Verdidebatt

"Det eneste som er nødvendig for at det onde skal seire, er at gode mennesker ikke gjør noe." - Edmund Bruke –

I Norge mobbes rundt 60.000 barn to til tre ganger i måneden eller oftere. Tallene har lenge vært stabile. Vi vet etter hvert mye om hvor skadelig mobbing er for den psykiske helsen til barn og ungdom. Men de fleste studier av mobbing skjer i skolen. Men hva når voksne mennesker kollektivt peker seg ut et «offer» og driver systematisk mobbing over tid? Den 15. oktober kunne vi lese i VG om hvordan Christer Rognerud har blitt utsatt for systematisk mobbing fra tidligere kollegaer som attpåtil er lærere. Den 30. oktober delte Anne Karen Holstad, ektefellen til Rognerud, saken på Facebook med tittelen «når mobbeofferet blir problemet». Om lag fem prosent oppgir at de føler seg mobbet på jobben.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mobbing er et ofte debattert tema, og mobbing kan ramme både unge og voksne. Mobbing kan ha mange former. Det kan dreie seg om å bli utelukket fra det sosiale nettverket på jobben, stadig bli forbigått eller oversett når oppgaver skal utdeles, bli uriktig eller overdrevet beskyldt for dårlig arbeid, baksnakket, og latterliggjort. Systematisk mobbing er når noen opplever de nevnte tingene gjentatte ganger og over tid. Kjennetegn ved mobbing, er at de negative hendelsene er gjentakende, systematiske og forekommer over tid, og at det er en opplevd maktbalanse mellom partene der én part opplever å ha vanskelig for å forsvare seg.

Mobbing er noe som SKAL bli tatt på alvor

Det er større sannsynlighet for at mobbing oppstår i et arbeidsmiljø preget av mistrivsel, stress og uklar arbeidsdeling enn i et arbeidsmiljø preget av ryddige forhold, åpenhet og respekt for den enkelte. Manglende avklaringer av krav og forventninger skaper lett misnøye og konflikter. Dette kan i neste omgang føre til frustrasjoner og jakt på en syndebukk. Da øker risikoen for mobbing. Den enkelte har både rett og plikt til å si fra dersom man ser andre bli mobbet eller selv opplever dette. Arbeidsmiljøloven forbyr trakassering og annen utilbørlig opptreden på arbeidsplassen. På tross av at lovverket er klart og tydelig ser vi gang på gang at organisasjoner har svikt i sine rapporterings- og oppfølgingsrutiner for melding av avvik. Å forebygge eller håndtere mobbing krever handling fra arbeidsplassens side, men det begynner med deg og meg!

Når vi blir vitne til at noen blir mobbet, trakassert, latterliggjort eller utsatt for ondsinnet rykter gjennom baksnakkakking som ofte er første steg på veien:

- Hva gjør vi? 

- Tar vi grep? 

- Står vi opp for den eller de som blir utsatt for mobbing, trakassering, latterliggjøring og ondsinnet rykter gjennom baksnakking?

- Er vi med på dette aktivt eller passivt? 

- Tar vi avstand? 

- Eller trekker vi oss bare stille bort og skuer det hele trygt på avstand?

Det er urovekkende at tendensen med mobbing er stabil og ikke nedadgående. Mobbing rammer små barn og unge, arbeidsledige, innvandrere og flyktninger, syke og uføre, eldre eller enslige og mennesker i alle aldre og helt ulike livssituasjoner.

Ofte oppstår mobbing gjennom ondsinnede rykter som mangler rot i virkeligheten.  Som med alt annet i livet, så hjelper det ikke så snakke om at vi alle er imot mobbing. Vi må praktisere dette i praksis og vise dette i vårt daglige liv gjennom at vi tar avstand fra baksnakking og ondsinnet sladder. Med andre ord må vi begynne med oss selv og våre nærmeste omgivelser. Som voksne er forbilder får våre barn, det er derfor viktig at vi er bevist på hvordan vi snakker om andre mennesker rundt middagsbordet og våre medmennesker.

Det er trist å lese at voksne mennesker bedriver systematisk mobbing og trakassering av en kollega jf. Rognerud saken. Når vi vet at sånt som dette kan skje på en arbeidsplass, da er det kanskje ikke så rart at vi ser at barn mobber andre barn? Det er jo ikke slik at mobbing, rasisme og trakassering bare plutselig oppstår.  Enten det er mobbing, rasisme, eller et nedsettende menneskesyn så er dette noe som må læres. Ingen fødes som mobbere, rasister eller med et nedsettende menneskesyn av andre mennesker. Grunnlaget er en eller annen læring. Læring skjer først og fremst gjennom sosialisering, og da er hjemmet første linjen.

Når vi ser urett, blir begått, hvorfor blir vi stille i møte med urettferdighet og snur oss bort?

Urett eksisterer fordi "gode" mennesker ikke gjør noe.  Er vi villig til å konfrontere og stå opp for den eller de som blir utsatt for ondsinnet sladder og rykter?

«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», skrev Arnulf Øverland i 1936.  Jeg vet at det ikke er lett, spesielt når vi har noe å tape og de andre har noe å vinne. Likevel er jeg av den oppfatning at vi BØR engasjere oss så mye som mulig. Vi må prøve å se etter nye måter å forsvare de på som utsettes for urett og som trenger vår hjelp.

Ofte ser vi folk stå på barrikadene og skal sloss for det ene og det andre, og de roper høyt og er stolte over sin egen altruisme. Dessverre viser det seg at det er langt mellom ord til handling. Ordene blir tomme når “hverdagslig” urett bli begått og ingen stor opp imot det. Da blir det plutselig stille og det er lettere å snu seg en annen vei. Hvor ble det av ropene om rettferd og om å hjelpe alle i nød? Gjaldt det bare den synlige nøden i utlandet? Hva med alle de som utsettes for urett og er i «nød» midt iblant oss?

Hva gjør vi når vi hører ondsinnede rykter om en kollega med tanke på historien til Rognerud? Eller hvordan opptrer vi som ledere og rekrutterer når det samme skjer med en kandidat? Velger vi da å bedra oss selv ved å gjøre som Pilatus og vaske våre hender si; «dette tar vi ikke stilling til» så gjør vi automatisk den som utsettes for urett til problemet.

«Toer vi våre hender» og trekkers oss stille bort og argumenterer for oss selv; «dette er har ikke noe å gjøre med oss. Vi er ikke ansvarlige, vi har ikke forårsaket det, og personen som lider er ikke en del av mitt nettverk». Mangel på emosjonell involvering er definitivt en av de viktigste årsakene til vår mangel på handling. Vi velger ofte å se en annen vei fordi vi ikke ønsker å ta stilling til noe som er ubehagelig. På tross av at vi ikke har tatt et aktivt valg for eller imot så har vi likevel stilltiende gitt aksept til at mobbingen og urett fortsatt kan skje. Vi må være villig til å se uretten som skjer hver neste dag rett foran vår øyner. 

Når vi som mennesker velger å ikke gjøre noe, og bare snu oss og se den andre veien, svelge vårt ubehag, og vende vår oppmerksomhet mot noe annet, blir vi medskyldige til mobbing og rasisme eller annen urett som begås.  Mobbing og rasisme eller annen urett har mange ansikter, former og måter å spre sin form på. Ofte oppstår de ved at ondsinnet sladder og ryktes spres om en kollega, venn, eller en ukjent. Ikke desto mindre er årsaken til at den overlever, veldig tydelig: fordi antatt "gode mennesker" ikke gjør noe for å stoppe det. Vi er alle ansvarlige for å stoppe mobbing, rasisme og urett, og det er ikke noe bedre sted å starte enn hjemme ved middagsbordet. Hvordan omtaler vi våre medmennesker? Alle fordømmer vi mobbing, rasisme eller annen urettferdighet. La oss gi godhet virkelig mening. La oss bidra til større inkludering gjennom gi godhet en ekte stemme i en urettferdig verden og stå opp for de som mobbes, trakasseres og utsettes for ondsinnet rykter.  La vi bidra til å utgjøre en liten forskjell gjennom å ta tydelig avstand fra mobbing og trakassering!

Glenn Hole, Ph.d.

Ledelsesfilosof  og næringslivsleder

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt