Velferdsløft: Skap marked for omsorgen

I den første uken av det nye året har den norske velferden vært gjennomgangstema, både i statsministerens nyttårstale og på NHOs årskonferanse. Ved å vise til at full barnehagedekning er oppnådd, vil Stoltenberg at vi også skal stole på lovnadene for eldreomsorgen.

Få velferdsreformer er gjennomført med høyere tempo enn full barnehagedekning. Dette må kunne sies å være et av de største velferdsløftene i nyere norsk historie. Barnehage som et helt nytt massetilbud for alle barn i førskolealder, og ikke minst deres foreldre, hører da også til noe av det den rødgrønne regjeringen er særlig stolt av.

Det sies ofte at alt man utretter, øker ens evne til å oppnå enda mer. Derfor er det grunn til å se nærmere på hva som gjorde barnehageløftet mulig. Var det først og fremst sentralplanlegging, offentlig utbygging og drifting? Eller var det de frie pionerene som gikk foran? Private sammenslutninger var de første til å tilby barnehager i Norge. Noen var organisert som ideelle, andre som kommersielle. Til felles hadde de friheten av å stå utenfor offentlig sektor, og evnen til å møte en voksende etterspørsel med kreativitet og gründerskap.

At politikere greide å legge ideologisk dogmatisme til side og tenke praktisk, skapte et marked for sosiale entreprenører innen barnehagesektoren som gjorde det mulig å gjennomføre barnehageløftet på rekordtid. Takket være risikovillige gründere, som ville satse på den sosiale og kulturelle tjenesten barnehager er, har man på denne måten maktet å bringe en omfattende velferdsreform på plass. Dette hadde man ikke greid uten de private.

Framover skal det, i følge statsministeren, løftes for de pleietrengende eldre. Man kan mene mye om veien fram. Uavhengig av om man vil kalle seg rødgrønn, helblå eller ikke vil bruke slike politisk ladede farger: Man kommer ikke utenom at de private må med også i det nye omsorgsløftet.

Det må mange til for store løft. Ved å legge til rette for mer entreprenørskap, skapes nye markeder. Da kan det lønne seg for flere å satse på omsorg, kultur og miljø. På den måten får vi trolig flere kvinner som bedriftsskapere. Da skal vi snart se at kjønnssammensetningen på NHOs årskonferanse også blir annerledes.

Her i landet blir debatter om velferden ofte redusert til et spørsmål om fordeling av offentlige midler. De som er villige til å bevilge mest er da velferdsbyggerne. De andre får passet påskrevet som dem som vil ”rive ned velferden”.

Sjelden er fordelingsøvelsene mer intense i Stortinget og de mange kommunestyrer enn like før julefreden får senket seg. De fleste stortingsrepresentanter har bakgrunn fra kommunestyrer og fylkesting, så fordelingskulturen er svært lik. Politikk er i vårt system nær ved å bli synonymt med fordeling, dessverre. Den store forskjellen er selvsagt at budsjettallene er langt, langt større for de folkevalgte på Løvebakken enn dem som møtes i rådhusene.

Er det bare en talløvelse som skiller oss fra den beste velferdspolitikken? Hva sier i så fall det om dagens politikere? Er de evneveike eller rett og slett ondsinnede når de ikke greier å bli enige om høyere bevilgninger? De rødgrønne har fortsatt rent flertall. De har også oljeinntekter og en finanskrise som har legitimert tidenes vekst i offentlig pengebruk. Siden 2005 har de rødgrønne økt statens utgifter med hele 55 prosent. Men det er ikke bare mer penger som har gjort full barnehagedekning mulig, langt mindre har mer penger fått det til å skinne av eldreomsorgen.

Politikk må handle om mer enn bare fordeling. Det betyr også noe hvilket samfunnssyn som legges til grunn. Å opprettholde og videreutvikle velferden krever et mer sammensatt syn på hva som bygger samfunnet. Har vi politiske ledere som forstår mer enn bare pengefordeling, markedet og statens rolle? Har vi ledere som også forstår at fellesskapet først og fremst er noe som bygges nedenfra, av menneskene og deres frie initiativ og sammenslutninger?

Før befolkningsutviklingen gjør det tvingende nødvendig med langt flere sysselsatt innen helse og omsorg, har vi allerede i dag den krevende situasjonen at over halvparten av velgerne enten er ansatt i offentlig sektor eller de lever av overføringer. Så lenge det offentlige har tilnærmet monopol på helse- og omsorgstjenestene, vil flere sysselsatte i slike tjenester gjøre at enda flere har sin inntekt fra det offentlige. Det er neppe bra for best bruk av midlene, ei heller for omstilling og innovasjon. Slik får vi dyrere og dårligere velferd. Dette vil igjen minske viljen til å være med på fellesfinansiering av velferden.

Veien til økt velferd for ”verdens beste land å bo i” finner man ikke i retorikken fra venstresiden og dens (ubevisste?) etterdiltere. Deres fyord som ”konkurranse”, ”private aktører” og ”marked for sosiale tjenester” burde få ny klang i velferdsdebatten. Den friheten som utløses av disse begrepene, er vi avhengige av for å skape mer velferd på områder hvor mye fortsatt står ugjort. Nye velferdsløft utløses gjennom å mobilisere langt flere enn vi kan klare innenfor offentlige institusjoner. Det er kortere vei til flere varme hender i omsorgstjeneste hvis vi også inviterer inn private.

Folk taper heller ikke sin sjel, eller sitt fag og yrkesstolthet, bare fordi de organiserer seg i et aksjeselskap. Når vi i tillegg ser at offentlige virksomheter blir bedre av initiativ nedenfra og utenfra, er det at vi må frigjøre oss fra de retoriske skremmebildene. Statsministeren evnet faktisk dette i årets nyttårstale, når han valgte å takke ansatte i både offentlig, ideell og privat omsorgsvirksomhet for innsatsen. La oss håpe han ikke glemmer dette når nye budsjetter skal forlikes, eller når de rødgrønne og LO-fagbevegelsen skal oppildnes til valgkamp.