Ka føle du no?

Tore Strømøy har ikke vært på sporet siden 2009. Da var det familiegjenforening og forsvunne slektninger som stod på programmet.

I «Det må jeg gjøre før jeg dør» er det de store drømmene som skal oppfylles. Åtte lørdager fremover skal NRK1-seerne få være med på delfinsvømming og jomfrutur i jagerfly, men det er også plass til sterke historier og alvorlige skjebner. I et av programmene får vi møte en alvorlig kreftsyk på fotballtur, i et annen leter Strømøy etter et fjernadoptert barn og vi får møte en ung gutt som har en vanskelig sosial bakgrunn som ønsker å bli syklist.

Strømøys høyeste ønske er å fortelle historier som berører seerne. Han tror det er bra at folk får utløp for sterke følelser både foran og bak skjermen. Tore tror folk som gråte foran TV kan ta det som et bevis på at de er riktig skrudd sammen.

– Jeg vil ikke at folk skal være likegyldige når de ser mine programmer, sier Strømøy i et intervju med Vårt Land.

Strømøy er en velmenende, dyktig og oppriktig journalist som likevel har fått sterk kritikk fordi han har eksponert enkeltmennesker for mye på TV-skjermen. Kritikerne mener intervjuobjektene bør beskyttes mot seg selv og ikke er i stand til å se følgene av sin TV-opptreden.

Anne Grosvold har også blitt kritisert fordi hun har lagt for mye vekt på den følelsesmessige delen av sine portrettintervjuer med kjente mennesker.

Hva mener du? Er «føle-TV» bra TV?

Bør alle få lov å eksponere sine historier i TV-ruta?

Psykolog Hedvig Montgomery sier i det samme intervjuet at vi bare har sett begynnelsen av dette. Vi får mer og sterkere følelser på TV fremover. Hun advarer blant annet om at ikke alltid folk skjønner rekkevidden av det å være med på slike programmer.

Hva tror du? Vil vi har mer tårere og usminket historiefortelling? Hva gjør det med oss?