Verdidebatt

Det nye nord vokser frem

Det nye nord vil dominere agendaen i mange år fremover. USA har for alvor meldt seg på i kappløpet om innflytelse, og Grønland blir en viktig brikke. Russland er nervøs og reagerer. Kina lurer i kullisene. Og hva med oss: Forstå vi hvilke verdier vi forvalter?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I en velskrevet reportasje fra Kirkenes tar journalist Thea Storøy Elnan og Morgenbladet oss med til det høye nord (30.10.2020). Vi leser om den visjonære ordføreren i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen, som ønsker å åpne byen for kinesisk kapital. Det nye nord er i startblokka.

Arbeiderpartiet har nettopp lansert sin nye nordområdestrategi. De snakker om dette som et fredsprosjekt, og vil ha grønne arbeidsplasser innen havbruk, energi, mineraler, reiseliv og industri. Snart kommer regjeringens stortingsmelding om det samme. Vi er vitne til en spennende posisjonering før valget 2021.

Kirkenes mot Narvik

I første uka av august i år nådde en kontainer havna i Narvik. Den kom fra Kina, ble transportert på tog gjennom Kasakhstan, og Russland og deretter på bil fra Helsinki. Planer eksisterer for en slik transport på jernbane hele veien, og i så fall tar turen bare 17 dager. En transportrevolusjon, med andre ord.

Gjennom vår olje- og gassutvinning er Norge medansvarlig for at polisen smelter. Dermed åpnes nye også sjøveien nordøstover. Det vi, være rart om ikke vi da så vår besøkelsestid og brukte noen av de pengene vi har tjent på oljen, på å investere i havne-, vei- og jernbaneinfrastruktur i nord. Hvorfor skal vi overlate det til kinesisk kapital?

Svalbard og Norges unike rolle

I sommer ga jeg ut boka Termostat. Hvordan klimaet former oss, forandrer samfunnet og forvandler fremtiden. I et eget kapittel der tar jeg opp klimaets innvirkning på det jeg kaller det nye nord. Vi er en stormakt i nord, og med smeltende is blir vi en enda viktigere aktør.

Vi har i år feiret at Svalbardtraktaten fylte 100 år i år. Norge har god kontroll på forvaltningen der, selv om både Russland, Kina og EU tidvis klager på restriksjoner de er underlag. Men enn så lenge balanserer vi fint.

Norge har også vært forutseende nok til å ta nye forvaltningsinitiativ i nord og i november 2017 ble ti land ble enige om a stenge sentrale deler av det arktiske havbassenget for kommersielle fiskeriinteresser. Det er et område på størrelse med Middelhavet.

Skulle den pågående miljørettsaken mot oljeboring i Barentshavet ende i at staten taper, og en ny regjering i 2021 avstår fra nye lisenser for norsk olje- og gassutvinning i nordområdene, vil vårt omdømme som en god forvalter i det nye nord styrkes.

En ny nordområde-politikk?

USA hiver seg nå for alvor inn i kampen om innflytelse, og President Trumps forslag om å kjøpe Grønland var morsomt, men også et reelt signal. I august seilte for første gang en amerikansk destroyer inn i Godthåbsfjorden. Og i oktober i år besøkte sjefen for de amerikanske flåtestyrker i Europa, Robert P. Bruke, København og Torshavn for å diskutere havnefasiliteter på Færøyene og på Grønland.  Det er også inngått egne avtaler mellom Nuuk og USA direkte, uten dansk mellomværende. Det er all grunn for grønlendere å glede seg, men ikke for dansker. Og kanskje ei heller for oss?

Grønland er viktig, men Norge forblir landet i det nye nord med best infrastruktur, med veier og ferjer over alt, og kanskje vil visjonære ledere sørge for en forlengelse av Nord-Norgebanen? Vi er ikke plaget med permafrost-utfordringer i samme skala som bebygde områder av Alaska og Russland. Nordområdene bør bli blant våre viktigste nasjonale satsinger fremover. Bare vi ikke lurer oss selv ved å bli en lydig brikke i spillet som nå foregår mellom USA, Russland (og Kina) i det nye nord.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt