KORONAKRISEN,- EN TALENDE METAFOR PÅ KLIMA-OG MILJØKRISEN?

Det er skremmende mange likheter mellom det som skjer med korona-pandimien, og den truende miljø- og klimakrisen som er godt beskrevet i en større artikkel i Aftenposten i dag:

Når først pandidemien viser seg, har koronaviruset virket i det skjulte over lang tid.
Når så pandimien først kommer til syne og rammer hele verden med «knock down«, begynner folk febrilsk å bekjempe viruset.
Mens vår kamp mot koronaviruset eskalerer, øker samtidig en skjult mutering av viruset med mange varianter, som har en langt større smitte-hastighet, og smittebølgen øker enormt i omfang, før konsekvensene etter hvert blir åpenbare og synlige for alle.

Disse mekanismene og hele forløpet, som pandimi-krisen gjennomgår, ser jeg har til dels store likheter med dem som virker under den rådende klima- og miljøkrisen som vi står overfor:
Nedbrytningen av habitater, oppsamlingen av CO2 i luften, desimering av artsmangfoldet «and you name it», skjer lenge (over mange ti-år) i det skjulte, inntil konsekvensene brått og brutalt blir synlige også for oss selv.
Men når krisen først endelig blir åpenbar og synlig for de fleste av oss,

da er det i seneste laget å gjøre noe fundamentalt for å stoppe prosessen fra å løpe helt løpsk:

Vi har nå nådd en terskel - «the turning point» i spredningen av menneskets ødeleggende virksomhet og (mangel på) handlinger overfor våre habitater, av de fundamentale natur-elementene som allerede førsokratiske tenkere tilla stor betydning:

Jord, luft, ild vann, der «no return« lenger synes mulig...

Det jeg sier i det som følger,

kan sikkert høres ut som ren dumskap, men jeg mener den korona-krisen vi står oppe i nå, bare er et lite, og relativt «uskyldig» første «synlige» tegn på det, som venter oss innen få tiår frem i tid hvis vi ikke aktivt gjør noe fundamentalt med å ta grep om natur-klima-problemene NÅ.

I overskriften kaller jeg korona-epidemien en «metafor» for klima- og miljøkrisen,

men det riktige ville snarere være å si, at både klimaets tilstand og pandemiene i dag, begge har sin dypeste grunn i den menneskeskapte økonomiske rovdriften som vi har drevet på de økologiske systemene gjennom flere hundre år.
Det skyldes ingen tilfeldighet at det vitenskapelige samfunn enstemmig har valgt navnet «antropocen» som betegnelse på den geologiske perioden som regnes å begynne med den industrielle revolusjon i England rundt 1760.
I dag preges hele verdenssamfunnet og vår sårbare klode av menneskets stadig økende inngrep i natur, klima og miljø, der grensene mellom menneskets habitater og dyrenes, minker i et forrykende tempo for hvert år som går.

Korona viruset, og mange av de tidligere store pandemiene som vi har blitt rammet av de siste par 100 år, mener forskere i dag, først og fremst skyldes desimering  av villdyrenes habitater.

Snart vil vår hundreårige utbytting av naturgrunnlaget stoppe opp av seg selv:

Det vil være en  «no return«-situasjon, der konsekvensene av vår tidligere handlingslammelse, kan bli en fullstendig lammelse av verdenssamfunnet som helhet.

Det er derfor Greta Thunberg har fullstendig rett, når hun for en tid tilbake sterkt beveget roper ut mot representantene for v å r generasjon på en FN-kongress -

« how dare you?!!»

I dag faller dommen i høyesterett om lovligheten av oljeboring i Arktis.

Jeg tviler på at Green Peace og Norges Naturvernforbund vil bli hørt og få gjennomslag, dessverre.

Til det er miljøkrisen alt for sammenvevd med vår økonomi som del av det kapitalistiske system.

Koronaviruset vil vi høyst sannsynlig klare å stoppe før det er for sent, men verre står det til med de mer langsiktige og usynlige ødeleggelsen av selve vårt eksistensgrunnlag, der virkningene av våre tankeløse handlinger viser seg først i etterkant.

Er det slik at «Bedre føre var»-prinsippet skal fortsette å glimre med sitt fravær?