Verdidebatt

Kirkevalg og strategier for kirken – historieløshet og vindskjev tilnærming

Det har i realiteten vært partier i kirken svært lenge, og lenge har det også vært anledning til å stille alternative lister ved kirkevalg. Å gå inn for bredt sammensatte lister som eneste løsning krever regelendringer som vil møte motbør, bl a fra Bønnelista, som ble etablert for å sikre lister der alle har samme syn på viktige spørsmål.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Nei til partier. I anledning den tilstundende høringsfristen for valgordninger i kirken har Dagen intervjuet tre personer. De er alle skeptiske til partidannelser – idealet hos alle tre er 'samlende' lister, fra nominasjonskomiteer som oppnevnes gjennom en prosedyre med utgangspunkt i bispedømmerådene.

Hvilken regel vil man endre? Det som ikke fremkommer, er at muligheten for å stille alternative lister er en ordning vi har hatt svært lenge. Hvis man vil endre dette, må man enten fjerne den bestemmelsen som åpner for slike lister, eller, slik Kirkerådets administrasjon prøvde i 2012, stille så høye krav til antall underskrifter at alternative lister nærmest blir en umulighet. Jeg har gjentatte ganger i Vårt Land spurt Erling Birkedal, som fremstår som lederen for den gruppering i Kirkemøtet som er valgt fra nominasjonskomiteenes lister, og som, i likhet med de tre intervjuede, også vil bort fra partier, hvilken av disse to løsningene han ville gå for. Han har ikke svart. Han ble heller ikke valgt som leder for Kirkerådet … .

Historieløst om partier. De som hevder at man ikke skal ha partier i kirken, kjenner ikke Den norske kirkes historie. Vi har lenge hatt store partier i form av legmanns-organisasjoner, som ofte står i klar opposisjon til andre aktører i kirken; noen av organisasjonene holder særskilte gudstjenester som et alternativ til kirkens; NLM står med det ene beinet utenfor. Med basis i organisasjonene etablerte man sin egen institusjon for utdanning av prester, Menighetsfakultetet. Mange prester derfra hadde (og noen har fortsatt) finstilte samvittigheter som forbød dem å samarbeide med kvinner som er prester; deres og andres holdninger til homofile har aktualisert spørsmål om en beklagelse fra kirken. Organisasjonslederne samlet seg en gang i året på Geilo, med lite slalåm og desto mer rett lære, som et slags alternativt bispemøte. Dette var kanskje bare tilløp til partidannelser. Men for nøyaktig 100 år siden tok man skrittet fullt ut, ikke ved å etablere et formelt parti, men ved å vedta at man ikke skulle ha noe å gjøre med dem man var uenige med: Den såkalte Calmeyergatelinjen besto i at ingen skulle «… betros lederansvar og forkynneroppgaver om han ikke sto klart på Skriftens og bekjennelsens grunn» (Wisløff, No krk.hist s 238). De aller fleste organisasjoner og mange prester sluttet seg til denne linjen; dette innebar at kirken besto av ett Stort Parti, med front mot smågrupper i utkanten; ingen 'samlende' lister der i gården. Etterhånden ble frontene mindre klare, men jeg mener å ha registrert at biskoper i Stavanger fortsatt ikke får tale på alle bedehus. Og i 2012 måtte noen av oss engasjere oss mot Kirkerådet, for å gjøre det mulig for smågrupper å få fram nok underskrifter til å etablere alternative lister til listene fra nominasjonskomiteene fra Det Store Partiet.

Lerø – vindskjevt om strategi. Det er uklart om Magne Lerø, som i intervjuet omtales som presteutdannet redaktør, går inn for en av disse to måtene å få bort partiene på. Men han er uansett skeptisk til partier: En modell med partier innebærer «… å hente frem motsetninger og lage lister av denne motsetningen. Det er en dårlig strategi for å holde sammen». Utsagnet gjenspeiler en så vindskjev forståelse av utgangspunktet at man tviler på at han har fått sitatsjekk. Utgangspunktet for partidannelse – allment og i kirken – er ikke at noen leter etter motsetninger, og så etablerer partiene. Utgangspunktet er at ulike grupper har ulike interesser; partiene blir etablert for å fremme disse interessene, som man anser som viktigere enn samhold. Man etablerer ikke partier derom samhold er viktigst.

Hans tro er upresis når han «… tror utviklingen [med partier] kom i forbindelse med avviklingen av statskirkeordningen». Mulighetene til partidannelse i form av ulike lister hadde som nevnt lenge vært der. Det som kom da statskirken ble avviklet, var, som han også fremholder, først og fremst en valgordning som skulle sikre «større oppslutning om kirkevalg». Men det var neppe noe mål i seg selv å «få frem stridssakene og listene» fordi «temperaturen måtte opp», slik Lerø hevder. Muligheten for å danne partier ble først benyttet etter at man på et kirkemøte ikke fikk flertall for noe forslag (av tre) i spørsmålet om vigsel av likekjønnede. Det var tydelig at de ulike gruppene hadde uforenlige standpunkter. Da ble Åpen folkekirke etablert. Etter valget fikk de flertall for sitt syn; minst en motstander forlot umiddelbart møtet, andre meldte seg senere ut av kirken, en del tok ikke gjenvalg. Målet var aldri ‘å holde sammen’, målet var å få avsluttet en sak som hadde vært uten løsning lenge.

Bønnelista – 'rene' lister. Dette partiet har et helt annet utgangspunkt. Et hovedmotiv for etableringen var knyttet til selve valgordningen; velgerne skulle ikke være tvunget til å benytte en liste med kandidater med ulike synspunkter, hvor man ikke kunne stryke alle dem man var uenig med. Listas sekretær «… opplevde at han ved forrige valg endte opp med å stemme på folk han ikke var enig med på grunn av sammensetningen på nominasjonskomiteens liste» (Dagen 14.12.18).  Man ønsket en 'rene' lister, der alle hadde samme syn på viktige spørsmål. Bønnelista vil derfor ikke kunne vende tilbake til det Lerø kaller 'normalen', med 'samlende' lister. For denne gruppa vil en liste bare være samlende dersom alle kandidatene står for det samme.

Holbek om bredde. Holbek, som omtales som mangeårig kirkejournalist i Vårt Land, betoner at nominasjonskomiteene hadde «… stor makt til å lage lister som reflekterer den eksisterende bredden». Men slik bredde vil altså ikke Bønnelista ha på listene.

Frimodig kirke – valg med pervers effekt (velgerne bidrar til det stikk motsatte av hva de ønsker). Lederen av Frimodig kirke, Sverre Elgvin Lied, er den eneste kirkepolitiske aktøren som er intervjuet; han er leder i det konservative ikke-partiet Frimodig kirke, som sto bak kumuleringsaksjoner på nominasjonskomiteenes lister. Ved forrige valg var det en gruppering med navn Levende folkekirke som sto for slike aksjoner. Da var de meget vellykkede, og medførte at den bredden som nominasjonskomiteene hadde frembrakt på listene, ikke ble reflektert i valgresultatet – de aller fleste som ble valgt fra disse listene, var ifølge evalueringsrapporten konservative kandidater som var anbefalt av Levende folkekirke. Ved siste valg hadde ikke Lieds gruppe samme suksess, pga Bønnelista: I bispedømmer hvor de Frimodige bare anbefalte en enkelt, foretrakk nok de fleste konservative velgere å sikre seg, ved å bruke Bønnelistas rene lister. Men i de fem bispedømmer hvor de Frimodige anbefalte flere, var 85 prosent av dem som ble valgt fra nominasjonskomiteenes lister, anbefalt. Slik sett er Elgvin Lied partileder, for en undergruppe av dem som er valgt fra nominasjonskomiteenes lister.

Det store problemet med anbefalingsaksjoner av den typen de Levende og de Frimodige har iverksatt, er at de gir en pervers effekt for velgere som ikke støtter de anbefalte konservative kandidatene, men ønsker å støtte andre kandidater på disse listene: De har, siden de ikke er del av en organisert aksjon, små sjanser til å nå fram med egne kumuleringer, men sikrer at listen får flere stemmer, og dermed flere mandater, som ofte står for det stikk motsatte av hva disse velgerne står for. Nominasjonskomiteens lister ble i realiteten ikke lister som sikret bredde hva angår valgresultatet, men partilister for konservative aksjonsgrupper. Velgere som brukte listene, men ikke var enig i anbefalingene, ble lurt; det var ikke å vente at de kunne gjennomskue anbefalingsaksjon der virkningen ved siste valg ikke ble gjort kjent av den ansvarlige for valget, nemlig Kirkerådets administrasjon – der kjente man virkningen, fra evalueringen av forrige valg, men sa ikke et pip.

Urealistisk om dramatikk. Jeg er enig i at det kan virke 'dramatisk', slik det hevdes i innledningen til intervjuene, at man nå kan oppleve at man i et bispedømme bare får en enkelt partiliste. Men at så skjer er neppe realistisk – Bønnelista stilte i 9 av 11 bispedømmer. Og det vil nok komme flere lister. Skulle det mot formodning bli slik at man i et bispedømme må gå til valg med bare en enkelt partiliste, gjenspeiler det situasjonen i angjeldende bispedømme: Andre grupperinger er så svake, eller anser sine muligheter som så små, at de ikke makter eller orker å ta bryet med å stille liste.

Slutt på lettvint skumming av fløten. Den lettvinte løsning som Levende folkekirke og Frimodig kirke har benyttet, nemlig å skumme fløten av nominasjonskomiteenes virksomhet, vil ikke lenger foreligge. Uttrykket 'skumme fløten' er sakssvarende: Nominasjonskomiteens liste er lik en melkebøtte, der de kandidater som oppfattes som fløte, er fordelt jevnt i melken. Men gjennom organiserte kumuleringsaksjoner stiger de, lik fløten, opp til overflaten, og blir valgt.

Et nedstemt alternativ. Selv er jeg ansvarlig for et alternativ som ble nedstemt på Kirkemøtet i 2018, at dersom det bare foreligger en enkelt partiliste innen fristen, skulle bispedømmerådet på banen; de 'skulle da drøfte situasjonen, og kunne ta steg for å etablere en alternativ liste'. Under behandlingen på Kirkemøtet fant man imidlertid at bispedømmerådet ikke bare skulle drøfte; rådet måtte etablere en alternativ liste. Slik forpliktelse ville jeg unngå – jeg så for meg et mildt fortvilet mindretall i bispedømmerådet som sa: «Må vi? Mange av våre meningsfeller har prøvd, uten å lykkes». (Flertallet, eller mange i rådet, måtte antas å høre til det partiet som allerede hadde stilt liste.) Dessuten kunne det justerte forslaget innebære at folk som overveiet å stille liste, ikke gadd å ta bryet, fordi bispedømmerådet uansett måtte fikse en alternativ liste. Men heller ikke dette justerte forslaget fikk tilslutning – flertallet stemte for en valgordning som åpnet for perverse effekter.

Konkluderende: Slik jeg ser det, representerer Lerø, Holbek og Elgvin Lied Det Store Partiet, det gjelder også Birkedal; de vil helst at det bare skal foreligge en enkelt liste. Men nå er der altså etablert andre partier. Å fjerne dem kan man saktens ønske, men det krever endringer i reglene, som det helt klart ikke er flertall for. Hva det blir flertall for, gjenstår å se – jeg håper man går for partilister. Hvis det i et bispedømme ikke stilles noen partiliste, vil man få en samlet liste, men den blir ikke samlende: Frimodig kirke, eller en ny versjon av et konservativt ikke-parti, vil sikkert anbefale noen kandidater, mens andre grupper vil anbefale andre. Det vil bli en gjentakelse på regionalt nivå av valget i 2011, da to grupperinger, Mor-far-barn og Raus folkekirke, anbefalte hver sine kandidater, som sto på samme liste. I realiteten hadde vi altså partier allerede da. Jeg kan ikke huske noen som mente det var galt – alle visste at der var ulike meninger innen kirken. Men representantene for Det store partiet ser det vel slik at synden kom inn i kirkevalgene da man klippet opp den felles lista, og fordelte kandidatene på to (eller flere) lister.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt