Per Steinar Runde

228

Dobbel desimering av kvart kull

Desimering var opphavleg ei romersk, militær straff, der kvar 10. soldat vart drepen. I Norge har vi i førti år tatt livet av kvart femte foster; nær 600 000 til saman.

Publisert: 6. jan 2011

Det er trettande dag jul, heilage tre kongars dag. I Matteus 2. kapittel les vi om dei vise menn frå Austerland, som kom for å ære eit lite barn, men også om ein despot, Herodes, som sende sine menn ut for å drepe alle gutebarn under to år i Betlehem og bygdene omkring. Apostelen ser det i samanheng med Jeremia 31.15  om ”klagerop i Rama, det er einkvan som græt så sårt. Rakel græt over borna sine og vil ikkje la seg trøysta, for dei er borte”, eit vers som har gitt oss ordet ”ramaskrik”.

Vi blir forskrekka over fortida sin råskap, enten det er snakk om Herodes sitt barnemord eller romerske straffetiltak, og seier at slikt er umenneskeleg. Men kanskje bør vi heller kalle det menneskeleg, for drap høyrer både historia og notida til. Med guddommeleg er det iallfall ikkje. Medan kristninga av landet vårt gjorde slutt på skikken med å setje barn på skogen, førte avkristninga til legalisering av fosterdrap.

Haldninga til abort endra seg ikkje spontant, men kom som følgje av ein kampanje, med ein strategi over to trinn. Som medisinstudent i Oslo frå 1968 til 1974 fekk eg sjå korleis teksten i abortlova frå 1964 vart tøygd lenger enn ei kvar rimeleg tolking skulle tilseie. Etter denne første abortlova var det eit vilkår for abort at svangerskap og fødsel kunne føre til helsefare for kvinna. Å vurdere kva som gjev ”helsefare”, vil alltid innebere eit subjektivt skjønn. Men nokre Oslo-legar valde å ta utgangspunkt i WHO sin (utopiske) definisjon på helse, som ”ein tilstand av fullkomen lekamleg, sjeleleg og sosialt velvære, og ikkje berre fråvere av sjukdom og lyte”. Dermed var det fritt fram for å innvilge mest alle søknader om abort. I neste omgang vart det frå dei same miljøa peika på den urimelege skilnaden mellom praksis i Oslo og resten av landet, ein diskrepans dei sjølve var årsak til.

Med sentrale stillingar i helsebyråkratiet hadde to legar med tilknyting til Arbeidarpartiet posisjonert seg godt for å påverke utviklinga: Aud Blegen Svindland, overlege ved hygienekontoret i Helsedirektoratet 1972-77 og sentral i etableringa av Kontoret for prevensjon og abort i Oslo Arbeidersamfunn, og Gro Harlem Brundtland, ass.overlege ved Oslo Helseråd 1968-74; deretter regjeringsmedlem. Ein annan som gav premissar for debatten var Berthold Grünfeld, med doktorgrad frå 1973 om ”Legal abort i Norge (1965-71)”.

Talet på søknader om abort var 4500 i –64, 4700 i –67 og 12000 i –72. Innvilga søknader var 61% i –67 og 85% i –71. Ei stor liberalisering av lova skjedde i 1975, og fri abort vart innført i 1978. Etter dette har aborttalet variert mellom 13500 og 16000 i året; i snitt ca 15000. Det er ca 50% auke i høve til aborttalet i 1970, men berre liten auke i høve til åra 1975-78. Dei som ivra mest for fri abort, meiner summen av legale og illegale abortar har vore konstant i lenger tid. Andre meiner legalisering av abort i seg sjølv påverka haldningane til det å ta liv, sjølv om det her er foster, og ikkje levedyktige barn, det er snakk om.

Det dei fleste burde einast om er at det er ein stor tragedie for alle impliserte og for samfunnet at så mange foster ikkje får utvikle seg til vidare til dei barna vi treng så sårt. Ansvaret for det fell ikkje berre på dei som aksjonerte for lova og vedtok henne, men også på alle oss andre, i større eller mindre grad. To personar er nødvendig for å skape liv, og mannen glimrar ofte med sitt fråvere. Ho som set fram krav om abort, har eit ansvar; legen som utfører inngrepet, har sitt. Men til sjuande og sist er vi kollektivt ansvarlege for ein kultur med promiskuøst seksualliv, for eit samfunn der kjernefamilien i for stor grad er overlaten til seg sjølv og for altfor dårlege støtteordningar til dei som blir gravide og vurderer å føde sitt første barn når det medisinsk sett er mest gunstig, i 20-25-årsalderen. Halvparten av påbegynte svangerskap blant Oslo-kvinner i denne alderen endar i abort, og kvinnene gjev i stor grad opp dårleg økonomi som grunn for dette.

Utfordringane framover er for få i arbeidsfør alder, innvandrarar som ikkje er kvalifiserte for eller i stand til å arbeide og difor skaper meir arbeidskraftbehov enn dei sjølve kan dekkje, og fleire eldre enn før. Ein bonde veit at det er inga framtid i å ete opp setjepoteter og såkorn, men fleirtalet i folket forstår ikkje at same livslova gjeld i forhold til spirande menneskeliv. Det var ikkje berre Kina som gjekk gjennom ein kulturrevolusjon i 60- og 70-åra, men også vestlege land. Og alt den franske lærte oss at revolusjonen fortærer sine barn.



Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Hallvard Jørgensen

78 innlegg  1479 kommentarer

Godt innlegg

Publisert nesten 10 år siden

Godt og viktig innlegg. Det er verkeleg mykje snusk i mykje av argumentasjonen for abort. Her har kristne eit ansvar for å verne dei svakaste og tale sanning. Eg viser elles til dei to kanskje mest sentrale filosofiske bøkene om emnet: David Boonins "A defense of abortion" og Francis Beckwiths "Defending life". Sistnemnde melder fyrstnemndes bok her.

Kommentar #2

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Tankekors

Publisert nesten 10 år siden

Meget interessant vinkling på viktige tanker!

Kommentar #3

Per Steinar Runde

228 innlegg  2476 kommentarer

Abort, fødslar og innvandring

Publisert nesten 10 år siden
Hallvard Jørgensen. Gå til den siterte teksten.

Eg viser elles til dei to kanskje mest sentrale filosofiske bøkene om emnet: David Boonins "A defense of abortion" og Francis Beckwiths "Defending life".

Til Hallvard og Sissel!

Takk til dykk begge to for kommentarar. Flott at du, Hallvard, viser til meir filosofisk litteratur om emnet og lenkar til denne bokmeldinga. Moralsk sett kan det ikkje vere tvil om at abort er ei tvilsam "løysing". Argumentet om at fosteret er ein del av kvinnekroppen, berre ein celleklump, held ikkje mål. Men eg gjekk ikkje så mykje inn på den problemstillinga, som gjerne vekkjer dei sterkaste kjenslene og reaksjonane. Med innlegget mitt ville eg dels vise strategien som vart brukt for å påverke politikarar og opinion til å godta ny abortlov, dels peike på negative, demografiske konsekvensar av denne lova. Statsrådsalen på slottet er opplyst av ei stor lysekrone, som ber dette sitatet frå Frostatingslova, skrive med forgylte bokstavar:"Med lov skal land byggjast". Resten av fyndordet burde vore med, til åtvaring for regjeringa: ".. og ikkje med ulov øydast!" Abortlova er ei "ulov" som har gitt eit ulivssår i folket. 600 000 fleire personar i alderen 0-40 hadde gjort ein enorm forskjell i forholda til dagens situasjon. Denne gruppa ville sjølvsagt ha vore fullstendig integrert i samfunnet, og ikkje skapt alle dei problem og utfordringar som den omlag like store gruppa av innvandrarar no stiller oss overfor. Ein kan tenkje på eit utal av forskjellige "morsmål" i skulen, gjengproblem og avbrota utdanning blant unge, kulturelle (og snart politiske) konfliktar som følgje av fleire muslimar, store sosiale utgifter, fare for terroråtak, manglande forståing for samfunnskontraken "yte etter evne, få etter behov", og det eg legg mest vekt på; forskyving av den demografiske balansen.

Dessutan finst det så mange andre måtar å hjelpe gravide og småbarnsforeldre på, at abort i større grad burde vere ei naudløysing. Ikkje slik at eg trur dei fleste kvinner tek for lett på det, men dei er i for stor grad sett i ein sosial og økonomisk tvangssituasjon. Å passe, mate og stelle spedbarn og småbarn, vake om natta og arbeide om dagen, er svært krevjande. Sjølvsagt gjev det mykje att, både undervegs og for resten av livet, men iallfall medan barna er små, kan foreldra bli svært slitne. Mange foreldre er også heilt eller delvis åleine om oppgåva, enten pga dødsfall, skilsmål, brotne sambuarskap, einsleg stand, arbeid langt heimanfrå for eine parten osv. Dei gjer alle ein uvurderleg innsats. Feminismen burde i endå større grad arbeidd for betre kår for småbarnsforeldre generelt, og ikkje berre for å kunne kombinere yrkeskarriere med omsorg for barn. For godt utdanna, taleføre kvinner med mykje energi er dette siste sjølvsagt viktig, men det finst mange medsøstre som ikkje har dei same ressursane. Når det gjeld det økonomiske, har Willoch prisverdig nok peika på at til dømes barnetrygda reellt sett har blitt lågare med åra. Årsaka er truleg at så stor del av ressursane har blitt kanalisert til bygging og drift av barnehagar.

Vi tenkjer så lett at når vi blir gamle, skal "det offentlege" ta seg av oss. Men verken kommune eller stat føder barn, og ikkje vi menn, heller. Berre kvinner. Så la oss løne godt dei som gjer det. Det vil vere lønsagt for alle i lengda.

Kommentar #4

Anne Andersen

2 innlegg  235 kommentarer

merkelig regnskap

Publisert nesten 10 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.

Abortlova er ei "ulov" som har gitt eit ulivssår i folket. 600 000 fleire personar i alderen 0-40 hadde gjort ein enorm forskjell i forholda til dagens situasjon. Denne gruppa ville sjølvsagt ha vore fullstendig integrert i samfunnet, og ikkje skapt alle dei problem og utfordringar som den omlag like store gruppa av innvandrarar no stiller oss overfor.

Dette argumentet synes jeg er ganske naivt. Rundt om i landet lever det nok flere tusen barn, unge og voksne som ikke hadde vært født hadde det ikke vært for abortloven.

De fleste moderne, norske kvinner ønsker seg ikke et ubegrenset antall barn. Snittet i dag er rett under to barn per kvinne, noe som er høyest i Europa. Dersom kvinner i snitt uansett ikke ønsker seg flere enn to barn, vil en abort for eksempel i 2004, kanskje føre til en ekstra graviditet i 2011. Dermed vil det samlede antall barn bli det samme. Dette er selvsagt bare en antagelse fra min side, men den låter ikke mer urimelig enn din antagelse om at de aborterte fostrene bare kunne vært lagt til dagens befolkning.

Ellers er det jo verdt å minne om at det er flere barnløse menn enn kvinner her i landet. Dersom målet er å øke befolkningen er det kanskje her, og ikke i abortspørsmålet at kreftene må settes inn? Hvorfor er norske menn så redde for å bli voksne og ta ansvar?


Kommentar #5

Per Steinar Runde

228 innlegg  2476 kommentarer

Publisert nesten 10 år siden
Anne Andersen. Gå til den siterte teksten.

De fleste moderne, norske kvinner ønsker seg ikke et ubegrenset antall barn. Snittet i dag er rett under to barn per kvinne, noe som er høyest i Europa. Dersom kvinner i snitt uansett ikke ønsker seg flere enn to barn, vil en abort for eksempel i 2004, kanskje føre til en ekstra graviditet i 2011.

Til Helene

"Ubegrenset antall barn" er sikkert å ta vel hardt i. Heller ikkje gammaldagse (?) kvinner ønskte seg mange barn; neppe eingong så mange barn som dei faktisk fekk. Etter kvart som dei aller fleste barn levde opp, vart det heller ikkje nødvendig å få meir enn vel 2 barn i snitt for å halde folketalet stabilt. Difor er prevensjon eit gode, både for kvinner og menn, medan abort bør vere eit krisetiltak.

Eg trur ikkje du er naiv og veit ikkje om eg vil vedstå meg slik karakteristikk sjølv heller. Men eg skal eit stykke på veg kjøpe argumentet ditt om at ein abort tidleg i 20-åra kan kompenserast med ein ekstra barnefødsel seinare, når det gjeld kor mange barn vedkomande kvinne får totalt. Ein annan ting er at det av fleire grunnar ville vere best om kvinnene fekk sitt første barn tidleg i 20-åra, i staden for ti år seinare, og viss barnefødslane først skal forskyvast ti år, så er det, som nemnt ovanfor, betre å bruke prevensjon enn abort for å få til dette. Men det finst likevel undersøkingar som talar for at kvinner får færre barn enn dei ønskjer seg, dvs stikk motsett av slik det var før. I boka "Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre" s. 318-319 refererer Sigurd Skirbekk to undersøkingar om dette, ei norsk frå 1975 og ei internasjonal frå 1980-åra. Den siste viste at europeiske kvinner ønskte seg eitt barn meir enn dei faktisk fekk. Idealet dei gav opp, var dessutan over reproduksjonsgrensa. Blant norske kvinner med barn hadde 23% eitt barn, 36% to, 22% tre og 20% fire eller fleire. Av alle spurde (kvinner) meinte 1% av ingen barn passa best, 2% meinte eitt barn var det beste, 44% heldt på to barn, 41% gjekk for tre barn, 10% syntest fire eller fleire var ideelt, medan 4% let vere å svare. Primærønska for barnetal låg altså høgre enn det kvinnene til då hadde fått eller kunne vente å få.

No er dette ei tid sidan, samfunnet har forandra seg, kulturen er annleis og yrkesaktiviteten til kvinner er større. Svara ville truleg vore annleis i dag, men det kan jo vere at trenden ville ha vore den same. Eg har ikkje argumentert for at kvinner bør tvingast til å få fleire barn enn dei ønskjer seg, men for at kvinner bør få hjelp og støtte til å få så mange barn som dei vil ha, og gjerne belønnast for å få dei barn som trengst for å sikre stabil befolkning og eit samfunn med ei naturleg fordeling mellom generasjonane. Her har Noreg trass alt ført ein betre politikk enn dei fleste andre land i Europa. Dels har det nok skjedd fordi vi har hatt råd til det, men det har heilt sikkert også samanheng med at mange kvinner har vore politisk aktive og arbeidd for lenger fødselspermisjonar mm.

Så nemner du dei mange barnlause menn. Somme har kanskje problem med å finne seg ein partnar/sambuar/ektemake; andre prioriterer ei "evigvarande", uforpliktande ungdomstid, der dei kan dyrke seg sjølve, sine interesser og hobbyar, og har i bakhovudet at det er tidsnok å tenkje på å stifte familie når dei nærmar seg førti år. Den biologiske klokka tikkar ikkje så fort for dei som for kvinner. Slik å "sluntre unna" familie- og samfunnsplikter er sjølvsagt noko mennene må ta ansvaret for, men kvinner som gjev dei tilgang på sex utan å krevje forpliktande, vaksen haldning og eit formalisert forhold igjen, gjer eit slikt liv mogleg. Før i tida måtte alle ut i arbeidslivet 14 år gamle, og seksuallivet var i langt større grad knytt til eit forpliktande samliv.

Fødselsstatistikken viser at talet på fødde i Norge fall frå ca 66 000 i siste åra før 1970 til ca 52 000 i tiåret etter 1975, dvs eit fall på 14 000 pr år. Talet på legale abortar auka i same periode med ca 6000, så resten av reduksjonen i talet på fødslar, ca 8000, har samanheng med kulturelle og medisinske endringar, t.d. bruk av p-pille og annan prevensjon. I mange år har fødselsraten i Norge vore vel 1.8. Siste to-tre åra har den gått opp, men det manglar enno ein del før den når 2.08, som trengst for stabil befolkning (utan innvandring). Både økonomiske og kulturelle incentiv trengst for å nå dit. Sjølve abortlova er det ikkje realistisk å få endra, men kvinner bør ikkje føle seg tvinga til å krevje abort av økonomiske grunnar eller fordi mennene stikk av frå ansvaret.

Kommentar #6

Anne Andersen

2 innlegg  235 kommentarer

re:

Publisert nesten 10 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.

Ein annan ting er at det av fleire grunnar ville vere best om kvinnene fekk sitt første barn tidleg i 20-åra, i staden for ti år seinare, og viss barnefødslane først skal forskyvast ti år, så er det, som nemnt ovanfor, betre å bruke prevensjon enn abort for å få til dette.

Synes du legger i overkant mye av ansvaret for befolkningsveksten over på kvinner. Slik jeg skrev, så er det flere barnløse menn enn kvinner i Norge. Og det til tross for at det er lettere å gjøre noen gravid, enn å være gravid. Skal kvinner kunne kombinere barn med karriere og ellers et liv som noe mer enn støvtørker, hjelper det heller ikke bare med statlige tiltak. Det viktigste er å ha en mann som forstår forskjellen på en kone og en hushjelp.

Den biologiske klokka tikker som du skriver ikke like raskt for menn som for kvinner. Men en mann som ønsker å bli far i løpet av livet skjønner sikkert at han ikke er så attraktiv for en 25-åring når han selv er 40. Så det er jo mye å tenke på her, også for menn. Selv om det ikke er de selv som skal føde, har de ikke all verdens mye tid.

Er enig med deg i at abort bør være et krisetiltak. Og det er det vel også i dag. Jeg vet ikke om noen som ser på abort som et prevensjonsmiddel. Jeg vet derimot om mange som ikke har sansen for p-pillen som prevensjonsmiddel. Dersom det er ønskelig at flere bruker sikker prevensjon, hadde det vært nyttig om det dukket opp noe lettvint som ikke medførte risiko for blodpropp og død, eller andre komplikasjoner. Det er urimelig å forvente at unge kvinner skal utsette seg for slikt.

Ellers vil jeg si at jeg har langt større sans for din tilnærming til denne saken, enn til argumentene til organisasjoner som Menneskeverd, som også skriver om abort her på verdidebatt.

Kommentar #7

Per Steinar Runde

228 innlegg  2476 kommentarer

Stort sett einig

Publisert nesten 10 år siden
Anne Andersen. Gå til den siterte teksten.

Synes du legger i overkant mye av ansvaret for befolkningsveksten over på kvinner.

Eg er i grunnen einig i mest alt du skriv her, bortsett frå sitatet ovanfor. Om eg peikar på det sjølvsagde faktum at berre kvinner kan føde barn, betyr ikkje det at kvinner skal ta det meste av belastninga ved å gjere det. Både i innlegget mitt og i seinare kommentarar har eg understreka ansvaret også alle andre har, både far, familie og storsamfunn, for å gjere det meir attraktivt for kvinner å få barn. I dette ligg eit allmennt ønskje også om færre abortar. Det er ikkje noko mål at befolkninga skal vekse, men at den skal kunne reprodusere seg.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere