Olavsarven - aktuell i dag?

Kjenner det norske folk Olavsarven? Har historien om St.Olav noe å fortelle oss i dag?Svaret på det første er nei, på det andre bør det være ja.

Olavsarven lever i Trøndelag. Men hos folk utenfor er jeg redd kunnskapen er liten, mindre jo lenger ned i generasjonene du kommer. Jeg har spurt venner og kjente i ulike deler av landet, jeg har spurt på Twitter og Facebok, der du finner ungdom. Reaksjoner som disse på spørsmålet om de kjente Olavsarven, er ganske typiske:

1. ”Jeg testet husets 16-åring, og nei. Dette var både ukjent og ganske så uinteressant”.

2. ”Antar at eit minimum under 40 kjenner begrepet Olavsarven”,

3. ”Har ingen ide”.

4. ”Dette tror meg knapt noen vet svaret på”.

5. ”Få vet, Jeg gjør det, men er kirkelig aktiv og har bodd i Trøndelag”.

6.”Hva er det egentlig? Adgang til å kristne folk med sverd, eller å dø om så det gjelder?”

7 ”Ikke mye Olsok-feiring på Nordvestlandet”.’

En journalist som har jobbet i flere tiår med kirkestoff, svarer: Tipper at to promille av yngre mennesker vet hva Olavsarven er”, en kristen ungdomsleder tror det bare er en promille. En mediemann med teologisk bakgrunn, sier at ”jeg har litt problemer med dette Olavs-fokuset”. Endelig tar jeg med disse kommentaren: ”Arven etter Hellig Olav er jo en vesentlig grunn til at vi nå lever i De Heldiges samfunn”, og ”Olsok - burde ha vore på Stiklestad og i Nidarosdomen- spist rømegraut og reflektert over korleis ting heng saman”

Dette er milevis fra å være en kvalifisert meningsmåling, men jeg er nok redd for - dessverre - at reaksjonene er en god beskrivelse av situasjonen.

Det er Olsok og Olavsdagen i Trondheim, og det er i alle fall sikkert: Her feires Olsok. Våkenatt i Nidarosdomen, pilegrimsgudstjenester hver morgen, middagsbøenner og kveldsmesser, Snåsamannen, Händels ”Messias”, Olsok-seminar både på Stiklestad og i Erkebispegården, der jeg selv skal holde et foredrag i ettermiddag om ”Symbol og funksjon - Presesrollen i Den norske kirke (VLs lesere vil være velkjente med problematikken gjennom kronikker av Andreas Aarflot og Tor Singsaas) . Det blir nok litt Olavsarv der også

Finnes det en egen åndelig tradisjon? Her må man skille mellom ulike lag i historien. Det er jo ikke kristningskongens mer brutale trekk vi vil dyrke fram. Hele korstogs-ideologien og kristning gjennom politisk makt hører til en arv vi neppe kan hente noe fra, annet enn selvbesinnelse og kritisk selvrefleksjon.

Derimot er det noe å hente fra måten Olavs-skikkelsen ble beskrevet og brukt på. I Snorres bilde av Olav blir kongen omformet fra en brutal leder til en martyr som bærer flere og flere av kristi trekk. Det er kontekstualisering i god forstand: Snorre viser hvordan Kristi milde drag slår inn i kongen, i en likedannelse med Kristus, helt til martyrdøden er et faktum. Dette er et bilde, ikke noen historisk empiri. Snorre viser hvordan kristen tro slo inn i Norge, personifisert ved Olav.

I neste omgang ble Olav ”Norges evige konge”, og her ser vi et interessant trekk. Olav blir her nettopp ikke nasjonal, han blir universell. Han blir et økumenisk symbol, som representerer hele kirken, men med en tilknytning i nord. Bildet av helgenkongen løser seg mer og mer fra historien og blir et bilde på de kristne dyder. Som Norges evige konge er Olav verken trønder, østlending, vestlending, heller ikke er han knyttet til en fromhetstype. Han er et bilde på kristendommen og den universalisme.

Dette er et interessant trekk når vi ser på de første forsøkene på å vekke skikkelsen til liv igjen, på slutten av 1800-tallet. Da tok den anti-religiøse Bjørnson til orde for å minnes Olav, som nasjonalt symbol, og Christopher Bruun fulgte opp. Opp mot Stiklestad-jubileet i 1930 ble det arbeidet mye med Olavs-tradisjonen, men nå ble den sterkt nasjonal. Og det nasjonale bygger på skillelinjer. Olav ble vår mann mot svensker og dansker, vår allierte i kampen for nasjonal og kulturell selvstendighet. Han ble det partikulæres mann. Dette viste seg jo også i feiringen av Olavsjubileet, der luthersk og katolsk feiring foregikk hver for seg. Bare lutheranerne feiret i Nidarosdommen, og fra katolsk hold var det heller ikke noe ønske om å delta i den lutherske feiringen – avstanden var for stor. Men for markerte konvertitter som Undset og Lars Eskeland var det nok merkelig at de var utelukket fra domkirken, der Olavs kiste stod i så mange år.

Ser vi tilbake på den første Olavs-tradisjonen, fra tiden før og etter 1905, framstår den som svært nasjonalistisk med dagens blikk. Det gjelder også salmene som ble skrevet. Mye av Olsok-tradisjonen er så innvevd i nasjonalistisk retorikk at det er vanskelig å bruke i dag. Det er interessant at det var den liberale fløyen i kirkebildet – Jens Gleditch, Lyder Bruun og andre – som var de ivrigste i denne nasjonale teologien. I dag virker denne bruken av Olavstradisjonen nokså datert. Da er middelalderens Olav mer interessant, når han blir symbol og mindre knyttet til de nære politiske og jordiske interessene.

Det nasjonalistiske i Olavsarven er neppe noe vi har særlig bruk for nå. Derimot kan Olavstradisjonen brukes positiv til å framheve lange linjer og framfor alt til å framheve det spesielle ved den kirkelige tradisjonen, det som ikke kan fås ved enhver ideologisk hjørnebutikk elles.

Olavsarven bør kunne brukes til å fremheve

- lange linjer og dype røtter i norsk kultur

- bevisstgjøring av kristenkulturen

- Guds storhet som et orienteringspunkt i tilværelsen

- viktigheten av å tenke bakover og være våken oppover

- om behovet for noe som er større enn oss selv for å bevare livskvaliteten og

få en retning på livet,

- det spesielle ved den kirkelige tradisjonen, det som ikke kan fås ved enhver

ideologisk hjørnebutikk ellers.

Den største utfordringen for alle som lever i spennet fra Stiklestad til Nidarosdomen må være å bli preget av spiritualitet som har bærekraft for det liv vi i dag som kirke er kalt til å leve. Dette kan skje ikke minst ved å styrke pilegrimstradisjonens muligheter til å inspirere til åndelig vekst, til å finne den gode balansen mellom tradisjon og fornyelse.

Men for å få Olavsarven mer på dagsordenen - kunne det være en ide å utvide den kirkelige delen av Olavsdagens program og gjøre disse flotte dagene til en mer nasjonal kirkesamling. Og videre: Kan det skapes kunnskap om og forståelse for innholdet i Olavsarven ved å lage en egen ungdomvri ? Eller: Ta kontakt med Ungdomsforbundet og prøve å kombinerer et TT-treff med deler av et tilrettelagt Olavs-program. Eller: Ta  kontakt med kristen-Norges mestvoksende organisasjon, KRIK, og lage et nspenstig opplegg med kirke, idrett, Olavsdager, trønderske idrettstopper - og så gratisbilletter til en Rosenborg-hjemmekamp? Og en siste tanke: Den norske kirke arrangerte for en del år siden Norske Kirkedager - kunne det komme et opplegg fra Nidaros med forsøk på revitalisering?

Olavsarven gir rett forvaltet rike impulser for livet i samfunn og kirkemark. Den handler om seier gjennom nederlag, om å gi avkall på sitt eget – ikke for å vinne noen fortjeneste, men for å tjene en større sak, Guds sak og livets sak.