Debatten om karaktenen ved innreise til Norge

Har den siste tiden fulgt med på debatten om de nye rettnipslinjene for innreise til Norge. Det at en må i 10 dagers karatene, dersom en ikke er eier eller er registrert i folkeregisteret med en fast adresse i Norge.

Etter å ha opplevd de tiltakene som ble innført i Kina da viruset spredde seg der, bokstavelig talt på kroppen. Siden vi ankom Kina dagen før viruset begynte å sper seg det, Og hvilke konsekvenser det fikk der. Oppleve at neste alle våre planer ble lagt i grus. Vi ble boende hos min svigermor og min svoger ute muligheter til å besøke andre i familien eller andre steder. Bare rusle rundt i en byen, å se på tomme gater og parker. For alt var stengt, foruten der en fikk kjøpe mat. Folk holdt seg for det meste inne. Kinesisk nyttårsfeiring var blitt avlyst avlyst.

Å opplever en denne debatten, virker derfor, som totalt absurd, med det bakteppe som jeg har nevnt over. Den oppleves også som en stetter sin enge egoismen i førersete. Og hadde ikke dette blitt ført i pennen av samfunnstopper og mediafolk, hadde den heller aldre blitt tatt opp. At vi må gjøre noe offer for å komme igjennom denne pandemien, er jo bare å vise samfunnsansvar. Dette selv om en ikke får lov til å få besøk av sin hjertes kjære i Jula.

For det er to ting en glemmer helt i denne debatten. Der er ingen menneskerett å oppføre seg slik at det går ut over andre. Samt at det er heller ingen menneskerett å smitt andre. Og dermed må en jo bare akseptere de smittevernreglene som er innført. Selv om det der er noen som mener seg urettferdig behandlet.