Glenn Hole

12

Ja, Alexandra Esdaile «Døden – det vi alle har til felles» tenkte jeg skulle gi deg mine refleksjoner rundt dette teamet.

Det finnes intet mørke uten lys, intet lys uten mørke. På samme måte, ingen død, intet liv, og omvendt. Døden og livet er komplementært, det som lever, må en dag dø. Død er fravær av liv, og vi dør litt hver eneste dag som vi eldes og våre celler dør ut. For hverdag som går er vi et steg nærmere døden. Så enkelt, så sant, og samtidig så motsetningsfylt.

Publisert: 2. jan 2021

Av en eller annen grunn frykter mange døden.  I nærmere 12 år hadde jeg en mentor jeg møtte regelmessig for å utvikle meg selv. Husker godt mitt første møte med ham. Er like klart i dag som for snart 22 år siden. I første mentorsesjon ba han meg å gå hjem å skrive min egen nekrolog. Jeg tenkte noe så vulgært kan man ikke be noen om å gjøre. Hans beveggrunner var å bevisstgjøre meg selv på mine verdier, hva jeg er takknemlig for og hva jeg ville bli husket for.

Døden kan ingen unnslippe, selv om en gjerne vil holde tanken om døden, på en armlengdes avstand. Men hvordan skal vi forholde oss til dødens påtrengende vesen er et godt poeng i din kronikk.  Personlig tror jeg at det å snakke åpent om døden som en naturlig del av livet, skaper en større bevissthet til livet i seg selv.  Døden kan være så mye når man åpner for det, selv lærte jeg masse gjennom å skrive min egen nekrolog og diskutere den gjennom 12 år. Den minner meg hver enestedag om å leve livet her og nå, da det i morgen kan være for sent.

Døden er ikke bare en biologisk- men også en følelsesladet prosess. Kanskje fordi det ligger en dyp frykt for å miste sine nære og kjære, sist, men ikke minst seg selv.  Dine fem spørsmål kan fungere som verktøy til hvordan kan vi forholde oss til nettopp døden i særdeleshet. Det kan være en kamp mot, aksept eller fornektelse av døden. Vi kan alle ha en rasjonell oppfatning om at livet må ta slutt, samtidig som vi vanskelig kan forberede oss på den uvisse døden. 

Det finnes også dem som, av ulike grunner, lengter etter døden og som er «mette av dage». Det er kanskje noen som lever i ett smertehelvete eller i dyp fortvilelse ser på døden som en befrielse. For 3 ½ år siden valgte en god barndomsvenn av meg å ta sitt eget livet. Han hadde i lengre tid lid store smerter. Noen uker før han tok sitt eget liv, spurte han med om jeg ville bli med han til Sveits slik at han kunne få gjennomføre aktiv dødshjelp. Han orket ikke leve lenger grunnet sine smerter. Jeg valgte å si nei til å bli med ham til Sveits, fra mitt etiske og livssynsperspektiv. I Norge har vi sagt nei til aktiv dødshjelp – jeg er fortsatt tvilende til hva som er riktig, men har falt ned på nei siden fordi døden er definitiv og endelig. Hvert enkelt menneskeliv er unikt og uerstattelig. Det at min kompis ikke fikk den hjelpen han burde ha fått for hans smertelindring, minner oss om at ikke alle får best mulig hjelp. Det må jobbes for at alle får den omsorgen og lindringen de trenger. Norge må bli bedre på lindrende behandling og omsorg til de som lever i smertehelvete.

Døden er en del av det å skulle være menneske. Personlig er jeg av den oppfatning om at å snakke åpent om døden har en forløsende kraft, det bidrar til å skape en større bevissthet til livet i særdeleshet.

Så takk for dine refleksjoner Alexandra.


Glenn Hole, Ph.D

Ledelsesfilosof

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere