Sorle Stenersen Hovdenak

11

Åndelig lederskap

Hva betyr egentlig åndelig lederskap? Dette er et spørsmål som det kreves at kirken reflekterer over. Særlig i en sterk brytningstid som vår presser denne refleksjonen seg frem.

Publisert: 14. jan 2011

Kristendom og islam
Foranledningen til denne spisifikke refleksjonen er det nå stadig mer anstrengte forhold mellom kristendom og islam. Den gamle og sterke religionen islam er nå innlemmet i det som tidligere var et tilnærmet monokulturelt Norge, uløselig bundet til den kristne historie og kulturarv. Det har bodd muslimer i Norge i flere tiår uten at dette har vært forbundet med nevneverdige problemer. Men nå har denne religionen fått et slikt befolkningsgrunnlag også i vårt samfunn at dens immanente krav i økende og sterkere grad fremsettes i offentligheten. Det er lett å vise til dette som et politisk problem, et problem som må behandles i politiske prosesser, men problemkomplekset er unektelig også av åndelig karakter.

Kirkens kvinner og menn er bundet til å forkynne Guds ord klart og rent, slik det er formulert i ordinasjonsløftet. I et evangelisk-luthersk kirkesamfunn som Den norske kirke, betyr dette at forholdet mellom lov og evangelium utgjør det teologiske kjerneområde - dialektikken mellom lov og evangelium er forkynnelsens forankringspunkt. Ingen frelses ved lovens gjerninger, men ved troen alene for Jesu Kristi skyld. Dette er Reformasjonens aksiom og det som utgjør grunnlaget for vår kirkes bekjennelse.

Tar man dette grunnlag på alvor så oppstår det implisitt et problemkompleks i forhold til islam, som holder fast på en religiøs lov som veien til Gud. Tar man med historisk-kritiske vurderinger av denne religionens grunnlag, så oppstår det ytterligere problemer i forhold til dens autentisitetskrav. Enhver kristen teolog skoleres grundig i den historisk-kritiske metode, men denne refleksjonen er fraværende i islam.

Svak religionsdialog
Man har nå i et par tiår holdt frem religionsdialogen som den farbare vei. Dette er forståelig, men spørsmålet blir hvilke premisser denne dialogen springer ut av. I Tyskland er dialogveien i stor grad diskreditert fordi den bøyde av i forhold til reell divergens og dermed sanksjonerte uønsket og uholdbar religiøs praksis, sett med kristne øyne. Denne svake dialogformen er tilsynelatende også den mest rådende i Norge. Det finnes ingen kirkeledere som har problematisert dette forhold i norsk offentlighet, men man har gjort det i vårt naboland Danmark. Spørsmålet er hvorfor? Hva sier dette om norske kirkelederes åndelige lederskap?

Det bør være fullt mulig, kanskje også i dialogform, å kritisere en annen religions grunnlag, teologi og praksis uten at dette blir oppfattet som å mane til strid, og i alle fall ikke til noe annet enn åndskamp. Det følger egentlig naturlig at man eksplifiserer det kristne trosgrunnlag i møte med et annet trossystem, kirkehistorien er full av slike eksempler. Og dette er, slik jeg ser det, i første rekke kirkeledernes oppgave, noe som også har historisk validitet. Det tilhører den tunge byrde det er å holde evangeliet frem i verden. Kristent åndelig lederskap kan ikke unnlate å være tydelig evangelisk. Det er ikke hvilken som helst ånd man er bundet av, men Den hellige ånd som utgår fra Faderen og Sønnen.

Utydelig åndelig lederskap
Jeg har nå i noen år balet med disse tingene i det jeg oppfatter som et uklart landskap. Uklarheten skyldes i stor grad det jeg oppfatter som en utydelig og vegrende kirkeledelse, som heller toer sine hender enn å tale tydelig. At det har vært slik en tid er forståelig, men tiden for vegring og uklarhet er nå forbi. Det er et trykk i befolkningen, som også utgjør kirkens medlemsgrunnlag, som forventer langt mer fra de som er utnevnt til kirkens åndelige ledere. Jeg merker det i min prestetjeneste og jeg merker det i den generelle stemningen i samfunnsdebatten. Mangel på tydelig åndelig ledelse skaper usunn frustrasjon og grobunn for villskudd. Der står vi dessverre i dag.

Invitasjon til biskop Kjølaas
Jeg ønsker å gjøre denne refleksjonen konkret med å invitere min egen biskop til å delta i den. Som kirkelig medarbeider og underlagt biskopens ledelse og tilsyn konstaterer jeg at biskop Kjølaas lager et riss og noen retningslinjer rundt en vanskelig debatt. I sin årstale retter han oppmerksomheten mot byggingen av en ny stormoske i Tromsø. Svært problematiske sider ved denne saken ble grundig og kritisk gjennomgått av avisa Nordlys i en artikkelserie i fjor høst.

Biskop Kjølaas legger seg imidlertid på en linje der det problematiske ikke berøres. Han sier i sin tale: “Det er klart at muslimene i Tromsø har rett til å bygge sine gudshus akkurat som andre tros- og livssynssamfunn. Hvordan et slikt bygg skal se ut eller hvor det skal ligge, er kommunens ansvar. ... et slikt bygg vil uten tvil bli et signalbygg.” Videre sier Kjølaas: “Hva et slikt bygg skal fylles med, er et indre anliggende for muslimene i religionsfrihetens navn. Men da må det forventes den samme åpenhet og innsikt i deres virksomhet som hos alle andre tros- og livssynssamfunn i denne byen. Ikke minst om det knytter seg betingelser til finansiering som går på tvers av grunnleggende verdier i vårt samfunn.”

Kjølaas avslutter med å gi sine føringer for debatten: “Mye av det som er skrevet om moskebygging og muslimene i Tromsø er uverdig og skremmende. Jeg ønsker å ha et åpent forhold til muslimene i Tromsø, uansett hvilken retning innenfor islam de tilhører. Det er vesentlige ting som skiller islam og kristendom. Men kanskje vi skulle bruke mer tid på å fokusere på det vi har felles i våre to religioner, slik at den gode samtale kan komme i gang.”

Forskjellige analyser
Jeg må bare konstatere at min egen tilnærming til problematikken er vesensforskjellig fra biskopens. Hans argumentasjon og retorikk kan virke unnvikende i forhold til en reell problematisering av dypt urovekkende elementer i den wahhabiskinspirerte form for islam som nå manifesterer seg i Tromsø, med finansielle og åndelige kanaler til Saudi-Arabia. Man tør minne om at utenriksminister Støre avslo søknaden om saudi-arabisk finansiering med å si: “en godkjenning vil være paradoksal all den tid det er straffbart i Saudi-Arabia å etablere kristne trossamfunn.” Redaktør Amundsen i Nordlys, som nå blir statssekretær, formulerte også nyttårsaften et sterkt ønske på forsiden av sin avis: “Jeg ønsker at statsministeren tar et grunnleggende oppgjør med radikal islam, og setter grenser for muslimer flest.”

Hvorfor kan ikke en biskop, som åndelig leder i Den norske kirke, si noe tilsvarende? Hvorfor velger biskopen å benytte en politisk retorikk, som våre fremste valgte politikere ikke selv stiller seg bak, i sine resonnementer? Hvor blir det av det åndelige lederskapet til en åndelig leder?

Jeg vil hevde at den åpenhet som biskopen forfekter i forhold til “uansett retning innenfor islam”, er en nivellering og naivisering av reelle divergerende åndelige dimensjoner. Videre står biskopen i fare for, med denne tilnærmingen, å kunne bli tatt til inntekt, eller bli oppfattet som talsmann for, en åndelighet som står uendelig kvalitativt fra den kristne. Biskopens argumentasjon stiller seg i et noe merkelig lys hvis man også tar med i betraktningen den eskalerende kristenforfølgelse som nå manifesterer seg, særlig i den muslimske del av verden.

Å skulle fokusere på likheter samtidig som man nedtoner forskjeller gjør at man lett havner i den synkretistiske felle, som ofte næres av mangel på, eller tilsløring av, kunnskap.

Divergens og toleranse?
Jeg må altså erkjenne at jeg står på en annen linje enn min egen biskop i disse spørsmål. Jeg har derfor behov for å få avklart om biskopen tolererer at en av hans underordnede analyserer landskapet annerledes og kommer til andre konklusjoner enn hans egne. Og tolererer biskopen for eksempel at man fra prekestolen advarer mot den loviske teologi og religionsutøvelse som islam generelt representerer, og viser til at dette står i diametral motsetning til Kristi lære og dermed evangeliets grunn? Hvordan stiller biskopen seg til at Kristus blir forkynt som veien, sannheten og livet, også i møte med islam?

Det er mange og vanskelige spørsmål som reises i vår tid. Jeg, og mange med meg, savner tydeligere åndelig lederskap vedrørende disse spørsmål. Jeg håper at min egen biskop finner anledning til å reflektere litt videre rundt dette. Biskop Kjølaas har skissert sine tanker i det offentlige rom. En etterfølgende debatt fortjener også offentlighetens lys. Vårt Lands Verdidebatt er et tjenlig forum for dette.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Espen Utaker

298 innlegg  459 kommentarer

Hvilke krav?

Publisert over 9 år siden
Sorle Stenersen Hovdenak. Gå til den siterte teksten.

Men nå har denne religionen fått et slikt befolkningsgrunnlag også i vårt samfunn at dens immanente krav i økende og sterkere grad fremsettes i offentligheten.

Takk for et utfordrende innlegg. Hvilke krav fra muslimer er det du konkret sikter til?

Kommentar #2

Sorle Stenersen Hovdenak

11 innlegg  50 kommentarer

Renhetsregler

Publisert over 9 år siden
Espen Utaker. Gå til den siterte teksten.

Hvilke krav fra muslimer er det du konkret sikter til?

Takk for respons. De mest synlige kravene har hittil vært i forhold til kvinnelig tildekking, en debatt som er omfangsrik, særlig i forhold til hijab. På en skole i Tromsø ble det i høst innført kjønnsdelt undervisning med hensyn til muslimske sømmelighetsregler, noe fylkesmannen senere satte foten ned for. I noen andre europeiske land ser man at det etableres en egen rettspraksis i forhold til enkelte felt, basert på sharia. Man har sett antydninger til en slik debatt også i Norge. Listen kan utvides.

Poenget mitt med den siterte setningen var at alle nå på en eller annen måte kan bli stilt overfor islams renhetsregler. Disse kravene får dermed i økende grad implikasjoner for også andre enn muslimer.

Kommentar #3

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Konfucius

Publisert over 9 år siden
Sorle Stenersen Hovdenak. Gå til den siterte teksten.

Foranledningen til denne spisifikke refleksjonen er det nå stadig mer anstrengte forhold mellom kristendom og islam.

Hei

Du har presentert et veldig spennende innlegg her, som faktisk burde interessert mere. Jeg evner ikke å svare deg utførlig på dine spørsmål, men mine tanker beveger seg mot Konfucisus og den enorme påvirkning hans tanker har hatt for utviklingen av de ulike religiøse samfunn som har oppstått senere. -

Det spennende med hans tenkning, var nettopp dette at alle skulle kjenne sin plass. slik ville det oppstå ro og orden og harmoni i samfunnet. Konfucianismen ville vise menneskene veien til en høyverdig livsførsel og en harmonisk verdensorden. Jeg legger ved en link til dette her:

http://no.wikipedia.org/wiki/Konfucianisme

Skal vi bruke hans tanker i forhold til det stadig mer spente forholdet mellom kristendom og islam i vår verden, så siterer jeg det følgende fra artikkelen:

"På spørsmålet så om hvorfor dynastier gikk til grunne og nye reiste seg var Konfucius' svar at himmelen reagerte på herskernes indre moralske egenskaper. Løsningen på kaoset som de stridende staters tid brakte med seg var å styrke herskernes moralske dyd. For hvis myndighetene var moralsk dydige ville dette fungere som et forbilde og resten av folket som også ville bli moralsk dydige."

Det er min personlige tanke og filosofi, at dette også må bli løsningen i denne stiden vi nå opplever. Er dette tanker du kan spinne videre over?

med vennlig hilsen mette

Kommentar #4

Tor Albertsen

63 innlegg  597 kommentarer

Angst og lederskap

Publisert over 9 år siden

Jeg tror at det åndelige lederskap er tafatt bl.a. fordi mesteparten av det grunnleggende i den kristne tro er forskjellig fra islam - så langt jeg har skjønt. Første trosartikkel i den kristne tro har noen likheter med islams teologi og menneskesyn, men ellers er grunnlaget diamentralt forskjellig mellom den kristne tro og islam. Mens Muhammed er den sterke, profeten, den barmhjertige, dommeren, juristen og krigeren, er Jesus Guds Sønn, den som lider, soner for vår skyld og gjør døden til intet, og ved Helligånden er Jesus Kristus alltid tilstede hos oss. Han er trøsteren og tjeneren, både nå og alltid. Når svakhet, trøst, tjeneste og nærvær er Kristi væremåte i den kristne tro, blir det noe annet enn styrke og dom, selv om barmhjertighet også er viktig for islams tro. 

Er Dnks åndelige ledelse redd islam? Vi har demokratiets diskusjonsform som grunnlag for å diskutere også religiøs uenighet, men så langt jeg skjønner, er det ikke diskusjonsformen i land der islam dominerer og der muslimske familiene i Norge kommer fra. Jeg er redd at i det muslimske miljø vil det ta generasjoner for helt å skjønne at uenighet om deres religiøse tro også kan diskuteres.

Jeg mener at ethvert fungerende samfunn trenger klarhet både om uenighet og enighet i grunnleggende moralske, sosiale og religiøse spørsmål. Det gjelder enten en vil diskutere uenigheten eller ikke. Der en vegrer seg for å sette lys på uenighet, skapes det et samfunn med angst og usikkerhet og lite gjennomtenkte reaksjoner i befolkningen. Det blir et tafatt samfunn uten trygghet. Angsten fortsetter ikke minst med de bildene vi har om muslimske lands tenkning om lov, makt og straff. Slik sett er Danmark de dyktigste ved å vise klart hva diverse forskjeller gjelder. Men samfunnet må også vite på hvilke områder det er enighet med muslimsk tenkning.

Jeg tror at dersom angsten og usikkerhet for muslimer råder, vil det ikke hjelpe enten moské bygges eller ikke, og det samme gjelder forsåvidt alle krav. Problemet er muligens at i et sekulært samfunn er det vanskelig å forholde seg til hva er rett og hva er galt. Muslimer vet hvilken oppfatning de har, men gjør den sekulære nordmann det? Kristne troende vet hvor de har sitt ståsted, i religiøs forstand og som grunnlag for livet. Da kan hvilken som helst religion komme, stille sine krav og bygge sitt gudshus. Men i den norske demokrati må også de godta argumentasjoner fra flere parter før resultater og løsninger kommer. Det norske samfunn kan ikke fungere uten lydhørhet til alle parter.

Ånderlig lederskap i Norge er nødt til å sette ord på forskjellen mellom kristen tro og muslimers tro. Dette er også viktig for lokale prester. I det norske folk og medlemmene i Dnk er det mye forvirring om forskjellene. Gjelder forskjellene klær, kulturer eller? Kanskje første oppgave i møte med sekulært samfunns manglende trosinnsikt å forklare at forskjellene verken gjelder klær eller kulturer?

Kommentar #5

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

Bra innlegg Sorle

Publisert over 9 år siden

Hei Sorle, på grunn av tidspunktet får jeg nøye meg med å gratulere deg med et godt og aktuelt innlegg (som jeg kanskje kan kommentere senere). Tor har også en god kommentar. Mvh Magnus

Kommentar #6

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Svært forskjellig

Publisert over 9 år siden
Tor Albertsen. Gå til den siterte teksten.

Jeg tror at det åndelige lederskap er tafatt bl.a. fordi mesteparten av det grunnleggende i den kristne tro er forskjellig fra islam - så langt jeg har skjønt

Spesielt innen dette med begrepet "åndelig lederskap", tror jeg forskjellene blir enormt store. Innspillet på denne tråden fortsetter å engasjere meg. Så jeg velger litt mer fri filosofering rundt dette.

I forhold til Gud, Vår Far, Vår Skaper; står vi alle i et personlig direkte forhold til Ham. Dette forholdet trenger i seg selv ikke noe "lederskap", for her vil vi være likeverdige, samtidig som vi vil samle oss om noen gode veiledere. De som virkelig har fattet mest, vil være de sterkeste veilederne. Dette er ikke "åndelig lederskap" slik jeg oppfatter det?

Det er min oppfatning at religioner har vært skapt av disse veilederne, når de med grunnlag i (den evige) visdommen, har skapt en orden og et system i samfunnet. Slik sett vil jeg mene, at begrepet «Åndelig lederskap» henviser til en orden og et system for samfunnet, som er bygd opp etter den største gjeldende visdom for den tid det gjaldt.  Der vi velger oss et lederskap med de fremste dyder for å ivareta våre felles interesser. Slik vi i alle år har bedt i kirkene om å gi våre ledere visdom og forstand i forhold til sine embeder.

Når jeg nevner Konfucius, så er det fordi hans modell for samfunnet nettopp har vært brukt i de fleste av våre religiøse kulturer siden den tid. Et system med orden, der ingen skulle være i tvil om sin plass, sine rettigheter, men også klare plikter!

I dette systemet har familiene vært viktige bærebjelker. - Mannen har vært familiens overhode, og kvinnen har hatt ansvar for barna. - Dette har vært et system med rettigheter og plikter på alle nivå, alle skulle adlyde instansen over dem. Men makten skulle håndteres med stor visdom.

 

I vår tid, så brytes denne orden på alle plan. Kvinner vil ikke la seg styre av menn, barna er ikke lydige overfor foreldre, og gatas parlament har fått en kraftig stemme i forhold til myndigheter. Dette er oppløsning av vårt samfunn på alle plan.

Oppløsningen skyldes også det faktum, at det ansvaret som skulle utvises på de ulike plan, ikke har blitt overholdt med den visdom og skjønn det skulle forvaltes.

Muhammed innførte et samfunnssystem, som «de kristne» aldri har villet rette seg etter, slik jeg oppfatter historien? Når de nå prøver å gjenopprette sine korrupte samfunn med ideene fra hans tid, så vekker dette fortsatt stor motstand og mye angst i kristne kretser.

At jeg selv ikke nærer denne angsten, er fordi jeg har fått kjennskap til Baha'u'llahs nye administrasjon, der lovene er modernisert i forhold til vår tid.. Dette er en demokratisk modell som hindrer maktutfoldelse. Bahaiene har modellen til utprøving i sine egne samfunn. Som jeg har sagt tidligere, så evner ikke jeg å se at et slikt system på noen måte kolliderer med de kristne tanker og ideer jeg har med meg fra vår kultur. Det virkelig «nye» er vel mest dette at mann og kvinne er funnet likeverdige i hierarkiet ;-) Heldigvis...

Kristne, som bare tenker på «frelsesaspektet», ser lover i relasjon til frelse, slik jeg forstår dem? Dette blir selvfølgelig helt feil i henhold til andre religioner! -Troen gjelder først og fremst våre samfunn på denne siden av døden.

Lover er gitt oss, - for våre samfunn og innbyrdes samhandling for å skape orden her på jorden.

Slik ble min foreløpige oppfatning av begrepet «Åndelig ledelse»

vennlig hilsen mette

Kommentar #7

Sorle Stenersen Hovdenak

11 innlegg  50 kommentarer

@Müller og konfusianismen

Publisert over 9 år siden
Mette Solveig Müller. Gå til den siterte teksten.

Løsningen på kaoset som de stridende staters tid brakte med seg var å styrke herskernes moralske dyd.

Hei Mette og takk for hyggelig tilbakemelding. Det du skriver om konfusianismen fikk meg til å assosiere til Karl Jaspers tanker om Axial Age, et begrep som også blir videreført av Charles Taylor i det viktige verket A Secular Age. Et slikt hegelsk historieperspektiv hevder at de ideene som brøt frem i det årtusenet som ledet frem til Kristus, viste seg å være epokegjørende for den videre historiske utvikling, og at de sprang frem under sammenfallende kulturelle og politiske karaktertrekk.

Fokuset på moralsk dyd var også fremtredende i platonismen, og i de kristne skriftene finnes det selvfølgelig også en mengde referanser til dette. Det du peker på er uten tvil vesentlig.

Kommentar #8

Sorle Stenersen Hovdenak

11 innlegg  50 kommentarer

@Tor

Publisert over 9 år siden
Tor Albertsen. Gå til den siterte teksten.

Der en vegrer seg for å sette lys på uenighet, skapes det et samfunn med angst og usikkerhet og lite gjennomtenkte reaksjoner i befolkningen.

Takk for viktige innsikter Tor. Jeg tenker også at der en reell debatt blir undertrykt står man i fare for å få det som fort kan vise seg som katastrofale pendelomslag. Det er her lederne må gå foran. Det er kun ved å tale mest mulig sant og ansvarlig at trykket kan kanaliseres riktig.

Jeg tror også det er en helt essensiell link mellom den kristne kulturarv og demokratiets fremvekst.

Kommentar #9

Sorle Stenersen Hovdenak

11 innlegg  50 kommentarer

Takk

Publisert over 9 år siden

Magnus!

Kommentar #10

Svein Berntsen

275 innlegg  869 kommentarer

Betimelig tankevekker.

Publisert over 9 år siden

Takk for betimelig tankevekker!

Det er vel et faktum at formidlingen av innholdet i den kristne tro er blitt uklart og haltende i nyproetstantismens tidsalder. En klar forkynnelse av lov og evangelum er skrikende fraværende i det meste av dagens forkynnelse.

Den guddommelige handle- og tenkemåte som heter tilregning i lys av evangeliet kommer helt i bakgrunnen i motsetning til i gammelprotestantene og reformatorenes forkynnelse.

Olav Valen-Sendstad var mye opptatt av dette:

"Kristus kommer i syndres sted, under loven og for å leve det liv de var skyldige til, men også for å tilregnes den skyld og bære den dom som hviler over dem etter Guds hellige vrede - og syndere kommer ved troen inn i Kristi sted og stilling, under Guds behag og til å bli Guds barn av nåde, og for å ha del i hans rettferdighet og med den å leve under Guds nåde.

I kraft av denne vekselvise tilregning gjelder det nå som en evangeliets kjerne og stjerne: alt hva der hører Kristus til er mitt. Han tar mitt, og jeg får hans. Han bærer min synd, og jeg bærer hans rettferdighet for Gud, han er under min dom og forbannelse, og jeg er under hans behag og velsignelse hos Gud. Om denne evangeliets kjerne og stjerne har jeg skrevet noe mere utførlig i mine bøker "Rettferdiggjort av tro" og "Ordet og troen"

Det er nødvendig å dra frem nettopp denne nøkkelsannhet i evangeliet, for den holder på å komme ganske vekk i den nåværende, nyprotestantiske kristenhet. Men kommer denne kjernesannhet vekk fra Kristi menighet, da opphører vi å være Kristi menighet, og kirken reduseres til en religiøs intitusjon som kan være god nok til moralsk folkeoppdragelse, men som ikke lenger kan føde Gud åndelige barn ved evangeliet.

Må Gud forbarme seg over sin arme kirke på jord, og oppvekke i den tjenere som brenner for evangeliet og ikke er villige til å la Kristi kors`nåde fordunkles med "vise ord" og religiøst prat uten salt og kraft, og uten evig liv i sitt skjød."

 (Utdtag av boka "Ordet som aldri kan dø" av Olav Velen-Sendstad)

Sett i lys av denne vinklingen er det jeg mener Hovdenaks artikkel er et lyspunkt og et tegn på at kanskje noen vil ta opp arven etter den gode stridsmann Valen-Sendstad. Jeg lurer litt på om hans forfatterskap er berørt i pensum for nåtidens prestestand. Jeg lurer også på hvor stor plass det som han benevner som gammelprotestantismen vies i prestestudiene?

Det ropes stadig om at vi må ha en åpen folkekirke. Og det er jo nettopp denne som er blitt en religiøs institusjon som nok egner seg til moralsk folkeoppdragelse, men ikke mer.

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3544 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
13 dager siden / 1232 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 924 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
19 dager siden / 884 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
11 dager siden / 824 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
11 dager siden / 634 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
23 dager siden / 567 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 442 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere