De tilhører ‘Born Free’-
generasjonen, men har 
ingen trygge steder å gå

Sør-Afrika: Det er et av verdens farligste steder å være kvinne, men nå gjør sørafrikanske kvinner opprør mot volden.

Reportasje

– Da jeg var tre eller fire ble jeg voldtatt av et familiemedlem. Mamma var på sykehus, da hun kom hjem fortalte jeg henne det. Hun forsøkte å beskytte meg, men så døde hun. Bestemor tok så vare på meg, men da jeg var fjorten ble jeg voldtatt igjen. Han var onkelen min. Like etter døde bestemor. Så jeg stakk av med kjæresten min, han som er far til datteren min. Etter at hun ble født, har han mishandlet meg mange ganger.

Nosipho er 23 år og bor for tiden­ på et krisesenter i en forstad til Johannesburg. Nabolaget, med luftige hager og duftende trær i blomst, var tidligere forbeholdt landets hvite minoritet, kilt inn mellom noen av landets mest myteomspunne townships, Soweto, Tembisa og Alexandria.

De er Nosiphos verden, men selv er hun «born-free» – født fri i årene etter at Nelson Mandela ble landets første demokratisk valgte president. Ungjenta ser derimot ut til å ha vært gjennom en krig. Kroppen er full av arr, operasjonssår etter å ha fått rettet på en brukket albue, knivstikk i låret og et dypt kutt i hodebunnen. Alle spor etter volden hun har blitt utsatt for, fra barnefaren, som hun kaller ham. Denne siste­ skaden, kuttet i ­hodet, sendte Nosipho tre måneder i koma. Da ringte en sosialarbeider krisesenteret og ordnet plass.

– Jeg turte ikke å gå til politiet. Første gang jeg forsøkte det, tok politimannen meg med i en bil, og så voldtok han meg også. Men da jeg havnet på sykehuset igjen, sa de at jeg måtte komme meg vekk, og de hjalp meg med å få ilagt besøksforbud og flyttet meg hit. Men jeg må snart dra herfra, og familien hans har datteren min, så jeg må tilbake.

Jeg turte ikke å gå til politiet. Første gang jeg forsøkte det, tok politimannen meg med i en bil, og så voldtok han meg også.

—   Nosipho (23)

Dyster statistikk

Nosipho er en del av en svært dyster stati­stikk, vold mot kvinner er svært utbredt i Sør-Afrika, men registreres ikke alltid før det går virkelig galt. Nosipho våknet fra koma, men i hele fjor ble i overkant av 2.900 kvinner drept i Sør-Afrika. Det er en hver tredje time. Svært mange av disse ble drept av sin egen partner eller et nært familiemedlem. Sør-Afrika innehar, ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO), fjerdeplassen på statistikken over de landene hvor en kvinne mest sannsynlig blir drept av partner.

Voldtektstatistikken er ikke noe hyggeligere, rundt 40.000 voldtekter rapporteres i Sør-Afrika hvert år, og svært mange kvinner oppgir at de enten er blitt utsatt for vold eller seksuell vold minst en gang i livet.

· Hver tredje time blir en kvinne drept i landet. Les Geir Ove Fonns analyse av Sør-Afrikas voldsproblem her

Sør-Afrika er et av landene i verden der kvinner og barn utsettes for mest vold. Dette er politiets statistikk - i tillegg kommer mørketallene.

Også statistikken for vold mot, og voldtekt av barn, er lite hyggelig lesning. I følge det sørafrikanske politiet, South African Police Service (SAPS) rapporteres et sted i overkant av 15.000 voldtekter av barn i året.

– Jeg vil ikke hjem, men jeg har ikke noe annet sted, og jeg må beskytte datteren min, hva gjør jeg om datteren min, hun er fem nå, blir voldtatt også. Jeg har ingenting, men må prøve å beskytte henne, sier Nosipho.

Overlevd

Nosipho får støtte fra romkameraten Donna, fire måneder gravid med sitt femte barn. I en alder av 30 har hun overlevd flere forhold hvor hun har blitt misbrukt, hun har også blitt forsøkt tvunget til prostitusjon. Verken familien eller fedrene til de andre barna hennes vil hun ha noe med å gjøre.

– Å mishandles gjør noe med deg, man er ikke lenger som andre. Jeg er ødelagt, jeg er forvirret, men de sier jeg kan være her til barnet mitt blir født. Jeg vet ikke hva jeg gjør etterpå, jeg har ingen, og jeg kommer ikke til å stole på noen lenger, sier hun.

Vold mot kvinner har lenge vært et betent tema i Sør-Afrika, helt siden flertallsstyre ble innført i 1994, har sjokkerende historier om voldtekt, barnevoldtekter og drap vært en del av nyhetsbildet. Men i kjølvannet av en rekke metoo-saker, der medier har avdekket trakassering og seksuelt misbruk blant annet i politikken og organisasjons­livet, har terskelen for å snakke om volden, blitt lavere.

24. august år ble den 19 år gamle studenten Uiyene Mretyana drept da hun gikk til postkontoret for å hente en pakke. I uka som fulgte mobiliserte kvinner over hele Sør-Afrika under hashtaggen #amInext, – blir jeg den neste?

Så tok kvinnene til gatene.

Nasjonal krise

I tre dager okkuperte de gatene i sentrum av Cape Town, mens byen var vertskap for Verdens økonomiske forum. Protestene spredte seg til landets økonomiske sentrum,­ ­Johannesburg. For å komme demonstrantene i møte erklærte president Cyril Ramaphosa volden kvinner opplever for «en ­nasjonal krise» og varslet nye tiltak for å stoppe den.

– Dette landets kvinner og barn er under beleiring, sa han blant annet til News24 i september da han lanserte en fempunkts kriseplan mot volden.

Han tok til orde for å styrke rettsystem og lovforståelse, samt utdanne barn og ungdom og styrke mottaks­apparatet for ofrene.

– Vold mot kvinner er ikke et kvinneproblem, det er et mannsproblem, sa han også.

Hørt løfter før

Men for dem som står i frontlinjen for denne kampen, er politikernes løfte noe de har hørt før.

– Jeg er så sliten, sier Jeanette Sera og legger hodet i hendene før hun senker det mot bordplata.

– Dette har skjedd før, en ung student blir voldtatt og drept, og så blir det vist på nyhetene og folk blir forbanna. Men det meste av volden skjer jo i nære forhold, sier hun.

Sera jobber for Powa– People opposed to women abuse, en organisasjon som har vært i frontlinjen mot kvinnevolden siden 1979.

Organisasjonens navn uttales på samme måte som det engelske ordet for makt, et kamprop fra Apartheids dager i dette området. I 1981 åpnet Powa sitt første krisesenter i Johannesburgområdet. Siden den gang har flere organisasjoner og sentre kommet til, men Powa er fortsatt sentral i nettverket som tilbyr nødhavn for sørafrikanske kvinner.

Mangler penger

– Vi har ikke penger til neste års budsjett, vi har måttet legge ned vår juridiske rådgivning, våre ansatte forsvinner til tryggere jobber. Og kvinnene bare fortsetter å strømme til krisesentrene våre. Vi kan ikke tilby dem mer enn noen måneders opphold, men de fortjener så mye mer, forteller Sera.

– Powa har jobbet med dette veldig lenge, og for oss som gjør det, virker det som om ting bare blir verre og verre. Etter Apartheid fikk vi nye lovbestemmelser, vi fikk en lov mot seksuelt motivert vold i 1997, vi fikk en lov mot vold i hjemmet i 1998, og vi har fått innstramminger i lovene. Men Sør-Afrika er gode til å ha ting på papiret, men det følges ikke opp i bevilgninger og praktisk politikk, mener Sera.

Powa har jobbet med dette veldig lenge, og for oss som gjør det, virker det som om ting bare blir verre og verre.

—   Jeanette Sera

Brutal arv

Hun viser til at Sør-Afrika etter Apartheid fikk en grunnlov som lå helt i front i verden hva gjelder å ivareta borgernes rettigheter. Dette var arven fra kampen for frihet og likeverd. Men så stoppet det opp. Samfunnet hadde også med seg en annen arv, en svært brutal og voldelig fortid, som også gjorde seg gjeldende i lokalsamfunnene, og i hjemmene.

Sera forteller at mange av kvinnene som kommer til Powa, er kjærester eller ektefeller til politifolk eller soldater. De ­sliter med en kultur hvor psykologisk traume ikke behandles. Sør-Afrikas voldelige fortid og ­nåtid, og dels dype fattigdom, er også fruktbar mark for rusmisbruk. Det er kombinasjonen av alt dette som gjør Sør-Afrika til et at verdens farligste steder å være kvinne.

Seras kollega Itumeleng ­Moloko skyter inn:

– Vi trenger både politisk vilje, og at de forplikter seg, og faktisk leverer på det de lover. Det vi ser er symptomer på så mye annet som er galt i Sør-Afrika, fattigdommen, dårlig utdanning og korrupsjon i politi og rettsvesen.

Det hjalp heller ikke, mener Sera og Moloko, at landet i flere år hadde en president som selv var tiltalt for voldtekt, ­Jacob Zuma.

– Årene med Zuma var et tilbakesteg for kvinner i landet, det at han ble president på tross av at han var anklaget for voldtekt av en yngre kvinne, det sendte et signal om at det var opp til oss å beskytte oss selv, at politikerne ville se en annen vei, mener Sera.

Endelig fri

Tilbake på krisesenteret finner vi Victoria, en kvinne i førtiårene, som endelig synes å ha funnet trygg grunn under føttene. Victoria kan fortelle mye om psykisk og fysisk mishandling. Nå har hun fått ilagt besøksforbud mot ektemannen og vil gjemme seg så lenge hun må. Victoria føler det har skjedd noe, at vold mot kvinner tas mer på alvor enn tidligere, det tas opp i debatter og i TV-serier.

– Da de viste på TV hvor mange­ kvinner som ble drept, tror jeg mange skjønte at dette var alvorlig. Så ble det snakket om, det ble diskutert. Det hjalp meg, jeg var ikke alene. Og det hjelper oss alle, sier Victoria.

Men det er en prosess, det er fortsatt langt fram også for Victoria, og ikke minst hennes fire barn, hvorav tre har forlatt foreldrehjemmet. Victorias yngste datter er imidlertid fortsatt i skole­alder, og nå ser moren det som hennes oppgave å holde de to i live. Det betyr at kontakt med ektemannen må brytes.

– Han kommer til å drepe meg og barnet mitt, det vet jeg, sier Victoria.

Alle navn på kvinnene i krisesenteret er endret for å beskytte deres identitet.

Årene med Zuma var et tilbakesteg for kvinner i landet.

—   Jeanette Sera, Powa

LES MER OM SØR-AFRIKA:

·  «Vi må erkjenne at mye er gått galt siden Nelson Mandela ble historisk president for 25 år siden»

· «Hver tredje time blir en kvinne drept i landet, fem ganger over det globale snittet»

· Svarte velgere ser langt lysere på framtiden og demokratiet enn hvite i regnbue-nasjonen Sør-Afrika

· Afrika vil handle seg ut av fattigdom

·  Afrika har de siste tiårene blitt et svært viktig kontinent for fredsprisen

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje