Saken om konfirmantundervisning i Sogndal utviklet seg raskt til å bli en sak om kvinnelige prester. Jeg vil anta at det har vært over 50 oppslag om dette i Vårt Land, og kanskje nesten like mange i Dagen; over halvparten har vært leserinnlegg, i alt vesentlig fra teologer. Mitt inntrykk er at svært lite av dette har vært av interesse for andre medier.
Sett utenfra kan dette fremstå som en form for kollektiv navlebeskuelse, riktignok slik at man ikke bare ser på egen, men også hverandres navler. Prester, noen presters finstilte samvittigheter, og andre presters frustrasjon over konsekvensene av de finstilte samvittighetene, er saktens viktig nok for de innvidde (og vigslede), men blir etter mitt skjønn en avsporing i et bredere perspektiv: Hvor mange er det egentlig som er opptatt av holdningene til svært få konservative prester, og reaksjonene til nesten like få kvinnelige prester? I det som forhåpentligvis blir et siste bidrag til debatten, sier tidligere preses til Vårt Land (1.12.) at det er leit at debatten kom opp igjen, men «… at det som nå er kommet fram om en del kvinners erfaringer, har gjort det til en nødvendig debatt». Javel, men det fremstår som manglende sans for proporsjoner at dette har fremstått som det viktigste tema i kirken høsten 2020. Og hva betyr det egentlig at det var ‘leit’ at debatten kom opp igjen? Siden debatten sies å ha vært ‘nødvendig’, kan det ikke bety at den ikke hadde noen hensikt. Antagelig betyr det at det er leit at det fortsatt finnes aktører som er mot kvinnelige prester. Og det er det jo.
Mitt utgangspunkt for å kommentere saken fra Sogndal har vært at man i konfirmasjonsundervisning må ta hensyn til foreldrene, som representanter for det jeg har kalt det nye myndige legfolk. Her har jeg merket meg biskopen i Nord-Hålogaland nå har fratatt soknepresten i Kautokeino ansvar for slik undervisning, ut fra en liknende situasjon som den i Sogndal. Dette gjenspeiler respekt for foreldrenes mandat, som kirken og kristenfolket betoner hva angår friskoler.
Avisen Dagen har i en leder pekt på at lokalsamfunn kan mobbe prester: «Hvordan opplever de arbeidsmiljøet sitt, alle de prestene som ikke vil vie homofile og som blir nærmest mobbet bort fra sine lokalsamfunn?» Spørsmålet var egentlig et forvirrende brudd med innholdet i lederartikkelen forøvrig, men kan bidra til en nyansering av uttrykket det nye myndige legfolk: Det består vel av to grupper, nemlig de som er innenfor og de som er utenfor kirken. Kirken kan ikke ha ambisjoner om å tøyle de sistnevnte.
Men overfor det nye myndige legfolk innen kirken bør kirken ha en klar og felles strategi. Strategien må ha som utgangspunkt at i årene fremover vil mange myndige oppleve det som svært problematisk at prester nekter å vie likekjønnede; noen av disse vil med markere seg sterkt, både i lokalsamfunnet, og ellers – grunnen er at nektelsen oppfattes som diskriminerende overfor en gruppe som er grovt forfulgt i andre deler av verden. Et aspekt ved kirkens svar bør være full åpenhet om ordninger av samme art som dem som er innført når et homofilt par ønsker å gifte seg i en kirke hvor den eneste presten er mot vigsel av likekjønnede, og hvor man nå har sett et eksempel på den samme ordning ved konfirmasjon – kirken finner en annen prest. Slik bør det også være ved dåp og gravferd. (Tilsvarende bør gjelde i motsatte tilfeller, dersom noen ikke vil ha en prest som vier likekjønnede.)
Det som imidlertid lett kan ha festet seg i den større offentlighet etter hendelsene i Sogndal, er biskop Nordhaugs sterkt polemiske utsagn mot en foreldrerepresentant i det som vel er NRKs viktigste nyhetssending, Dagsnytt 18, på 4. september (jeg prøver å sitere ordrett, ikke etter NRKs teksting): «Vi må kunne snakke sammen. Og jeg frykter for liberaliteten i dette samfunnet hvis den type meninger som Mikael Bruun har, skal bli møtt med en sånn type ‘no platforming’. Han skal ikke få ordet i forhold til våre konfirmanter.» Videre: «Hvis brukere av kirken fikk lov til å velge prest som om dette var en form for selvbetjening, så ville vi fått en helt uholdbar situasjon. For det ville jo ikke bare gjelde konfirmasjon. Det ville gjelde dåp, gravferd og bryllup.»
En sak for seg er at en prest som preker nesten hver søndag, ikke med rimelighet kan sies å bli utsatt for 'no platforming'. Viktigere er det at Nordhaugs uttalelse om selvbetjening langt på vei var vill-ledende hva angår bryllup; senere er den altså også blitt det hva angår konfirmasjonsundervisning.
Jeg er forbauset over at ingen har søkt å korrigere det inntrykket som her ble skapt. Kirken tilbyr ikke selvbetjening, men tilpasser seg ‘kundenes’ ønsker ved i hvert fall to av de fire seremoniene det er tale om. Det er nødvendig at biskopene gjør dette helt klart overfor det nye myndige legfolk, både de innenfor og de utenfor kirken, og samtidig signaliserer at man vil også tilpasse seg krav fra legfolket ved dåp og gravferd. Et utfall mot konfirmantforeldre fra biskopen i det bispedømme hvor det synes som flest «… kvinners erfaringer, har gjort [kvinneprestsaken] til en nødvendig debatt» er ikke tjenlig som kirkens siste ord i denne saken, og utfallet dempes bare i beskjeden grad av kursendringen i Nord-Hålogaland, som neppe så mange har lagt merke til.
(Dette innlegget er oversendt bispemøtet, som en purring nr 2, to måneder etter min første henvendelse om denne saken.)