde lynkarriere som suksessrik sjef for sikkerhetsstyrkene og vant Bourghibas gunst. Bourghiba premierte hans innsats ved å utnevne ham til statsminister, men en måned etter utnevnelsen bare dyttet Ben Ali sin sjef bort og satte seg selv i presidentsetet. Det hadde da i lengre tid vært en stigende bekymkring innen statsapparatet på grunn av Bourghibas tiltakende senilitet, så "kuppet" var klarert innen disse kretsene på forhånd. Bourghiba syntes også å ha akseptert at hans tid var omme, så det hele gikk nesten gentlemanaktig for seg. "Kuppet" markerte heller intet brudd med Bourghibas sekulære og fremskrittsvennlige politikk. Den har ligget som en rød tråd i  tunisisk politikk helt siden selvstendiggjøringen fra Frankrike og frem til i dag. Desto mer er det som nå skjer, historisk.

Kommentar #14

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Publisert nesten 9 år siden

Jeg leser for øvrig på forksjellige utenlandske nettsteder at revolusjonen i Tunisia er gitt mange navn. Ett av dem er "Facebookrevolusjonen". Som Leif viser til ovenfor har Tunisia langt den høyeste utbredelse av Internett i befolkningen. Et annet uttrykk jeg ser brukt er "Den arabiske verdens franske revolusjon" og "Tunisias franske revolusjon". I dette uttrykket ligger det en dobbelt bunn. For det første henspiller det på Tunisias nære forbindelse til Frankrike, som aldri har vært tilsvarende konfliktfull som for andre tidligere franske kolonier, og som består fortsatt. Med andre ord har en fransk kulturstrøm helt opp til våre dager stadig rislet over landet, og vært formende på landets akademiske elite. Dette har vært en bevisst politikk fra begge presidenter som har regjert siden selvstendiggjøringen nettopp for å demme opp mot religionens påvirkning på samfunnet. For det andre henspiller det også nettopp på dette at Tunisia har en relativt høy andel akademisk utdannede, og som nå står frem som talerør for den folkelige misnøye.

Paralleller skal selvsagt ikke dras for langt. Men om det er en arabisk opplysningstid med en tilhørende fransk revolusjon vi har i vente, da kan årene som ligger foran bli riktig blodige.

Kommentar #15

Leif GuIIberg

72 innlegg  6375 kommentarer

Unike Tunis

Publisert nesten 9 år siden

Tunis er jo i tillegg verdens eneste arabernasjon med en jødisk senator - forøvrig presidenten i Det Jødiske Samfunn i Tunis. (Andre araberland har også jødiske politikere). Dersom revolusjonen skulle gå i "feil" retning, vil vel dette også fort bli historie.

 

Kommentar #16

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

Muligens

Publisert nesten 9 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Om vi skulle få en Berlinmur-effekt i den arabiske verden og verden bli tatt på sengen av at regimene faller som dominobrikker, så blir det nok neppe mange fløyelsrevolusjoner a la Tsjekkoslovakia og Bulgaria. Det vil som Njål peker på ovenfor, flyte blod. Destablisering er alltid potensielt meget farlig uansett hvor rettferdig en omstyrting måtte være. Om moderate, demokratiske krefter skulle komme til makten, vil det neppe stagge islamistiske krefter, bare lokke dem ennå mer utpå, og med brutalisering av alle parter og mulige borgerkriger til følge. Særlig farlig kan det være i Egypt. Libanon tør jeg ikke tenke på.

Jeg tror vi må ta de gode nyhetene i små porsjoner - og den beste nyheten akkurat nå er å se at det faktisk finnes en moderat, demokratisøkende offentlighet i den arabiske verden som har kraft nok til å agere og oppnå resultater. For den jevne arabiske mann og kvinne er det et budskap som vil synke inn. Det finnes andre alternativer enn islamisme.

Vi kan ikke vite, men naturligvis håpe, at ting vil gå relativt fredelig for seg dersom man får en slags "domino-effekt" i dette tilfellet. Jeg sitter med en følelse av at svært mange arabere, bla. da tunisierne, har sett seg lei på blodsutgytelser, både fra halv-sekulære semi-diktaturer og fra islamister, og at dette kanskje kan begrense blodbadet. Samtidig så spørs det jo veldig om disse karene som sitter med makta (og tilhørende politi- og militærvesen) vil tillate noen endring. Og så har du vel rett i at islamistene vil følge med og kanskje toge inn når de andre har slitt seg ut. Jeg må likevel si at jeg denne gangen har et sterkt håp om at ting kan gå greit for seg. Demokrati-tanken vil sikkert måtte fordøyes over tid blant araberne, men Tunisia er vel allerede blant de landene som er mest demokratiske i denne regionen. Fra mitt perspektiv med omsorg for de forfulgte kristne (og andre), så vil jeg "dømme" fortsettelsen i Tunisia ut fra hvordan disse blir behandla framover...

Kommentar #17

Harald Korneliussen

25 innlegg  672 kommentarer

Publisert nesten 9 år siden

En viss forskjell til Ungarn er jo at hele vesten gledet seg over at kommuniststyret falt. Men det er langt fra like stor enighet i vesten om at det var bra Ben Ali måtte gå - vi er riktignok glade, men det er ikke alle våre ledere.

Jeg tror at hvis ikke vi sier fra, og får våre ledere til å ta en mer konsekvent holdning til diktaturer, har revolusjoner som den i Tunisia mørkere utsikter enn den kunne hatt.

Kommentar #18

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Mer Ungarn - og litt Tunis

Publisert nesten 9 år siden
Harald Korneliussen. Gå til den siterte teksten.

En viss forskjell til Ungarn er jo at hele vesten gledet seg over at kommuniststyret falt. Men det er langt fra like stor enighet i vesten om at det var bra Ben Ali måtte gå - vi er riktignok glade, men det er ikke alle våre ledere.

Det er klart det er forskjeller - det meste, egentlig, er forskjellig. Bl.a. er det jo med en viss bekymring man ser at Ungarn er det land i den tidligere østblokken som har sterkest vekst av høyrepopulistiske bevegelser, der det høyreekstreme partiet Jobbik fikk 16 % ved forrige valg, mens det mer moderate, men fortsatt sterkt høyrevridde regjeringspartiet Fidesz fikk 2/3 av stemmene. Høyredominerte partier har gjort omtrent rent bord i dette landet. Det har overrasket mange at Ungarn, med sine mer liberale tradisjoner enn andre land i regionen (her finnes jo en ikke ubetydelig øy av protestantisme), skulle bli et så sterkt nedslagsfelt for dette. Jeg besøkte landet to ganger i 2010, og fikk følgende forklaring: Ungarn er landet som har tapt og tapt uten å få noe tilbake (dagens Ungarn er bare 1/3 av hva det var). Det har ligget en såret nasjonalisme i folkedypet helt siden Europakartet ble nytegnet etter WWII og som mange analytikere ikke har tatt høyde for. I de betydelige ungarske minoritetene i Romania, Slovakia, Tsjekkia og Østerrike ser man den samme høyretendensen slå mye sterkere ut enn hos andre grupper.

Ellers er det riktig som Harald påpeker at vestlige ledere nok ser med blandede følelser på det som nå skjer i Tunisia. Ben Ali ble degget med, og Ben Ali degget også med vestlige statsledere. Ikke så rart, egentlig, for han var en arabisk wonderboy når det gjaldt å holde det vi alle er redde for, islamistene, i ørene.

Kommentar #19

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 9 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Ellers er det riktig som Harald påpeker at vestlige ledere nok ser med blandede følelser på det som nå skjer i Tunisia. Ben Ali ble degget med, og Ben Ali degget også med vestlige statsledere. Ikke så rart, egentlig, for han var en arabisk wonderboy når det gjaldt å holde det vi alle er redde for, islamistene, i ørene

Det er et lite wild-card her. Denne gang er det en synlig misnøye med Frankrike, eller også vesten/EU her representert ved Frankrike. Spilles den misnøyen for langt vil det kunne gå ut av styring og det åpner for en løsning i det anti-vestlige med tung islamisme. Her er det all grunn til å trå varsomt man kan samtidig som man ikke er sterkere enn man må være. Demokratiutvikling kan være vårt bidrag om vi blir spurt.

 

Forøvrig en kommentar til en melding lenger opp på siden; Fransk er fellesspråk i Tunisia for å styre unna stammespråk eller andre lingvistiske krumspring.

Kommentar #20

Randi Johnsen

45 innlegg  894 kommentarer

Hva kommer etter opprøret i Tunisia?

Publisert nesten 9 år siden

Veldig bra og kunnskapsrikt innlegg av deg, Olav Rune!Bra knappen er aktivert. Spennende lesning, og spennende synes jeg også det er med hensyn til den videre utvikling. La oss håpe at demokratiske krefter greier å få makt og kontroll i dette landet, noe som vil ha stor betydning for utviklingen i de andre muslimske diktaturer. Bare en liten bemerkning om de kvinnene Sissel Wold intervjuet. For meg var ikke deres frihet til å bruke hijab nå det mest slående, men deres vektlegging av et ganske dystert æresbegrep. Drep meg gjerne, sa en av dem, bare ikke frata meg min ære! Må bare innrømme at det gikk kaldt nedover ryggen på meg da jeg hørte det.

Kommentar #21

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 8 år siden

Så spredde det seg til Algerie. Det er farlig. Her gjelder det at de ansvarlige har tungen i rett munn og sørger for at de ekstreme ikke kommer for langt opp mot maktens kilde. Da kan det lett blir rett så ille. Marokko er stabilt på overflaten men har en organisert AlQaidagren i landet, og det er lett å se at dette kan bli en smittebærer som velter den Nord-Afrikanske kyst. Det vil være en tragedie. Da har man et direkte brohode mot Europa og terrorkartet må tegnes om litt. I tillegg til at folkene vil lide under en jernbyrde vi ikke bekjenner oss til.

Kommentar #22

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.

det er lett å se at dette kan bli en smittebærer som velter den Nord-Afrikanske kyst. Det vil være en tragedie. Da har man et direkte brohode mot Europa og terrorkartet må tegnes om litt.

Ja, kanskje vil hele Nord-Afrika falle, hvem vet? Så blir jo spørsmålet om islamistene faktisk vil tas godt i mot av befolkningene. (Nord-Sudan forbereder gjen-islamisering nå som de kristne har fått sin frihet). Jeg kan ikke se for meg at de nord-afrikanske araberne egentlig vil ha islamistiske samfunn, men det kan jo hende at jeg tar feil. Men grunnen til at man faktisk kan få ei sånn omveltning er at de "sekulære" regimene, som stort sett er korrupte diktaturer/halv-diktaturer, har fått herje fritt med en stor grad av vestlig aksept og beskyttelse. Så Vesten har seg selv å takke også - til dels.

Det pussige med den arabiske verden versus den persiske eller tyrkiske er at araberne i stor grad har hatt "sekulære" regimer de siste 50 årene, mens befolkningene har vært til dels islamistiske, mens man i Iran har en veldig sekularisert befolkning men et desto mer islamistisk regime. Det er merkelig hvordan disse aspektene nærmest virker mot hverandre... (Forholdene i Tyrkia er kanskje litt annerledes, nå som vi ser at både regimet og deler av befolkninga går i islamistisk retning).

Kommentar #23

Leif GuIIberg

72 innlegg  6375 kommentarer

Hele Nord-Afrika

Publisert over 8 år siden
Magnus Husøy. Gå til den siterte teksten.

Ja, kanskje vil hele Nord-Afrika falle, hvem vet?

Det vil nok komme som en stor overraskelse dersom Algerie skulle gå samme vei som Tunisia. Opprør har vært forsøkt flere ganger tidligere i dette landet, men hos myndighetene er det nulltoleranse for slik aktivitet, og de vil nok slå hardt ned på forsøk på å "tunifisere" landet.

I Libya våger vel ikke en gang befolkningen å fullføre en tanke om revolusjon.

Men spennende tider er det uansett både i Jordan, Libanon og Jemen.

 

Kommentar #24

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

Du har sikkert rett

Publisert over 8 år siden
Leif GuIIberg. Gå til den siterte teksten.

Det vil nok komme som en stor overraskelse dersom Algerie skulle gå samme vei som Tunisia. Opprør har vært forsøkt flere ganger tidligere i dette landet, men hos myndighetene er det nulltoleranse for slik aktivitet, og de vil nok slå hardt ned på forsøk på å

Ja, du har sikkert rett i dette Leif. Tanken om at hele Nord-Afrika skulle falle (som altså Njål introduserte ovenfor), blir derfor en spekulasjon som med stor sannsynlighet ikke vil så til. Og så har du sikkert også rett angående de sistnevnte landene, for du (og Njål) har nok større kunnskap om de konkrete tilfellene her enn det jeg har.

Når det er sagt så vet vi jo aldri hva framtida vil bringe, og overraskelser har skjedd i verdenshistorien tidligere også... F.eks. så forandra jo "11. september" manges syn på verden, og det var jo helt "utenkelig" at det skulle skje. Et mer trivielt eksempel er jo RBKs abdisering fra den norske fotballtrona etter 13 strake seriegull (selv om det har vært noen oppturer de siste årene), det var jo også fullstendig overraskende. :)

Jeg tror at vi som bor i Norge (og deler av Vesten generelt) har et "luksusproblem" når det gjelder den velstand og fred som vi lever i. Det er vanskelig for oss å forestille oss at brutale og dramatiske endringer kan skje våre samfunn og liv, for vi er så godt vant. Men ting kan snus på hodet i løpet av få år, tenk bare på slutten av den norske storhetstida i middelalderen. Hvem trodde vel at Norge skulle avfolkes og underlegges fremmed styre i nesten 500 år da den siste norske kongen i en helnorsk stat, Håkon V, døde i 1319?

Kommentar #25

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Feil vei

Publisert over 8 år siden

Enkelte kommentatorer har pekt på at ved en eventuell dominoeffekt av opprøret i Tunisia er det ikke helt uvesentlig hvilken vei det tar. Ting tyder på at det er i nabolandet Algerie den første effekten har meldt seg, noe som ikke er uventet, men det er likevel feil vei. Islamistiske bevegelser har større legitimitet i befolkningen her, og et opprør her med påfølgende destabilisering vil kunne gi islamistiske bevegelser mulighet for fremrykking og bringe dem nærmere makten. Det vil igjen kunne slå tilbake til Tunisia, og vi vil kunne få en særdeles lite ønskverdig situasjon.

Et lyspunkt i dette bildet er at selv politiet i Tunisia har sluttet seg til opprørerne. Motkreftene her er foreløpig sterke, men i en destabilisert situasjon kan alt skje. Et mulig lyspunkt er også meldinger som kommer akkurat nå om at det skal være uroligheter på gang i Saudi-Arabia. Jeg vet ikke om det er moderate krefter som leder an der, men i så fall vil det ha en mye større symbolsk effekt overfor resten av araberverdenen enn opprøret i Tunisia, som alltid har vært sett på som mer perifert av de andre arabiske landene.

I Libya har ennå ikke revolusjonen i Tunisia vært nevnt i pressen. Dagene etter at opprøret i nabolandet brøt løs, var de eneste nyheter libysk presse brakte hvor mange ganger Gadhaffi var blitt sitert i internasjonal presse siste uke. (sic)

Kommentar #26

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Leif GuIIberg. Gå til den siterte teksten.

Det vil nok komme som en stor overraskelse dersom Algerie skulle gå samme vei som Tunisia. Opprør har vært forsøkt flere ganger tidligere i dette landet, men hos myndighetene er det nulltoleranse for slik aktivitet, og de vil nok slå hardt ned på forsøk på å "tunifisere" landet.

Det er snarere omvendt. Helt siden det underkjente parlamentsvalget i 1992 har det vært islamsk misnøye som har kommet til overflaten i Algerie. Mitt håp er at dette ikke skal spre seg. Heldigvis ser det ikke ut til at Tunisia er så dramatisk rammet som Algerie. Men hvis alt settes i spill kan det bli farlig. Derfor også uroen for Marokko. Hvis AlQiadagruppen setter seg i tilstrekkelig bevegelse kan kongen til sist falle. Det er neppe gunstig. Dvs. status quo er ikke alltid det beste, men det bør unngåes at en rokking ved stabiliteten ender i noe som er verre enn dagens situasjon. Vesten vil ikke kunne kjempe en krig mot en slik utvikling fra Marokko til Indias grenser.

Kommentar #27

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Nettopp derfor

Publisert over 8 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.

Vesten vil ikke kunne kjempe en krig mot en slik utvikling fra Marokko til Indias grenser.

Nettopp det er også årsaken til at vestlige ledere har vært svært forbeholdne med å kommentere utviklingen i Tunisia. Særlig har Frankrike ligget lavt. Opprørernes protester mot fransk unnfallenhet overfor situasjonen i Tunisia har vært nesten like sterke som protestene mot regjeringen. Men det er ikke rart at både Frankrike og andre vestlige land legger seg lavt. Man ser for seg akkurat det skrekkscenariet som Njål risser opp her.

Kommentar #28

Leif GuIIberg

72 innlegg  6375 kommentarer

Frankrike

Publisert over 8 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Nettopp det er også årsaken til at vestlige ledere har vært svært forbeholdne med å kommentere utviklingen i Tunisia. Særlig har Frankrike ligget lavt.

Frankrike har et spesielt forhold til alle de tre vestligste Nord-Afrikanske land. Algerie var f.eks. ikke regnet som en fransk kolonistat, men som en del av selve Frankrike.

Jeg ble faktisk litt bestyrtet da den franske utenriksministeren, Michele Alliot-Marie, uttrykte ønske om å støtte den avsatte tunisiske presidenten Zine al-Abidine Ben Ali ved begynnelsen av protestene mot regimet. Hun har måtte tåle mye pepper for dette.

Kommentar #29

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Guder og mennesker

Publisert over 8 år siden
Leif GuIIberg. Gå til den siterte teksten.

Jeg ble faktisk litt bestyrtet da den franske utenriksministeren, Michele Alliot-Marie, uttrykte ønske om å støtte den avsatte tunisiske presidenten Zine al-Abidine Ben Ali ved begynnelsen av protestene mot regimet. Hun har måtte tåle mye pepper for dette.

Hun ble nok hvisket noen realpolitiske ord i øret, ja, for etter hvert har det blitt mer stille.

Benytter dermed også anledningen til å anbefale filmen "Om guder og mennesker" på det varmeste. Filmen, som er sett av 5 millioner i Frankrike, beskriver en fransk klosterkommunitet i Algerie og de vanskelige valgene de må ta under islamistenes fremrykking - og ikke minst om evangeliets troverdighet i møte med ondskapen. Den baserer seg på en sann historie.

Kommentar #30

Trond Langen

31 innlegg  203 kommentarer

Tunisia sett fra et annet land

Publisert over 8 år siden

Det er spennende å følge med på det som skjer i Tunisia.

Det er en bra analyse av hva som ligger bak et som nå skjer i Tunisia når det sies at "her som andre steder bunner den sosiale uroen i de samme faktorer som ellers når regimer veltes - høy arbeidsledighet; diktaturers maktmisbruk og manglende evne til å forstå at makten skal tjene folket, ikke omvendt; mangel på ytringsfrihet; åpenbare valgfusk; økonomisk utbytting, korrupsjon og ekstreme klassemotsetninger etc etc."

Noe av problemet er at "demokrati" har blitt et moteord.  Og Vesten har kanskje ikke vært flink nok til å definere hva ordet skal inneholde.  Selv bor jeg i et annet land i den muslimske verden som kaller seg "demokrati", men hvor ordet har et noe annet innhold enn det jeg er vant med fra Norge.  Det som sies i en av kommentarene om presidentens families innflytelse kjenner jeg meg godt igjen i.

Et interessant spørsmål er hva som kommer etter.  Kan det komme en dag hvor nye makthavere sier at "vi har prøvd demokrati, men det fungerte ikke" ?

I flere land holdes opposisjonen nede.  Det er offisielt valgfrihet, men det er mest på papiret.  For noen er konsekvensen at de kan miste jobben om de stemmer "feil".  Og resultater er noe som det kan trikses med.

I slike land kan det være lettere for de som ønsker forandring å gå via moskeen enn via opposisjonspartiene.  Og med det blir ikke forandringene helt slik Vesten ønsker det.

Kommentar #31

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Trond Langen. Gå til den siterte teksten.

Noe av problemet er at "demokrati" har blitt et moteord.  Og Vesten har kanskje ikke vært flink nok til å definere hva ordet skal inneholde

Akkurat nå ser det ut til å være best om vesten er forsiktig med å gi definisjoner for andre land, men lar dem definere sin form for demokrati selv. Naturligvis har vi vår oppfatning og våre kriterier, men nå skal nye land finne sin vei, og så betent som dette er kan det være slik at de skal gjøre det uten at vi sier så mye hvis vi ikke blir spurt.

Kommentar #32

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Voldtekt

Publisert over 8 år siden

Akkurat i dag vet vi at av de 500 som ble arrestert i Egypt i går i løpet av natten er voldtatt av sine egyptiske fangevoktere. Om de ikke straffes på annen måte ydmyker politi og fangevoktere mannlige opposisjonelle med å voldta dem. Denne straffen sitter hardere i sinnet enn i kroppen og skaper grunnlag for forsterket aggresjon mot regimet så den onde sirkelen får nytt brennstoff og fortsetter.

Vi kjenner det fra litteraturen først og fremst. Det snakkes lite om det, men alle "vet" at det har skjedd. Skammen legger lokk på det. Inntil det kommer en ny eksplosjon. Det egyptiske regimet skal en dag betale. Mon tro om det er derfor det er så populært i arabiske kretser å skjære av kjønnsorganene for å putte dem i munnen på sine ofre; De fjerner "strafferedskapet" og hevnen er søtere på den måten.

Opprøret i Tunisia, som fortoner seg voldsomt nok, blir bare som en mild sommerbris sammenlignet med smitten som sprer seg i Egypt. Får den slå rot i Libya også kan det virkelig bli et hett helvete. Men antagelig må det skje. Andre veier synes låst.

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
29 dager siden / 1941 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
28 dager siden / 1679 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
21 dager siden / 1646 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
29 dager siden / 1604 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
20 dager siden / 1484 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
18 dager siden / 1423 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
22 dager siden / 1376 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 965 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere