Verdidebatt

Trosfrihetens pris

Vi skal legge vinn på å omtale hverandre og hverandres syn med respekt, men vi vil tidvis uunngåelig kjenne oss krenket og dømt på begge sider. Det er trosfrihetens og ytringsfrihetens pris. Du har rett til å hevde at du tror jeg tar feil. Men bare om du innrømmer meg samme rett til å si at jeg tror du tar feil. Alternativet, hvor en stat, et lokalsamfunn eller et demokratisk flertall skal fortelle oss hva som er lov å tro og ikke, og hva slags kirke vi skal gå i, vil koste langt, langt mer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Pål Georg Nyhagen kommenterer i sitt innlegg ”Kristen tro og demokrati?” noe av det jeg skrev i mitt innlegg ”Kristen tro og demokrati.” Noen av hans bekymringer har adresse til meg. F.eks skriver han at ” henvisninger til styringsrett (er) et manipulerende maktgrep mot søstre og brødre i Kristus som i hellig overbevisning mener at bestemte normer, retningslinjer og vedtekter ikke autoritativt og betinget implisitt eller eksplisitt skal tilskrives Guds ord og vilje.”

Videre skriver han at ” Det blir videre like manipulerende som søkt når Tor Inge Østebø søker å mistenkeliggjøre «vår tids tenkning og lover» gjennom å skape et skille og distanse fra tenkning til «bibelens egen verdiverden og frelseslære».

Den kristne tro har siden opplysningstiden blitt tatt inn i tankesmiens smeltedigel av stadig flere mennesker som ønsker å beholde en form for kristen tro, men samtidig ikke ønsker å være bundet av Bibelen. Mange uttrykker at det viktigste for dem er at kirken har rom, språk og ritualer for de ulike livsfaser, for livskriser, og i møte med det uforklarlige og meningsløse.

En slik kristen tro vil i stor grad handle om kultur, ideer og verdier. Den henter inspirasjon fra Jesus og deler av Bibelen, men er bygget på og utviklet av egne og andres erfaringer og tanker. Samtidig ønsker man å benytte seg av kirkens rom, språk og ritualer. Slik sett dekker kirken et sosialt og religiøst behov.  Bak ligger likevel en bevissthet om å ville være sin egen herre. Noen vil endog si at det er min plikt som menneske å være min egen herre.

Så kan man sette dette opp mot en konservativ tenkning og tradisjonelle verdier. En tenkning hvor der ifølge Nydalen ofte er ”få som tenker mye”, og de som tenker er ”hemmet av vanetenkningens dype spor” og tenker ofte ”i sirkel”.

Jeg er imidlertid slett ikke så sikker på at dette er mer utbredt blant konservative enn liberale. Jeg mener absolutt at der er mye verdifullt å hente i tenkningens historie og i de erfaringer mennesker har gjort i løpet av de 2000 år som er gått etter Kristus og hans apostler levde. Men å si at vi ”med god samvittighet (kan) la være å grunne på hvordan historien om den kristne tro ville sett ut dersom møtet i Jerusalem omtalt i Apgj 15 hadde funnet sted på dagens premisser” fordi ”Vi har noe ikke de hadde: Nemlig 2 000 års erfaringer, livskamper og utvikling med Kristus og hverandre qua kirke” blir i mine øyne et uttrykk for en ukritisk og en smule overdreven tro på alt som er blitt tenkt, og hvordan man har tolket våre erfaringer.

Historien lærer oss om igjen og om igjen at det som i en tid synes tidsriktig, ikke nødvendigvis blir sett på som riktig av en annen tid. Hvor mye mer må ikke da vi - som er kommet til tro på den evige, den fullt ut sanne og rettferdige, som ser alle perspektiver, som kjenner alle tider både i fortid, nåtid og fremtid - prøve det til enhver tid ”tidsriktige” på Guds ord? ”Vi lever i 2021” er rett og slett ikke noe argument.

Dessuten: Den moderne verdikristendommens motstykke er ikke bare de tradisjonelle kristne tradisjoner og verdier. Det er de som ikke lenger er sin egen herre.

Vi har erkjent at våre tanker, så vel som våre følelser, ord og handlinger, ikke holder mål i møte med vår skaper; den evige, den beste, den sanneste og den edleste. Ja, vi har erkjent at vi ikke bare trenger nåde, men at vår synd må sones om vi skal kunne leve sammen med den Hellige. Så har vi i møte med Bibelen opplevd at nettopp Han er det som elsker oss mest, og som kan frelse oss ut av all synd og nød. Men dette kan bare skje langs de stier han selv gikk opp; det er i Jesu soningsdød og oppstandelse, og i hans ord, jeg får del i det evige livet og den sanne visdom og rettledning. De ord som hans utvalgte vitner har videreformidlet til oss. Ord som for meg er det mest troverdige jeg kjenner til. Ord jeg har bundet meg til for tid og evighet. Det var først DA de virkelig hjalp meg, og ble til frelse for meg.

Da gir jeg opp å være min egen herre. Jeg gir opp å definere mitt liv og min tro selv. Jeg lytter til menneskene rundt meg, men jeg har ikke, og kan ikke ha samme tillit til dem, som den jeg har fått til Ham. I det øyeblikk jeg erkjenner hvem Han er, blir det en ære å få bøye seg for ham. Ja, jeg får nesten si som Jesus: Min mat er å gjøre hans vilje. Vi som bekjenner Kristus som vår Herre, er blitt overbevist om at der er ingen som fortjener vår lojalitet mer enn han.

Nå betyr dette aldeles ikke at der ikke er behov for tankearbeid og grundig arbeid både med bibelens tekster og med den tid vi lever i. Men synet på Bibelen blir naturlig avgjørende for hvilken forståelse vi lander på. En som tror at det er Den Hellige Ånd som taler gjennom Bibelens skrifter (Hebr 3,7) vil avvise lesemåter og tolkninger som setter bibeltekster opp mot hverandre. Og min erfaring er ikke at nyere lesemåter og forståelse av bibelens tekster alltid er mer holdbare, eller mer troverdige, enn tidligere sådanne. Faktisk er det merkelig mye som ihvertfall jeg opplever som både sterkt tendensiøst, og som sterkt preget av tilpassing til vår tids tankegang.

At andre ”søstre og brødre i Kristus .. i hellig overbevisning mener at bestemte normer, retningslinjer og vedtekter ikke autoritativt og betinget implisitt eller eksplisitt skal tilskrives Guds ord og vilje”, må vi kunne leve med, med respekt for hverandre. Mitt poeng var, og er, at et demokratisk flertall ikke skal ha rett til å kreve at et bestemt fellesskap av troende forandrer vår tro og oppgir vår tillit og lojalitet imot Kristus, og påtvinger oss en annen tolkning av Jesus og Bibelen.

Vi skal legge vinn på å omtale hverandre, og hverandres syn, med respekt, men vi vil tidvis uunngåelig kjenne oss krenket og dømt på begge sider. Det er trosfrihetens og ytringsfrihetens pris. Du har rett til å hevde at du tror jeg tar feil. Men bare om du innrømmer meg samme rett til å si at jeg tror du tar feil. Alternativet, hvor en stat, et lokalsamfunn, eller et demokratisk flertall, skal fortelle oss hva som er lov å tro og ikke, og hva slags kirke vi skal gå i, vil koste langt, langt mer.

Jeg vil holde fast på at trosfrihet og ytringsfrihet er langt å foretrekke fremfor et autoritært styre av et demokratisk flertall. Det er ikke uten grunn kalt ”flertallets diktatur”, for det vil nettopp begrense den frie tanke som Nyhagen selv fremhever verdien av, og ensrette alt inn i en bestemt ”utvikling” med slagordet: ”Vi lever i 2021”.

200 år med demokrati bør ha lært oss at det er mulig å leve i fred og fordragelighet med ulike syn. Toleranse betyr jo å tåle, hverandre.

For det er et faktum: Vi tror ikke alle på den samme Jesus; vi tror ikke det samme; verken Bibelen som helhet, Jesus eller hans apostler er like bindende for oss, - og det bryter på dypt vann.

Den som leser NT, vil se at det fra begynnelsen var en kamp for å bevare den uforfalskede Jesus, den uforfalskede tro og lære, og et liv som svarte til det. Ikke all tro med kristent navn eller et visst kristent preg blir bekreftet. Det er ikke alt man kan få med seg gjennom den trange port, eller bære med seg på den smale vei. Men Jesus sa at den fører til livet. Det jeg må legge fra meg for å nå frem til der jeg blir møtt med nåde, tilgivelse, oppreisning og del i Guds rike, er ifølge Skriften lite og ingenting med tanke på det vi blir frelst fra, og det vi får.

Jeg er simpelthen kommet til tro på Jesus slik Bibelen vitner om ham. Som Han som ikke bærer på noe ondt, urett eller bare delvis erkjennelse, og som ikke skal og ikke trenger å utvikle eller forandre seg. Jeg tror på dem han utvalgte som vitner om sitt liv og sitt budskap; apostlene, som levde med ham og som han lærte grundig, og deretter gav myndighet som sine vitner.

Og det er nettopp i det å være bundet til ham og hans vitners ord, at jeg opplever sannheten og friheten. Min lojalitet er ikke bare til tanker og verdier. Den er til min skaper og forløser.

I samfunnet og i mitt arbeid lytter jeg gjerne til menneskers erfaringer og tanker. Ja, også i åndelige spørsmål. Men sjelen trenger noe mer, og lojaliteten mot Ham fordrer noe mer. At menneskene tier med sine tanker, og jeg får lytte til og næres av ordet fra Gud. Min sjel må, som Jesus selv sa, få høre og ta imot de ord som går ut fra Guds munn om den skal leve. Og om jeg skal nå frem til det evige liv. Joh 17,8.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt