Verdidebatt

Når kritikken tar overhånd.

Hva skjer når man prøver å være mindre kritisk og heller spiller på lag med kirken og dens tradisjon?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Snart to måneder har gått siden Gyrid Gunnes´ berømte/beryktede (alt etter øyet som ser) tekst «et teologisk perspektiv på Me too». Innlegget vekte enorm oppsikt og bølgene gikk høyt i debatten. Jeg skal i åpenhetens navn selv innrømme at jeg ikke var utpreget begeistret over hva jeg leste, men jeg lar meg imponere over Gunnes´ talent og lyst til å provosere. I boken «Hellig, sårbar» fra 2012 gjorde hun seg et tankeeksperiment der Kristus var kvinne - Krista - og at innskriften som ble festet til korset hennes lød: «Gud er ei fitte». I 2014 ba hun til Allah kledt i full prestemundur. I juli i år spurte hun om vi skulle rive Nidarosdomen og da nå nylig hvorvidt bebudelsen kan leses som seksuell vold mot Maria. Man kan bare gjette på hva hun kommer til å skrive ved neste anledning, men man kan i det minste forvente en veldig effektiv taktikk fra Gunnes:

  1. Kom med en oppsiktsvekkende/provoserende påstand.
  2. Få oppmerksomhet og se på mens debatten raser rundt deg.
  3. Når uungåelig motstand kommer mot det du skriver, vær «forundret» over at noen er uenig med deg fordi det du «egentlig» mente var noe veldig rimelig.
  4. Etter at det verste støvet har lagt seg, skriv hvor «overraskende» og «skremmende» det var å lese dem som var uenig med deg.
Slik kan man fortsette med å provosere, gang etter gang. Til stor glede for meningsfeller og stor forargelse for motstandere.

Kritikk og motstand

Gyrid Gunnes er utdannet ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Som fakultetsalumnus selv er jeg ikke overrasket over så mange av synspunktene til Gunnes. I innlegget sitt skriver Gunnes at «Kirka bør ta ansvar for å lese historien om unnfangelsen med et kritisk blikk». Det er som tatt rett ut fra en TF-kollokvie. Tidlig på teologistudiet blir det gjort tydelig hvor viktig der er å være kritisk. Historisk-kritisk. Kjønnskritisk. Maktkritisk. Mistankehermeneutisk. I løpet av 6 år blir man grundig innlært i kritikkens kunst. Og det er ikke noe galt i det i og for seg. Å lære seg å være kritisk er noe av det viktigste man gjør på et universitet. Man lærer seg å spørre: Hvem er vi? Hvem er jeg? Hva i samfunnet er det som gjør at ting er som de er? Hva i kirkens lange historie har gjort den til det den er? Hvilke interesser er i spill? Å lære seg å være kritisk er en del av den dannelsen universitetet gir. Paradokset oppstår vel når man, som jeg, til slutt blir så kritisk at man begynner å kritisere kritikk.

I profesjonsstudiet i teologi har man såkalt praktisk-teologiske fag. I løpet av tre semestre spredt utover de totale tolv lærer man seg klassiske praktiske fagdisipliner - man lærer å være prest. Man sendes også ut i praksis hvor man, i en kirkelig sammenheng, utøver det man har lært. Jeg merket etter hvert i møte med praksis at den teoretiske kunnskapen jeg hadde lært gjorde at jeg kunne føle meg «på utsiden» av det kirkelige. Jeg øvet, bevisst eller ubevisst, motstand mot det jeg holdt på med og det jeg skulle gå inn i. Sånn sett har jeg sympati med Gunnes´ unektelig kritiske utgangspunkt. Kirken har mange svin på skogen. Skriften har blitt lest på måter som har hatt vond innflytelse på menneskers liv. Folk har blitt holdt utenfor og vi må være bevisst på hvor vi står og hvor vi går videre. Men det er ikke hele bildet. Øver man for mye motstand holder man seg til slutt utenfor en åpen kirkedør som byr en å komme inn.

Motstand mot motstand

Etter hvert prøvde jeg meg på å spille mer på «lag» med kirken og dens tradisjon. Jeg prøvde å gå inn i prekenarbeid med en tanke om at den teksten jeg leste virkelig var et vitnesbyrd om åpenbaring og at den kunne lære meg noe. Jeg dykket ned i en liturgisk historie, leste gamle alterbøker og salmebøker og fant en dansk-norsk tradisjon jeg følte meg komfortabel i. Jeg gikk tilbake til det fadervåret jeg hadde lært som 14-åring. Kort sagt: jeg prøvde å hengi meg og opplevde at det gav meg en frimodighet og en glede jeg ikke kunne finne med å hele tiden stille spørsmålstegn og være kritisk.

Kritikk og hengivelse

Kanskje lyser det nå noen varsellamper hos enkelte. Betyr dette at jeg er blitt en ukritisk teolog? Nei. Å spille på lag med troen, med kirken, med tradisjonen betyr ikke å stille seg ukritisk til den. Ukritisk bruk skaper papegøyer som gjentar fortidens løsninger. Og i slik gjentagelse er det mye potensiale for sure oppstøt. Ironisk nok måtte jeg lære å være kritisk før jeg kunne gå inn i noe mer. Jeg måtte lære motstand før jeg kunne gå inn i hengivelse - en hengivelse som fungerte som en oppkvikker og som antageligvis har gjort at jeg i dag er prest. Og min anbefaling er å selv prøve seg på litt hengivelse. Det kan plutselig hende man finner ut at man liker det.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt