Verdidebatt

"Hva betyr det for menighetene?"

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

"Symbol og funksjon – preses i den norske kirke”. Dette var bestillingen fra Nidaros bispedømmeråd til et foredrag jeg holdt torsdag. Ikke minst skulle det dreie seg om å være symbolbærer. Etter foredraget var det en rundebordssamtale med rimelig høyt profilerte deltakere: Ingrid Vad Nilsen, ekspedisjonssjef for kirkesaker i Kultur- og kirkedepartementet, Olav Fykse Tveit, gen,sekr, i Mellomkirkelig Råd og muligens sjef i Kirkenes Verdensråd, Knut Andresen, domprost i Nidaros og med i en referansegruppe som snart kommer med en utredning om presesfunksjonen og en 12.biskop, og biskop Tor Singsaas i  Nidaros. Etter at jeg hadde snakket lenge og panelet betydelig kortere, viste det seg at vi var nokså enige om at

a) den norske kirke trenger samlet lederskikkelse, en tydelig leder, en preses med sterkere posisjon enn dagens,

b) en slik leder, en preses, må en funksjon fra og valgt av fra Kirkemøtet og ikke de øvrige biskopene alene, at han/hun er preses hele sin funksjonstid, altså slik at ordningen  med 4-årsperioder avvikles,

c) presesembetet legges permanent enten til Oslo eller Nidaros – kirken vil være vel tjent uansett valg - og at preses får det 12.bispedømmet, med tllsynsansvar for eksempel for domprostiet,

d) en slik ny ordning først og fremst er en mulighet i en ny kirkesituasjon, både når det gjelder  mer tydelighet og bedre samspill i kirkeledelsen,

e) at vi er i en avslutning av en gammel kirkeordning og på startstreken til en ny, og at alle parter tar tilbørlig hensyn til dette

Etter at vi fem, alle med større og mindre bagasje av kirkelige verv og posisjoner,  reiste en av tilhørerne seg: ”Jeg har vært menighetsrådsleder i 11 år, men hva innebærer egentlig dette dere snakker om for de vanlige menighetsmedlemmer"?

Det var et godt, og viktig, spørsmål.  Jeg tror det må være åpenbart at i dagens kirke er det på individplan  ikke preses, ikke de øvrige biskopene eller de lege kirkelederne som spiller den viktigste rollen, er de viktigste symbolbærere. De som virkelig betyr noe er de som arbeider i diakonien, i Kirkens Bymisjon og først og fremst vanlige menighetsprester, som tar imot mennesker i glede og i sorg, ikke minst det siste. Når ulykken skjer, når livet tar katastrofale vendinger og man ikke vet hvor man skal henvende seg, da viser det seg at en trygg prest som leser ritualene og stillferdig hører på det folk har å fortelle kan være med og bære gjennom krisene. Kirken har sin bredeste kontaktflate overfor sine medlemmer ved livets begynnelse og slutt. I alle disse sammenhengene, i alt daglig kirkelig liv, spiller det ingen rolle hvilken plass presten har i det kirkelige hierarki, om hun hører til en åpen eller mer streng tradisjon, om han mener dette eller hint om aktuelle samfunnsspørsmål.  Det som da betyr noe er at kirken formidler det som ligger i ritualene til den ene, alminnelige kirke, som vi bekjenner oss til.

Noen av oss har vært opptatt av planer, forsøk og strategi i kirken, men vi må aldri glemme at alt dette har som mål å styrke arbeidet i menighetene. Det avgjørende er å slippe Den hellige ånd til, i tro, forventning og lydighet, Nye ting skjer, nye muligheter skapes. Tenk bare på trosopplæringsreformen. Langt viktigere for kirkens fremtid enn kirkeordning og presesfunksjon  er at barn og unge får møte en formidling av kristen tro som gir gode rammer for livstolkning og livsmestring, slik at de får kraft til det livet de skal leve og de valg de skal gjøre.

Det har foregått en stille og langsom endring fra ortodoksiens epoke til postmodernismens super-individualisme. Livsfølelse og selvforståelse er endret:
fra Gud der ute til Gud her inne i meg
fra tro som det å holde for sant til tro som tillit, trygghet, tilhørighet,
fra forståelsen av verden som et hierarkisk ordnet system med Gud øverst, til et flatt forvirrende system uten en klar forankring
fra lydighet til selvrealisering

Vi kommer  fra en tradisjon hvor den ene religion eller det ene trossystem skulle deles av alle og var en usvikelig del av den nasjonale identiteten, både for nasjonen som helhet og for den enkelte. Formelt og kanskje i en god del kristenfolks bevissthet består på sett og vis denne kristne enhetskulturen fremdeles, men i praksis har den opphørt å eksistere. Den har til dels smuldret opp innenfra, og den er under angrep utenfra. Både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.

Dette betyr at en 1000-årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av.

Dette er det lange og virkelige viktige perspektivet som det er viktig å ha i mente når Den norske kirke nå er i ferd med å ta et steg bort fra den tradisjonelle statskirken.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt