Verdidebatt

Fra rettroenhet til pusterom - min personlige trosreise

I 2017 logget kroppen min ned og jeg fikk de neste par årene tatt tak i mange ting som jeg tidligere hadde løpt fra. Troens skråsikkerhet forsvant i denne prosessen og tvilen kom inn i mitt liv. I dag er jeg frisk og har funnet fred i meg selv. Her kommer noen refleksjoner rundt denne reisen i mitt liv.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Å bære på et såret barn som ikke har blitt sett, kan gi seg mange utslag i et menneskes liv. Det finnes avhandlinger om dette innen psykologien. Alle barn er prisgitt sine foreldre, på godt og vondt. Noen ganger treffer kjemien mellom foreldre og barn godt, andre ganger ikke. Gener og miljø er tema som går igjen. Min oppvekst var god, med kjærlige foreldre som gjorde så godt de kunne. Materielt hadde vi det godt. Til tross for dette hadde jeg et behov for å bli sett, på et dypere plan, enn det mine foreldre kunne makte.

Dette skapte en ubevisst lengsel i meg og svaret ble Gud. Gud så meg, han elsket meg ubetinget og han var alltid der for meg. Min vei inn i troen som tenåring, skjedde gjennom konservativ teologi. Denne historiefortellingen definerte rammene som jeg forholdt meg til. Det var godt med rammer, de fortalte meg hvem jeg var og gav meg forutsigbarhet og trygghet.

Min tro var sterk, jeg var overbevist om at jeg hadde skjønt det. Tvilen hadde ingen plass i livet mitt.  Men, jeg var aldri redd for å stille spørsmål når jeg så hykleri eller dobbeltmoral. Jeg forstod aldri hvordan kristne kunne fordømme homofile samtidig som de tok så lett på heterofiles skilsmisser. Til tross for dette valgte  jeg å  være lojal til kirkemøtets flertall som ikke ønsket at homofile skulle få mulighet til å gifte seg i kirken, og valgte også å melde meg ut av den kirken jeg var døpt og konfirmert i, når flertallet snudde. Jeg var overbevist om at min teologi var den rette og at de valg jeg tok var i kjærlighet til andre. Underveis har noe endret seg i meg, skråsikkerheten er borte og jeg er igjen medlem av Den norske kirke.

Da jeg ble utbrent i 2017 og energien brått ble borte, ble jeg tvunget i kne mot min vilje. Jeg, som alltid hadde vært sterk og fikset veldig mye for alle andre, orket nå ingenting. Stressbelastninger over år, der jeg hadde glemt å lytte til meg selv og kroppen min, tvang meg nå til et passivt og stille liv. 
I prosessen med å bli fysisk frisk igjen, der det mest av alt handlet om å gi hjernen ro, åpnet det seg nye dimensjoner i sinnet mitt. For første gang begynte jeg å oppdage meg selv og hvem hele meg var.  Jeg fikk koblet sammen følelser  jeg ikke hadde forstått betydningen av, til det lille sårede barnet i meg som aldri hadde blitt sett. 
Det var en tung prosess, men også ubeskrivelig godt å få se og trøste dette lille barnet og få gråte ut, på dypet, sammen med det. Det var godt å få landet det uforløste sinne, og forsone seg med at dette ikke var noens skyld. Hvordan kan noen se noe de ikke har forutsetninger for å forstå?
På slutten av denne mentale prosessen oppdaget jeg at troen ble borte. Hvor var Gud nå? Gud som hadde vært klippen i livet mitt, som hadde gitt meg trygghet og definert hvordan det var klokt å tenke, hvordan livet egentlig var skudd sammen. 
Jeg endte med å ta avstand fra de trange teologiske rammene. Jeg orket rett og slett ikke forholde meg til dem. Jeg så også at teologien i stor grad er skapt av mennesker og at kristne er dypt uenige om hvordan Bibelen skal tolkes. Jeg trengte ikke lenger de rammene for å ha fred inne i meg.  Jeg følte at min fred var landet, basert i noe annet. 
Mistet jeg så troen helt? Følelsene overfor Gud var tomme og Gud føltes uendelig langt borte. Jeg opplevde at jeg var sterk  nok i meg selv og at jeg ikke lenger trengte Gud i livet mitt.  Men, ville jeg - selv om det føltes enkelt der og da - ta valget om å slutte å være kristen? 
Jeg tok viljen i bruk og bestemte meg for at jeg fortsatt ville holde fast ved Jesus. Hvordan kunne jeg svikte ham som alltid hadde vært der for meg og som hadde båret meg gjennom et helt liv?  Kanskje var dette bare min egen hjerne som innbilte meg ting, kanskje bare plasebo og fantasi som virket? For Jesus virket jo, gang på gang på gang.  Den relasjonen var det vanskelig å sette strek over, selv om følelsene var borte. Så med viljen bestemte jeg meg for å fortsatt tro, men med tvilen  og tomheten som naturlig følgesvenn. 
I dag er følelsene tilbake, jeg kan igjen kjenne at Guds ubetingede kjærlighet er nær og at det finnes hvile i hans fang.  Jeg aksepterer at det kan være innbilning, det er greit og til å leve med.
Teologien ligger fortsatt på hylla og  min teologi har kokt ned til at vi skal møte hverandre i kjærlighet , i den grad vi evner, ut i fra sånn vi er skapt. For der er vi forskjellige alle sammen. Vi har forskjellige forutsetninger for å ta inn og for å forstå. Vi ser stykkevis og delt.
Jeg tror fortsatt at vi trenger trygge rammer for livene våre og at mange av de kristne verdiene er bærekraftige for å gi mennesker gode liv. Men de trangeste rammene lar jeg segle sin egen sjø. 
I respekt for livet selv, og for det mangfoldet av mennesker som finnes der ute, må ikke rommet gjøres for trangt. Da får vi ikke puste.
Guds kjærlighet rommer mye pusting.
Ha en fin adventstid!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt