Grov propaganda for søte Amelie

Ingen kritiske spørsmål. Ingen innvendinger. Null balanse. VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen, NrK, TV2. Alle deltar de i kappløpet om å redde jenta som den slemme regjeringen skal sende ut av landet. Dummingen Jens Stoltenberg, som ikke følger medlidenhetens magefølelse.

På lag med pressen henger omtrent hele den synlige offentlighet. I en konkurranse om å hedre den flinke jenta, hun som vi ønsker å ha som nabo. Alt som kan krype og gå av meningsytrere og debattanter er fra seg av indignasjon. Fresende og bastant skal den onde regjeringen henges på korset. Argumenter er det ikke altfor mange av, men det vår så være. Hun er jo søt og flink.

Når pressen opptrer samlet bør vi være på vakt. Men når pressen opptrer som aktivister bør vi la oss skremme. Journalister er mennesker med følelser, og har ofte bestemt seg for vinkling og budskap før første bokstav er satt, eller første samtale er gjennomført. I Amelie-saken(e) har alt journalistisk arbeid handlet om å bekrefte egen agenda. At redaktørene har latt dette skje er en fornærmelse mot faget.

Faktafeilene er svært talende. Pågripelsen skjedde ikke inne på Nansen-skolen. Det var ikke åtte politimenn. Ingen livsfarlig narkotiltalt asylsøker ble løslatt for å gjøre plass til henne på Trandum. Sistnevnte feil skal selvsagt knagges på Agderposten, men nevn den redaksjonen som sjekket fakta før de selv hastet saken på trykk. Ingen.

Det positive med hele saken er at vi muligens får en inngående debatt om hvem som skal få lov å bli norsk. Det er viktig. Og personlig har jeg intet imot at slike som Amelie prioriteres. Folk som virkelig forsøker, og virkelig ønsker. Men pressens oppførsel har lite med reell sak å gjøre, lite med opplysning og rapportering. Kun følelse og politisk aktivisme.

De har samlet seg i flokk. Forkjempere for ytringsfrihet, humanister, eks-politikere, bistandstopper. Ja, det er nesten vanskelig å se hvem som ikke deltar i troppen. For mange av human-eliten er Amelie-saken en god anledning til å ta omkamp på norsk innvandringspolitikk. Som de mener er på grensen til ond. Et synspunkt som tilfeldigvis heller ikke er fremmed i pressekretser.

Den rene propaganda er heldigvis ganske sjelden i norsk mediehverdag, men nå er den tilbake. I form av en ubalansert kampanje for en ung jente. Hun er snill og flink, regjeringen slem og dum. Visste vi ikke bedre kunne vi tro at human-eliten og pressen ønsker å fremstå mest mulig infantilt. Men det er neppe årsaken. De er rett og slett så innmari skuffede og indignerte over det slemme rettsvesenet.