Åndelig lederskap

Kristendom og islam
Foranledningen til denne spisifikke refleksjonen er det nå stadig mer anstrengte forhold mellom kristendom og islam. Den gamle og sterke religionen islam er nå innlemmet i det som tidligere var et tilnærmet monokulturelt Norge, uløselig bundet til den kristne historie og kulturarv. Det har bodd muslimer i Norge i flere tiår uten at dette har vært forbundet med nevneverdige problemer. Men nå har denne religionen fått et slikt befolkningsgrunnlag også i vårt samfunn at dens immanente krav i økende og sterkere grad fremsettes i offentligheten. Det er lett å vise til dette som et politisk problem, et problem som må behandles i politiske prosesser, men problemkomplekset er unektelig også av åndelig karakter.

Kirkens kvinner og menn er bundet til å forkynne Guds ord klart og rent, slik det er formulert i ordinasjonsløftet. I et evangelisk-luthersk kirkesamfunn som Den norske kirke, betyr dette at forholdet mellom lov og evangelium utgjør det teologiske kjerneområde - dialektikken mellom lov og evangelium er forkynnelsens forankringspunkt. Ingen frelses ved lovens gjerninger, men ved troen alene for Jesu Kristi skyld. Dette er Reformasjonens aksiom og det som utgjør grunnlaget for vår kirkes bekjennelse.

Tar man dette grunnlag på alvor så oppstår det implisitt et problemkompleks i forhold til islam, som holder fast på en religiøs lov som veien til Gud. Tar man med historisk-kritiske vurderinger av denne religionens grunnlag, så oppstår det ytterligere problemer i forhold til dens autentisitetskrav. Enhver kristen teolog skoleres grundig i den historisk-kritiske metode, men denne refleksjonen er fraværende i islam.

Svak religionsdialog
Man har nå i et par tiår holdt frem religionsdialogen som den farbare vei. Dette er forståelig, men spørsmålet blir hvilke premisser denne dialogen springer ut av. I Tyskland er dialogveien i stor grad diskreditert fordi den bøyde av i forhold til reell divergens og dermed sanksjonerte uønsket og uholdbar religiøs praksis, sett med kristne øyne. Denne svake dialogformen er tilsynelatende også den mest rådende i Norge. Det finnes ingen kirkeledere som har problematisert dette forhold i norsk offentlighet, men man har gjort det i vårt naboland Danmark. Spørsmålet er hvorfor? Hva sier dette om norske kirkelederes åndelige lederskap?

Det bør være fullt mulig, kanskje også i dialogform, å kritisere en annen religions grunnlag, teologi og praksis uten at dette blir oppfattet som å mane til strid, og i alle fall ikke til noe annet enn åndskamp. Det følger egentlig naturlig at man eksplifiserer det kristne trosgrunnlag i møte med et annet trossystem, kirkehistorien er full av slike eksempler. Og dette er, slik jeg ser det, i første rekke kirkeledernes oppgave, noe som også har historisk validitet. Det tilhører den tunge byrde det er å holde evangeliet frem i verden. Kristent åndelig lederskap kan ikke unnlate å være tydelig evangelisk. Det er ikke hvilken som helst ånd man er bundet av, men Den hellige ånd som utgår fra Faderen og Sønnen.

Utydelig åndelig lederskap
Jeg har nå i noen år balet med disse tingene i det jeg oppfatter som et uklart landskap. Uklarheten skyldes i stor grad det jeg oppfatter som en utydelig og vegrende kirkeledelse, som heller toer sine hender enn å tale tydelig. At det har vært slik en tid er forståelig, men tiden for vegring og uklarhet er nå forbi. Det er et trykk i befolkningen, som også utgjør kirkens medlemsgrunnlag, som forventer langt mer fra de som er utnevnt til kirkens åndelige ledere. Jeg merker det i min prestetjeneste og jeg merker det i den generelle stemningen i samfunnsdebatten. Mangel på tydelig åndelig ledelse skaper usunn frustrasjon og grobunn for villskudd. Der står vi dessverre i dag.

Invitasjon til biskop Kjølaas
Jeg ønsker å gjøre denne refleksjonen konkret med å invitere min egen biskop til å delta i den. Som kirkelig medarbeider og underlagt biskopens ledelse og tilsyn konstaterer jeg at biskop Kjølaas lager et riss og noen retningslinjer rundt en vanskelig debatt. I sin årstale retter han oppmerksomheten mot byggingen av en ny stormoske i Tromsø. Svært problematiske sider ved denne saken ble grundig og kritisk gjennomgått av avisa Nordlys i en artikkelserie i fjor høst.

Biskop Kjølaas legger seg imidlertid på en linje der det problematiske ikke berøres. Han sier i sin tale: "Det er klart at muslimene i Tromsø har rett til å bygge sine gudshus akkurat som andre tros- og livssynssamfunn. Hvordan et slikt bygg skal se ut eller hvor det skal ligge, er kommunens ansvar. ... et slikt bygg vil uten tvil bli et signalbygg." Videre sier Kjølaas: "Hva et slikt bygg skal fylles med, er et indre anliggende for muslimene i religionsfrihetens navn. Men da må det forventes den samme åpenhet og innsikt i deres virksomhet som hos alle andre tros- og livssynssamfunn i denne byen. Ikke minst om det knytter seg betingelser til finansiering som går på tvers av grunnleggende verdier i vårt samfunn."

Kjølaas avslutter med å gi sine føringer for debatten: "Mye av det som er skrevet om moskebygging og muslimene i Tromsø er uverdig og skremmende. Jeg ønsker å ha et åpent forhold til muslimene i Tromsø, uansett hvilken retning innenfor islam de tilhører. Det er vesentlige ting som skiller islam og kristendom. Men kanskje vi skulle bruke mer tid på å fokusere på det vi har felles i våre to religioner, slik at den gode samtale kan komme i gang."

Forskjellige analyser
Jeg må bare konstatere at min egen tilnærming til problematikken er vesensforskjellig fra biskopens. Hans argumentasjon og retorikk kan virke unnvikende i forhold til en reell problematisering av dypt urovekkende elementer i den wahhabiskinspirerte form for islam som nå manifesterer seg i Tromsø, med finansielle og åndelige kanaler til Saudi-Arabia. Man tør minne om at utenriksminister Støre avslo søknaden om saudi-arabisk finansiering med å si: "en godkjenning vil være paradoksal all den tid det er straffbart i Saudi-Arabia å etablere kristne trossamfunn." Redaktør Amundsen i Nordlys, som nå blir statssekretær, formulerte også nyttårsaften et sterkt ønske på forsiden av sin avis: "Jeg ønsker at statsministeren tar et grunnleggende oppgjør med radikal islam, og setter grenser for muslimer flest."

Hvorfor kan ikke en biskop, som åndelig leder i Den norske kirke, si noe tilsvarende? Hvorfor velger biskopen å benytte en politisk retorikk, som våre fremste valgte politikere ikke selv stiller seg bak, i sine resonnementer? Hvor blir det av det åndelige lederskapet til en åndelig leder?

Jeg vil hevde at den åpenhet som biskopen forfekter i forhold til "uansett retning innenfor islam", er en nivellering og naivisering av reelle divergerende åndelige dimensjoner. Videre står biskopen i fare for, med denne tilnærmingen, å kunne bli tatt til inntekt, eller bli oppfattet som talsmann for, en åndelighet som står uendelig kvalitativt fra den kristne. Biskopens argumentasjon stiller seg i et noe merkelig lys hvis man også tar med i betraktningen den eskalerende kristenforfølgelse som nå manifesterer seg, særlig i den muslimske del av verden.

Å skulle fokusere på likheter samtidig som man nedtoner forskjeller gjør at man lett havner i den synkretistiske felle, som ofte næres av mangel på, eller tilsløring av, kunnskap.

Divergens og toleranse?
Jeg må altså erkjenne at jeg står på en annen linje enn min egen biskop i disse spørsmål. Jeg har derfor behov for å få avklart om biskopen tolererer at en av hans underordnede analyserer landskapet annerledes og kommer til andre konklusjoner enn hans egne. Og tolererer biskopen for eksempel at man fra prekestolen advarer mot den loviske teologi og religionsutøvelse som islam generelt representerer, og viser til at dette står i diametral motsetning til Kristi lære og dermed evangeliets grunn? Hvordan stiller biskopen seg til at Kristus blir forkynt som veien, sannheten og livet, også i møte med islam?

Det er mange og vanskelige spørsmål som reises i vår tid. Jeg, og mange med meg, savner tydeligere åndelig lederskap vedrørende disse spørsmål. Jeg håper at min egen biskop finner anledning til å reflektere litt videre rundt dette. Biskop Kjølaas har skissert sine tanker i det offentlige rom. En etterfølgende debatt fortjener også offentlighetens lys. Vårt Lands Verdidebatt er et tjenlig forum for dette.