Silje Pettersen Holand

51    342

unge kristne, innenfor?

Publisert: 2. aug 2009 / 28 visninger.

I helgen var jeg på UL i Kongeparken. NLM`s sommerstevne for ungdom. Mesteparten er tenåringer, og som 21-åring kjenner jeg at jeg begynner å bli litt for gammel. Jeg står ikke lenger framme v scenen og hopper, danser og klapper, og synger med for full hals.

Tvert imot. Denne kvelden satt jeg på utkanten av benkeradene, og observerte. Lovsangene. Tekstene. Stemningen. Forkynnelsen. Bønnene. Folkene på scenen, og folkene rundt meg. Løftede hender, lukkede øyne, stille bønner, tårer, smil. Ungdom som får erfare mer av Gud.

Mine fem siste år som tenåring bestod mye av å være på kristne festivaler, ta bibelskole og som de fleste ungdommene som var på UL, -prøve å være en god disippel. Å følge Jesus. Lese i bibelen. Be. Være i forbønn. Lovsang. Tilbringe tid med andre kristne. La mine gjerninger være preget av Herren i livet mitt. For jeg skulle ikke bare være festival-kristen! Åh, nei! Jeg skulle være en av dem som viste Jesus at jeg tok han alvorlig. De rundt meg skulle erfare at jeg tok troen min på alvor.

Så på festivaler har du sett meg som de jeg observerte i helgen. "Helt inni" lovsangen og tilbedelsen, nikkende og ivrig under forkynnelsen, og hengivende i bønnen. Jeg prøvde. Hardt. Å passe inn. Å få kontakt med Gud. Fordi jeg lærte at dette handlet om en relasjon. Og i relasjoner er det ikke monolog, det er dialog. I fem år prøvde jeg. Å få til dette kristenlivet. Jeg ville så gjerne. Jeg lengtet. Desperat.

Men livet knuste troen min i mange tusen biter. Depresjon m.m. gjorde at Gud føltes mer fjern enn tilstede. Det var tårer av sorg og skuffelse, heller enn glede. Det var nedtur etter nedtur, og jeg har ikke tall på tårene som er grått i fortvilelse over instendig søking etter Gud, etterfulgt at tomhet og atter tomhet.

Så denne sommeren, på festivaler, har jeg sittet på sidelinjen. Og observert. Når de andre ler og smiler og viser følelser, så sitter jeg der, med et uttryksløst ansikt. Som en som har gitt opp. Etter fem lange år. Så har det endelig sunket inn. At jeg vil ikke klare å passe inn i denne kulturen av lovsang, tilbedelse og glade Jesus-disipler. Noen lovsanger gjør det ekstra vondt å høre på. Nesten som jeg vil gå ut av rommet. Fordi de bringer tilbake minner hvor jeg ærlig og åpent har søkt Gud av hele mitt hjerte.. Håpefull har jeg ventet.. Igjen og igjen.. Helt til skuffelsen ikke er til å unngå.

Jeg tror denne festival-kulturen betyr mye for mange tenåringer. Men det blir fort farlig hvis denne kulturen blir ensporet, og kun er for dem som klarer å passe inn. Som er glade og ivrige og søkende, slik sunn, frisk ungdom skal være. Ingen legger merke til de få som stille lister seg ut av møtesalen, og går hjem med skuffelse og dype sår, av en Gud som ikke levde opp til forventningene. Noen ungdommer har livserfaringer som stikker dypere enn det vanlige A4. Da er lettvinte, enkle svar for grunne. De leder ikke til et møte med Gud. Tvert imot..

Hvor er tilbudene til disse tenåringene og unge voksne? Hvem vil stille opp for å gi svar til dem som har dype sår som må leges, før et vanlig festival-møte kan føles ok og bra? De oppsøker ikke nødvendigvis presten i kirken hjemme. Det er på festivalene de finnes. Sammen med vennene sine. Og på internett. Jeg er ikke alene om å kjenne på denne opplevelsen. Samfunnet har flere tenåringer og unge voksne med sår etter liv som knuser tro. Og jeg tror vi trenger mer tydelige tilbud til dem. På internett. På festivaler. Menighetene har de kanskje allerede forlatt.

Peter sier som sagt til Jesus.. Hvor ellers skal vi gå? Jeg har repetert dette bibelverset inni meg igjen og igjen. Helt til det gikk opp for meg. Jeg har ikke noe sted å gå. Jesus svarer ikke. Han er der ikke når jeg roper. Bare stillhet. Ekkoet av mine rop. Like fullt, vet jeg at Han er der. Han finnes. Men jeg opplever at han ikke vil ha noe med meg å gjøre. Han har snudd ryggen til, lukket ørene. Bare de på festivalene, de som passer inn.. De får møte ham.. Kjenne hans nærvær. Mens jeg står utenfor og observerer. Ser på. Men lenger kommer jeg ikke. Jeg lengter etter at Han skal rope på meg. Oppdage at jeg sitter der. Men det skjer ikke. Og til slutt gir jeg opp. Og går stille ut av møtesalen. Enda en gang.

Som i en ørken. Hvor alt jeg ser er sand. Og alt jeg har begynt å forvente, er sand. Motvinden er uutholdelig til tider. Men en lengsel har jeg.. At en kilde med levende vann vil dukke opp, der foran meg. Da vil jeg bli minnet på at jeg er husket på, og ikke glemt. At det fortsatt er håp. At han elsker meg også, og ikke bare de andre. Så jeg får fortsette min vandring her i ørkenen. Kanskje i 40 år. Kanskje lenger. Men jeg vil fortsette å gå. I sand og motvind. For jeg lengter så.

Noen ganger kjennes det som om alt er et spill, uten mål
Noen ganger synes det som om sannheten står alene for seg selv
Noen ganger kjennes det som om du ikke ser i min vei
Når jeg roper høres kun ekkoet fra min egen bønn

Hold meg fast!
Jeg glipper, glipper
Ikke la meg gå!

-Rudi Myntevik

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #2

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

tusen takk...

Publisert rundt 8 år siden

..for at du sa det :) jeg trenger å erfare at det finnes et alternativ til herlighetsteologi og alt det store i de enkle løsningene. det er godt å lese at det finnes folk som har hatt det på samme måte, og som har finnet en annen måte å være kristen på.. for meg ble det så vanskelig når hele kristenlivet skulle være så stort og fantastisk og altomfattende.. alt ble på en måte åndeliggjort, og jeg glemte nesten å være menneske. har kommet meg veldig siden sist høst, og fått god hjelp.. men er jo fortsatt i en prossess. så jeg satte veldig stor pris på svaret ditt :)

Svar
Kommentar #3

Solveig Johanne Grønstøl

75 innlegg  349 kommentarer

Det handler om kven Gud er

Publisert rundt 8 år siden

Silje-du skriv om viktige ting. Gud elsker oss i vår ensomhet og svakhet. Han gir oss møter med seg på ulike måter. Ikkje berre gjennom møter, men mest av alt gjennom små glimt av evighet i kvardagen. I møte med medmenneske, naturen, ting vi opplever, eit smil, eit oppmuntrande ord. Til og med sola som kikker inn vinduet ein vintermorgon, kan reflektere Gud, og gi oss eit lite glimt av han.

Vi begrenser Gud. Setter han i ein boks. "Møt meg her, Gud. "Ofte er livet ein ørken som du skriv. Men Gud ønsker å møte oss der vi er, på sin måte. Vi stresser i eiga kraft, for å få Gud inn i vår lille boks. Men Gud er større, så vanvittig mykje større.

Du skriv frå eit perspektiv mange kan kjenne seg igjen i. Eg og har vore på sidelinja, og er der stadig vekk. Men det er godt å vite at vi aldri kjem på sidelinja av Guds kjærlighet. Om eg er svak, er han sterk..om eg er trulaus er han trufast. Det handler om kven Gud er.

 

Svar
Kommentar #4

Helge Evjen

241 innlegg  1913 kommentarer

Takk, Silje!

Publisert rundt 8 år siden

Det du skriver er sjeldent i dette fora.  Du forteller om dine egne opplevelser og hvordan du har følt og oppfattet forhold - og hvordan dette kan prege et menneske.  Her er det sikkert flere som kjenner seg igjen.  Du taler til mennesket, den enkelte av oss, og det gjør at vi begynner å tenke.

Jeg vil føye til en ting, når det går på ensomhet:  Den sterkeste form for ensomhet føler en når en oppsøker, eller er i miljøer, blant mange, mange folk - og en ser at alle andre har sosial kontakt med hverandre - mens en sjøl er helt utenfor.  Det er absolutt ingen som kommer og tar kontakt.  Og spesielt tungt kan nok slikt føles når det skjer i kristen sammenheng, for da forventer en at kjærlighet og omtanke for sin neste står sentralt.

Mannen fra Nasaret viste oss veien til kjærlighet og omtanke for vår neste.  Ja, Gud bruker sine helt konkret i sitt arbeid blant oss.  Og når de som skal være Guds folk, ikke lenger er lydhør - ja, da er det mange, mange av de som trenger hjelp som må kjempe alene og ikke får den hjelpen de har behov for - og som går skuffet ut i sin fortvilelse og ensomhet. 

Det er å håpe at den kristne forkynnelsen etter hvert justerer kursen slik at de kristne kan bli Guds sanne representanter i en svært viktig sammenheng.  Og denne justeringen bør også slå inn over sommerens festivaler.

Lykke til videre, Silje!

Svar
Kommentar #5

kay-morten aarskog

1 innlegg  4 kommentarer

Hei Silje

Publisert rundt 8 år siden

Fint at du stiller sprøsmål og lengter etter mer, på tross av erfaringer og mennesker som svikter.
Det er ikke lett å manøvrere seg frem til et rett bilde av Gud og hvordan Han øsnker å leve sammen med oss på festivaler, og kansje ikke i ungdom i oppdrag og ACTA heller. For vi har desverre lett for å pushe vår egen agenda og hva vi mener folk trenger heller en å bli kjent, bli en del av din verden og være en hjelper for deg ikke bare i Gudslivet ditt men også på alle andre områder av livet.

Gud ønsker å være en del av alle deler av livet vårt. Evangeliet handler ikke bare om din om min frelse, det handler om at Jesus forente hele skaperværket med seg selv. 
Det har vært en stor hjelp for meg å erfare at Guds ord gir meg rettning og verdier, og bønn og felleskap med Gud og andre kristne gir meg hjelp til å ta prosesser der jeg får vokse i virkelighetsforståelsen min og efare reell legedom for de sårene jeg har hatt med meg fra opveksten og livet senere.

Men Jeg har aldri forventet at den kraften og det felleskapet med Jesus som trengs for å få legedom, ny forståelse av hvem Gud er for meg i min dypeste smerte og en helhetlig teologi skulle være å finne på festivaler, i menigheter og egentlig ikke på DTS heller. 

Jeg har funnet at gjennom å være lydig til Guds ledelse både med å finne livsvisdom i bibelen og gjennom å handle på den hellige ånds stemme så har jeg blitt engasjert i prosesser som gradvis har leget meg og gitt meg en ny virkelighetsforsåelse. Jeg var såpass ødelagt at jeg trengte å lære å leve pånytt, fordi de "sannhetene" jeg hadde satset livet mitt på ikke hadde vist seg å holde mål. De lot meg være igjen alene, med smerten min og uten nære venner.

Da var det altså mine tanker om hvem Gud er, hvem jeg er og hvordan virkeligheten fungerer som måtte forandre seg. Gud har vist seg å være trofast i å lede an og være en del av den prosessen for meg. Tror Han vil være det for deg med:)

Men fortsett å være utholdende i å søke Han der han er å finne, ikke der han ikke er å finne.
Vi trenger alle å erfare Guds trøst, opmuntring og omsorg før vi kan gi det videre til andre:) 2korinterne kap 1 skriver paulus veldig fint om det behovet.

Lei for at du opplever deg sviktet Silje. virkelig. husk at; "Ennå er det håp!"

 

Kay

 

Svar
Kommentar #6

Pia Sæther

3 innlegg  20 kommentarer

Havre

Publisert rundt 8 år siden

Du beskriver en situasjon der du prøver å oppnå "kunstig stimuli" ved hjelp av god festivalstemning og fellesskapsfølelsen. Når det fungerer, føles det bra. Når det ikke fungerer, føler man seg veldig utenfor.

Og enten det fungerer for deg eller ikke, så tror jeg ikke Gud er mer til stede der enn i en tidlig morgenstund med havregryn og utgått lettmelk.

Svar
Kommentar #7

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

tusen takk...

Publisert rundt 8 år siden

..for svar, alle sammen :) Jeg er ganske utslått etter en natt med valp i huset, så jeg orker ikke svare alle sammen individuellt :) Men jeg har lest hvert svar, og setter veldig pris på dem:)

Svar
Kommentar #8

Stian B. Kilde Aarebrot

106 innlegg  113 kommentarer

Sjelens mørke natt

Publisert rundt 8 år siden

Takk for innlegget Silje. Du skriver svært reflektert. Skulle nesten tro du var 40 år. Og ikke minst skriver du også poetisk vakkert. Selv om du ikke føler deg så nær Gud, så tenker jeg at du er svært nær hans vesen når du reflekterer lyrisk over Guds vesen. Sand og motvind...jeg kan smake strevet ditt. Og kan kjenne meg igjen.

Det kan virke som om du skriver fra en mørk natt, en slik en som Johannes av korset skrev om for mange hundre år siden, og som Wilfrid Stinissen har tatt opp igjen i boka "Natten er mitt lys". Anbefales på det sterkeste. Jeg leste boka selv, og fikk noen aha-opplevelser. Det er når natten er mørk som tjære at du vokser som troende aller mest, og Gud er deg aller nærmest, på tross av alle følelser. Det er ikke lett å se, ja nærmest umulig mens man er midt inne i nattetimene, men ute på den andre siden, da man kan stå og se seg tilbake, så har i alle fall jeg sett at Gud var der hele tiden.

Peace

Svar
Kommentar #9

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

Tusen takk..

Publisert rundt 8 år siden

..Stian :) Jeg skal kjøpe den boka! Takk for tipset! Jeg har fått utrolig mye gjennom bøkene til Erling Rimehaug, Når Gud blir borte og Tørsten gir lys. Han skriver jo om Johannes av Korset. Det gjorde godt å lese de bøkene, og jeg tar dem ofte fram, og leser fra begynnelse til slutt. Gleder meg til å lese den du nevnte:) Er veldig spent på hvordan det blir å studere teologi, og om jeg vil klare å være prest/sykehusprest. Tanker som: hvordan kan jeg gi råd til tvilende, når jeg selv er i mørket, og har så mange ubesvarte spørsmål? Hvordan skal jeg kunne sitte i kollokviegrupper med andre teologistudenter, og har så mange knuste skår i troen min, mens de sikkert sitter der unge og ivrige? Men ..

Det handler vel om å akseptere at jeg er meg, og fortiden min kan jeg ikke gjøre så mye med. Jeg kan prøve å leve i øyeblikket, og bare håpe på å bli respektert for den jeg er. Jeg prøver jo tross alt å ha den innstillingen til mennesker jeg møter :) Og en annen ting jeg sier til meg selv, er.. at jeg er jo ikke prest enda! Det er seks år til. Og mye vil skje på de årene, både på godt og på vondt. Er det noe jeg har lært det siste året, så er det hvor viktig ordet tid er. Gud har tid. Og jeg prøver å se ting i et litt større perspektiv, i en større sammenheng. Selv om det ofte blir vanskelig når mine egne problemer blir store som fjell. Men som du sier.. Det er ofte når vi ser tilbake, at vi ser at Gud var der, og at vi klarer å se hele bildet!

Svar
Kommentar #10

Stian B. Kilde Aarebrot

106 innlegg  113 kommentarer

RE: Tusen takk..

Publisert rundt 8 år siden

 

05.08.09 kl. 10:27 skrev Silje Holand:

hvordan kan jeg gi råd til tvilende, når jeg selv er i mørket, og har så mange ubesvarte spørsmål? Hvordan skal jeg kunne sitte i kollokviegrupper med andre teologistudenter, og har så mange knuste skår i troen min, mens de sikkert sitter der unge og ivrige? Men .

¨

I møte med andre tvilere og folk med sår: Ikke tenk på hvordan du kan gi gode råd. Hvordan har du følt det når folk kommer med råd? Som regel føles de totalt meningsløse, det er i alle fall min erfaring.

I steden, anerkjenn dem og vis at du forstår hvorfor de tenker og føler sånn og slik. Kanskje ett råd pr 30 anerkjennelser eller noe sånt. Ikke mer...Vi er altfor raske til å gi råd. Fordi vi er så redde for å sitte sammen med noen som har det vanskelig, og bare sitte og være....og favne.

Svar
Kommentar #11

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

Vet du hva..

Publisert rundt 8 år siden

.. det har du helt rett i. Takk for at du minnet meg på det! :) Det er jo det jeg så ofte erfarer.. Folk strever for å finne noe riktig å si, og så blir alt bare tull, og jeg ender opp med å føle meg enda dummere enn den som prøver å gi råd.. Og så tenker jeg alltid.. Kan du ikke heller si at du er lei for at jeg har det slik, og at du er her for meg? Og kanskje en god klem eller en hånd på skulderen? Nærheten betyr så mye mer enn de riktige ordene..
Det er jo sånn jeg må tenke som prest også! Hvordan hadde jeg det? Det er jo det empati handler om.. Den andres ståsted, ikke mitt! Nå gjorde du studiestarten neste uke ganske mye lysere:)

Svar
Kommentar #12

Loke Borgersen

10 innlegg  115 kommentarer

Herlighet

Publisert rundt 8 år siden

Takk, leste først innlegget i Vårt Land-avis. Innlegget ble nå ennå sterkere, etter og ha lest det i sin helhet på nett.

Du har kommet langt, i dine betraktninger. Noen ganger skal vi betrakte. De tolv, var vidt forskjellige personer, med forskjellige erfaringer. I forståelsen i hvem Kristus, var og er, eller ihvertfall på veien dit, og sin personlige selverkjennelse. De hadde tre år til å kjenne frelseren, før han ble "tatt fra dem", og Den Hellige Ånd virket i deres apostolat.

Har, tidligere i min søken, selv gått i og på møter i diverse menigheter. Der lovsang, er hovedingrediensen,  og forkynnelsen av vellykketheten. Velsignelsene, og en beskrivelse av en Gud, jeg ikke kjenner igjen.

En går nærmest tommere fra møtet, om ikke med en gang, så, som en "rus" går over, etterlater tomhet.

Selv kuttet jeg ut, og møter nå Jesus, i stile, ro og tilbedelse. I ukentlig Messe.

Det medfører stort ansvar å forkynne, evangeliet, selv er jeg skeptisk til en ensidig, tilbedelse. Der herlighetsteologi, "frelst" og lovsang. Blir en urealistisk Gudsopplevelse. En forventer å oppleve likt, gang på gang på gang.

Det er mange måter å forlede, et (ungt) menneske på...... De som kommer hjem etter en festival, mange med dine tanker. Der forkynneren(e), drar videre, uten (å vise) ansvar. Etterlater kun et ekko, av og om Gud.

 

Se, dette er bare randen av hans verk;
        det er som å høre et hviskende ord.

Job 26:14


Ellers er det utrolig spennende å høre at du planlegger å studere til prest. Det du viser av dine tanker og refleksjoner, viser at du nettopp kan gi noe videre til en av landet,s mange menigheter. For det er ingen skam og føle på tomheten, i en prosess av åndelig utvikling og modning.

 

Svar
Kommentar #13

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

Tusen takk..

Publisert rundt 8 år siden

..for kommentaren din, Loke :) Det er så sant som du skriver.. Og jeg var en stund redd for at det ikke fantes alternative måter å være kristen på, fordi da ville jeg være "lavere rangert" framfor Gud, hvis jeg f. eks. gikk til gudstjeneste i statskirken, hvor jeg er "passiv" under gudstjenesten (i det minste i sammenligning med hvordan man deltar aktivt på et karismatisk møte). Men vet du hva.. Noe av det som begynner å synke inn for meg nå, er at det går veldig godt an å bare sitte stille, være meg selv, slik jeg er og slik jeg har det, og bare få ta imot. Gud kan faktisk tale til meg uavhengig av min grad av søking etter Ham. Og det beste av alt: han er ikke avhengig av min deltagelse i kristenlivet mitt, for å gjøre ting i livet mitt. Gud er ikke avhengig av meg! Det har jeg alltid visst, men sannheten har ikke gått opp for meg. Hva det egentlig betyr..

Det blir spennende å studere teologi i Stavanger. Begynner neste uke. Grugleder meg! Jeg håper å finne en menighet å gå i etterhvert. Hvor jeg kan komme som jeg er.. Være anonym om jeg ønsker det. Og sosial om jeg ønsker det. Bare få ta imot. Og også gi, når det faller naturlig. Jeg er oppvokst i Den Norske Kirke, men som 16-åring begynte jeg å oppsøke karismatiske miljøer. Jeg så ned på "tradisjons-kristendom" og ritualer osv. Nå begynner jeg å finne tilbake til barnetroen min, til ritualene osv. Men nå som ung voksen, med en dypere tro. Det har vært fem lange år, med mange erfaringer både på godt og på vondt. Jeg gleder meg til fem nye år. Ti nye.. Ja, til livet som ligger foran meg. Hvor jeg kan lære Gud å kjenne på en ny måte. Enda dypere. Mer ekte og ærlig og åpent.

Jeg synes kirkens visjon er så utrolig fin. I Kristus, Nær Livet. Få ord som rommer utrolig mye for meg og mitt liv.

Svar
Kommentar #14

Loke Borgersen

10 innlegg  115 kommentarer

RE: Tusen takk..

Publisert rundt 8 år siden

 

05.08.09 kl. 20:46 skrev Silje Holand:

 Det har vært fem lange år, med mange erfaringer både på godt og på vondt. Jeg gleder meg til fem nye år. Ti nye.. Ja, til livet som ligger foran meg. Hvor jeg kan lære Gud å kjenne på en ny måte. Enda dypere. Mer ekte og ærlig og åpent.

Jeg synes kirkens visjon er så utrolig fin. I Kristus, Nær Livet. Få ord som rommer utrolig mye for meg og mitt liv.

Har selv en "visjon", det er "Bli i Kristus". Så mye, som kan sies med færre ord, og med dempet volum. Det har vært utrolig lærerikt, og lese dine betrakninger. Det er flere som deler den gleden, ser jeg. Du, jeg, vil lære Gud å kjenne, i forskjellige faser av livet. Gud er Gud for hele livet. Derfor trenger vi hverandre, dele. Det er lov å tro, og være svak (ref. Paulus). Håper du fortsatt vil gjøre det, dele betraktninger.

For ellers ville det bli så stille, og tomt. Fra din plass, på kirkebenken.

Svar
Kommentar #15

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

tusen takk

Publisert rundt 8 år siden

for det. Det gjør godt å dele, og godt å få tilbakemeldinger og nye tanker. Og når det ikke er så mange andre som vil høre, så er verdidebatt en kjempefin plass å få ut litt tanker :)

Svar
Kommentar #16

Ingrid Nyborg

0 innlegg  1 kommentarer

Form og innhold

Publisert rundt 8 år siden

Jeg er 50 år og var såkalt "personlig kristen" til jeg var ca 20 år. Etter det har jeg brukt minst 20 år på å bearbeide sår fra den tiden. Nå har jeg hatt 12 nydelige år med ektemann, men rakk ikke å få barn før jeg ble "personlig normal", og frisk fra den syke troen på alt annet bare ikke på meg selv. Det var en fryktelig tid som jeg ikke i min villeste fantasi tror Gud står bak. Så begrensende er han ikke. Jeg tror fremdeles at Gud har et rom til meg i himmelen, men i en annen etasje enn de menneskene jeg desverre fikk erfare. Kanskje de ikke er i himmelen hele tatt! Det hadde tatt seg ut. At de samme menneskene var både sneversynt, hyklerske og dobbeltmoralske, forstod jeg ikke før jeg fikk løftet øynene fra meg selv som den som det er noe feil med. Og her er sakens kjerne: Noen ganger matcher syndens/frelsens evangeligum litt for godt med barns evne til å ta skylden på seg selv. Når vi da mangler voksenpersoner til å SE, ble resultatet iallfall  for meg en seiglivet selvforakt og selvfordømmelse som et mønster godt opp i voksen alder. Det var (er?) så mange virkelig ukloke og dumme mennesker som med den største frimodighet forkynner og geberder seg som om de har funnet den riktige formen for tro. Og det ser ut til å fortsette. Jeg er bare glad jeg er sluppet unna.

Relasjon meg her og relasjon meg der. Visste ikke at relasjonstenkningen også er blitt moderene i kristne miljøer. Jeg har etter hvert fått en grei relasjon til meg selv, og det gir en enorm kraft.  

Svar
Kommentar #17

Anne Håkonsholm

0 innlegg  2 kommentarer

Beskjæring gi vekst

Publisert rundt 8 år siden

Takk for et ekte og ærlig innlegg,- at du deler av deg selv!

Jeg har nettopp sett på en potteplante som hanglet veldig for en tid tilbake. Den hadde ingen nye friske skudd. Jeg måtte plukke vekk visne blader og klippe bort noen visne stilker. I dag har den skutt lange nye stilker og mange nye blader. Mange kan glede seg over det vakre synet. Hadde den ikke skrantet for en tid tilbake ville den ikke vært et så vakkert syn i dag. Den har fått sterke gode røtter som gir liv.

Slik er det også å være menneske. Noen blir beskjært. Det er smertefullt og ensomt, men gir nye dybder i Gud og i det å være menneske og medmenneske. Jeg gleder meg over at et menneske med din innsikt ønsker å bli prest. Du har en helt unik plattform til å lytte til og gå sammen med andre på veien. Gud velsigne livet ditt!

 

Svar
Kommentar #18

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

Tusen takk..

Publisert rundt 8 år siden

...for kommentarer, begge to. Nyborg: jeg tror vi har mange like erfaringer. Og jeg er veldig enig i det du sier.. Om at det å skape en god relasjon til seg selv, er viktig. Det er noe av det jeg har lært det siste året. Å tenke mer på meg selv, uten å ha dårlig samvittighet for det. Før var det alltid bare Gud og andre mennesker som skulle vies oppmerksomhet, og så knakk jeg helt sammen selv. Det skremmer meg hvordan slike miljøer og ulike personer kan ha så stor makt over enkeltpersoner, og hva det gjør med livene deres. Og jeg er utrolig takknemlig for å være på rett spor, etter fem år som sakte men sikkert knakk meg.. Dvs.. Jeg trodde jeg var på vei oppover.. Helt til alt krasjet. Setter pris på kommentaren din!

Håkonsholm: Tusen takk! :) Jeg tror du har rett. Vi får ikke alltid svar på alle hvorfor -spørsmålene, men at Gud kan bruke vår smerte til noe godt, det er jeg overbevist om. Og det tror jeg jeg vil erfare når jeg en gang i framtiden blir prest :) Og sikkert før det også :) Og det er jeg glad for.. At alt det vonde, faktisk kan bringe fram noe som er bra.

Det var en flott fyr som sa dette til meg: Silje, livet ditt er så fullt av møkk.. Og Gud vil bruke det som den fineste gjødsel til å gro frem de nydeligste vekster i et flott, sammensatt blomsterbed, til glede for både deg selv og dine medmennesker :) Jeg synes det var utrolig fint sagt :)

Svar
Kommentar #19

Loke Borgersen

10 innlegg  115 kommentarer

En eng av hestehov

Publisert rundt 8 år siden

 

06.08.09 kl. 14:45 skrev Silje Holand:

Det var en flott fyr som sa dette til meg: Silje, livet ditt er så fullt av møkk.. Og Gud vil bruke det som den fineste gjødsel til å gro frem de nydeligste vekster i et flott, sammensatt blomsterbed, til glede for både deg selv og dine medmennesker :) Jeg synes det var utrolig fint sagt :)

Hele dette innlegget til S.Holand, har truffet en sår og øm nerve.  For er det uvilje til å ta opp dette, er dette utrolig synd, for alle menigheter.

Da går de nettopp glipp av mye god "gjødesel".

Gjødesel som ville kunne gi vekst.

Takk til alle de som deler her, har gitt meg, utrolig mye. Av verdi, livserfaring og visdom. Så om ikke Gud talte fra den brennende rosebusken i dag. Har han nettopp talt fra en "eng av hestehov*".

(*Hestehov=ofte brukt som eksempel på de som vil, og klamrer seg fast d.s.)

Svar
Kommentar #20

Daniel Bentsen

4 innlegg  30 kommentarer

føler mye av det samme selv

Publisert rundt 8 år siden

Jeg vet ikke om jeg gir noe godt svar på ditt spørsmål, eller om du får noe ut av dette jeg skriver. Men jeg kjente meg umiddelbart igjen i det du nevnte ovenfor.

 For det første vil jeg takke deg for at du skriver så ærlig og reelt. Jeg er på din egen alder, og kjenner meg igjen i områdene av kristenlivet du nevner.  Jeg har vokst opp i et fantastisk kristent hjem, med mange gode verdier. Menigheten har alltid vært mitt andre hjem. Jeg ar alltid annsett meg selv som kristen. Alt gikk på skinner inntil for noen år siden. Etter et par år med mange nedturer var jeg inne i en ganske dyp depresjon. Gud føltes til tider totalt fraværende, langt i fra halleluja-stemningen på leirene. Jeg trodde nesten til slutt at Gud hadde glemt meg. Men likavel følte jeg hele veien at han var der for meg. Noe han var. Ifra å være totalt nedbrutt, bygde han meg opp, sten for sten. Idag er livet mitt endret i stor grad på grunn av Guds enorme kjærlighet. Jeg har aldri opplevd "skriften på veggen", eller syn av engler eller noe sånt. Mitt forhold til Gud er kun oppbygd av den enkle grunn at han bryr seg om meg. Ofte føler jeg bare på en ubeskrivelig måte Guds godhet inni meg. Av og til føles det fremdeles som om han ikke er der. Men på en eller annen måte er han der på samme tid. På samme måte som han har skapt oss forskjellige, svarer han oss også forskjellig, tror jeg. Noen får store syn og "skjelvende gulv", andre igjen møter Gud på en mye "roligere" måte. Jeg tror det ikke fins noen "mer hellig" måte å møte Gud på. Han møter oss der vi er, på den måten som er best for oss. Siden vi er mennesker, vet vi ikke alltid hva som tjener oss til det beste, men Gud ser lenger. Det har jeg sett i mitt eget liv gang på gang. Livssituasjoner som kan virke håpløse der og da, har fått meg et steg videre i livet med hjelp av Gud. Jeg personlig tror at det ikke fins noen enkle svar på kriser i livet. Min måte å komme gjennom problemer var gjennom å stole på at Gud er der for meg, og gjennom positivisme. Ofte er det forferdelig vanskelig å stole på Gud, men de gangene man gjør det får man så mye igjen. Noen ganger tror jeg Gud tillater en viss nedgang i livene våre for at vi kan stole mer på ham. Dette er en til tider forferdelig vanskelig lærdom, men man får virkelig igjen for dette etterpå. Sånn jeg ser på min egen tid med depresjon, så er den helt avgjørende, og faktisk en viktig del av livet mitt. Dette høres sprøtt ut, det vet jeg, men i mitt tilfelle er det helt sant.  

Det er som sagt ikke bare du som ikke alltid har de store opplevelsene med Gud. Det er mange av oss. Men Gud elsker oss like høyt for det. Tror vi alle må bli flinkere til å se og møte hverandre der vi er. Kanskje vi bør flytte litt av fokuset vekk fra den veldige opplevelsesbaserte delen og over til den mer medmenneskelige delen? Gud velsigne deg Silje! Er hundre prosent sikker på at Gud er med deg! Han elsker deg akkurat sånn som du er! Det er det som er så sjef! Stå på!

Svar
Kommentar #21

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

Tusen takk..

Publisert rundt 8 år siden

...for kommentaren din :) Så fint å lese det du skriver! Takk for at du velger å dele! Jeg kjenner meg igjen i mye av de lærdommene du har fått gjennom årene. I høst opplevde jeg noe som var så vondt, at det knuste troen min i mange tusen biter. Hele min tillit til Gud forsvant. Jeg vet i teorien hvem Gud er, og hva hans tanker for meg er. Men jeg klarer ikke tro på det.. Jeg tror på Gud, men klarer ikke tro at han vil meg godt. Jeg håper jo at en dag, så vil jeg oppleve å få tilbake tilliten som jeg hadde til han før. Å få tilbake det nære forholdet.. Men det er en prosses. Heldigvis vet jeg at Gud er tålmodig, og at Han jobber med meg, selv når jeg ikke ser det. Det er noe av det jeg etterlyser i artikkelen min.. Et tilbud til mennesker som oss, som gir hjelp og sjelesorg når fjellene blir for store å bestige, og bølgene gjør at vi synker, istedenfor å gå på vann.

Ønsker deg alt godt! :)

Svar
Kommentar #23

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

tusen takk...

Publisert rundt 8 år siden

.. for innlegget ditt :) Jeg har et stort postkort med fotsporene-historien hengende på rommet mitt :) Takk for at du minnet meg på den! Selv om den henger der, er det ikke alltid den blir lest.

Alt godt!

Svar
Kommentar #24

Grete Røsvik

0 innlegg  1 kommentarer

Gud vender smerte til triumf :)

Publisert rundt 8 år siden

Hei!

Jeg vil anbefale en bok som heter "Når drømmer brister, Guds uventede vei til glede" av Larry Crab. Jeg har nettopp lest den. Han beskriver nettopp noe av det du skriver her om at når vi trenger Gud mest føles Han lengst borte. Men det akkurat da Han drar oss til seg. Husk at når foreldrene tukter barna sine, er det verst for dem, men de gjør det fordi de er glad i dem. De har nemlig et større perspektiv og fortår mer. Slik er det for Gud også. Det er ikke kjekt for Han å tukte oss, men Han elsker oss for høyt til å la det være. Du skjønner...våre drømmer ligger på et alt for lavt plan... men vi klarer ikke å gi slipp på dem selv...derfor må Gud av og til knuse dem, slik at Han får fylle livene våre med sin glede og sine drømmer.

Det du beskriver vise nettopp at Gud jobber i livet ditt. Guds velsignese over vandringen videre. Å ha en personlig relasjon til Herren er det beste et menneske kan ha, selv om det ikke alltids føles sån. Jeg tror ikke vi helt kan begripe hva det betyr å ha en persolig relasjon til Allmektig Gud. Vi forventer oss kanskje noe annet enn det Han vil gi. Men du vil ikke bli skuffet! Gud vender smerter til triumf :)

Din søster i Herren!

Svar
Kommentar #25

Daniel Bentsen

4 innlegg  30 kommentarer

check it out

Publisert rundt 8 år siden

Hei igjen!

Kom på noen visdomsord som hjelper meg når jeg sliter. Håper de kan være til nytte. De står på side 248 i WWJD andaktsboken, om du har den.

"På leting etter svar"

Jeg ba om styrke for å kunne vinne,

Jeg ble gjort svak, så jeg kunne lære ydmyk lydighet.

Jeg ba om helse for å kunne gjøre store ting,

Jeg fikk skrøpelighet,så jeg kunne gjøre gode ting.

Jeg ba om rikdom for å kunne bli lykkelig,

Jeg fikk fattigdom, så jeg kunne bli vis.

Jeg ba om kraft for kunne få ros av mennesker,

Jeg fikk svakhet, så jeg kunne bli avhengig av Gud.

Jeg ba om alt for å kunne nyte livet,

Jeg fikk livet, så jeg kunne nyte alt.

Jeg fikk ingenting av det jeg ba om,

Men alt som jeg hadde håpet på.

Tross meg selv ble bønner jeg ikke ba besvart.

Ingen er blitt rikere velsignet enn meg. 

Svar
Kommentar #26

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

Så fint!

Publisert rundt 8 år siden

Tusen takk for at du delte det :) Jeg hadde den andaktsboka en gang, men tror ikke jeg har den lenger. Har flyttet en del ganger, så da forsvinner det alltid en del i flyttelasset, bl a bøker (som jeg kjøper ofte:) Det var utrolig fint.. Jeg skal ta vare på de versene! Virkelig!

Svar
Kommentar #27

Magnus Husøy

19 innlegg  4126 kommentarer

Silje

Publisert rundt 8 år siden

Hei Silje.

Det er trist å høre at du har hatt så mange tunge erfaringer. Samtidig tror jeg at du kan finne trøst i at kristen tro ikke handler om å prestere og lykkes, men om å være svak og bli avhengig av Jesus. Motgang er noe alle kristne opplever, ofte over lengre tid. Poenget er uansett ikke at vi skal føle oss gode og vellykkede hele tida, men at vi er det pga. det Jesus har gjort en gang for alle. Lykke til videre.

Mvh Magnus

Svar
Kommentar #28

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

Tusen takk:)

Publisert rundt 8 år siden

..for kommentar :) Det gir hvile å lese sånne ting.. Og det er vel nettopp det jeg vil søke mer og mer.. Å finne hvilen i Gud. For det har vært mye strev de siste årene.. Nå vil jeg søke å bare få være :)

Svar
Kommentar #29

Frode Meland

82 innlegg  4840 kommentarer

RE: unge kristne, innenfor?

Publisert rundt 8 år siden

 

Hei Silje, takk for din åpenhet omkring et tema som sikkert vekker reaksjoner i så mange.  Det jeg tenker om dette, er flere ting, men blant annet dette:

Tenk om alt dette ikke handler om Gud, men om oss selv.

Tillat meg å utdype:

Kan vi våge å tenke tanken at det kanskje ikke finnes noen Gud?  Isåfall handler de lovsyngende, tilbedende, tildels tåredryppende tenåringene ikke om Gud, men om dem selv.  Om usikre, sårbare mennesker i livets vår som forsøker å finne mening i en kaotisk tilværelse.  Så kommer man på sommerstevne, og det skapes en slags suggestiv stemning der det er lov å vise følelser på en måte man ikke kan gjøre i skolegården.  Sine lengsler og drømmer, sårbarheten, skammen, skyldfølelsen og alt dette andre projiseres så mot en de kaller Gud, men som egentlig ikke er noe annet enn en menneskelig konstruksjon; en konstruksjon som sier veldig mye om hvem vi mennesker er, men veldig lite om hvem Gud, om han finnes, er.

Jeg legger intet moralsk i min analyse.  Det er ikke noe galt med følelser, eller suggesjon innenfor en akseptabel ramme.  Jeg bare stiller spørsmålet om dette faktisk bare handler om oss selv og ikke om en (tenkt) Gud.  Det kan forklare at du, og mange med deg, ikke er med på de åndelige notene.  Fordi det ikke treffer dere, i deres liv, akkurat da.  Kanskje vil det aldri treffe.  Hva så?  Er det så farlig egentlig?  Hvorfor lengte etter noe som kanskje ikke finnes annet sted enn i tankene til et utvalg av oss?

Jeg bare spør.

 

Svar
Kommentar #30

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

takk

Publisert rundt 8 år siden

..for kommentaren din, Meland. Det er mye du sier som jeg har tenkt over selv.. Jeg tror det er mye menneskeskapt i menigheter og på festivaler rundt forbi, og jeg tror også det er mye psykologi i det som skjer. Det siste året har jeg hatt en prossess hvor jeg har måtte gå gjennom mye av det som har vært "fast innhold" og blitt en identitet for meg.. Og det har vært en sunn og god prossess!

Men jeg tror Gud er virkelig, og jeg tror Han fortsatt vil være det, selv om jeg skulle velge å bli ateist eller humanetiker eller noe. Med andre ord.. Jeg tror ikke min tro skaper Gud, men at Gud skaper tro. Og jeg tror bibelen har rett i at Gud har lagt evigheten i våre hjerter. Mange mennesker lengter etter NOE, men de vet ikke alltid helt hva. Noe mer.. Noe større.. Større enn meg selv. Det er sikkert de som ikke kjenner på noen slik lengsel. Jeg tror fortsatt Gud er større.

Men at det er for stort til å fullt ut forstå, og at det er et mysterium, det er det ingen tvil om. Og kanskje er det noe av det fine med å tro.. Selv om man ikke forstår, så har man tillit til Gud uansett. Skummelt.. Men fint. Og jeg vet at hvis du ikke klarer å tro, så virker det helt bak mål å gi livet sitt til noe du ikke har garanti for at er sant.

Jeg skal ikke prøve å gi deg all verdens med gode svar, for jeg opplevde selv at alle svar på mine tusen spørsmål ble uviktige da jeg fikk troen i gave. Gud ER. Virkelig.. :) Veien, Sannheten og Livet. Men vi må selv søke veien, Gud åpenbarer sannheten og gir oss livet.

Alt godt!

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
19 minutter siden / 6255 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
38 minutter siden / 6255 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
39 minutter siden / 6255 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 1 time siden / 6255 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Israels hovedstad
rundt 2 timer siden / 132 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Om du kan være god uten Gud?
rundt 2 timer siden / 213 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Israels hovedstad
rundt 2 timer siden / 132 visninger
Roald Øye kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 3 timer siden / 425 visninger
Rune Eidsaa kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
rundt 3 timer siden / 548 visninger
Rune Eidsaa kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
rundt 3 timer siden / 548 visninger
Les flere