Verdidebatt

Brunstad Christian Church - menighet eller sekt?

Etter at NRKs brennpunkt 11. nov. satte søkelyset på Smiths Venner eller Brunstad Christian Church som bevegelsen foretrekker å kalle seg i dag, har det oppstått en heftig debatt. Ikke minst er NRK blitt beskyldt for usaklig og ensrettet kritikk. Nå ønsker BCC å bli kvitt sitt sekt-stempel og bli opptatt i Norges Kristne Råd. Da bør BCC avklare sitt teologiske ståsted istedenfor å gå til angrep på hvordan både journalister og mange andre i dag beskriver denne bevegelsen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Starten

Smiths Venner ble grunnlagt av Johan Oscar Smith (1871-1943). I 1898 ble han omvendt til Gud og senere grunnla han sin egen menighet, mye som en protest mot verdslighet som han mente hadde fått fotfeste i andre kirkesamfunn. Fra mine skoledager husker jeg at vi så på medlemmene som nokså spesielle. Kvinnene fikk ikke klippe håret og de gikk med skjørt eller kjole uansett vær og føreforhold. Når barna kom opp i en viss alder fikk de forbud mot å være samen med «verdslige barn». Ballspill og verdslig musikk var forbudt. Lederne hadde et strengt syn på alkohol, skilsmisse og gjengifte og på moderne tekniske oppfinnelser som radio og TV. Teologisk skilte de seg også ut fra vanlig kristen lære. Ett av de viktigste bibelstedene for dem var 2 Pet. 1,4 der vi finner uttrykket «få del i guddommelig natur». Smith skilte mellom to former for synd: Ubevisst synd og «synd i kjødet». Synden i kjødet var de bevisste syndene. Også Jesus hadde synd i kjødet, men syndet ikke. Med ham som eksempel kan også vi som har fått del i guddommelig natur, overvinne all bevisst synd. Det er vel ikke uriktig å si at for Smith var Jesus like mye forbilde som forsoner. Jeg husker en samtale med et ivrig menighetsmedlem. Jeg definerte evangeliet som frelse ved tro pga Jesu soningsverk. «Det er bare halve evangeliet,» sa han. «Den andre halvparten er det vi må gjøre.» Hvis vi nå erstattet Moseloven med alle de menneskebud som Smiths Venner hadde satt opp, ser vi en klar parallell til den kampen Paulus fører mot judaistene i Galaterbrevet. Et eksempel på menighetens strenge samlivsnormer er en bibeltime av Sigurd Bratlie jeg hørte tidlig på 90-tallet. Han hevdet at hvis foreldre fikk besøk av barn med en ny ektefelle, skulle de betrakte dem som ikke-gifte og gi dem hver sitt soverom.

Krisen på 90-tallet

Første halvdel av 90-tallet var preget av splittelse og strid i menigheten. Mange medlemmer ble presset ut, andre forlot bevegelsen frivillig. En regner med at ca. 450 personer forlot BCC, som menigheten nå ble kalt. I dag kaller menigheten krisen på 90-tallet for vekkelse. Jeg var til stede på ett av disse vekkelsesmøtene. Forkynnelsen handlet om kamp mot Guds fiender. Omtrent alle sangene hadde et refreng. Når vi kom til første refreng spratt de fleste i forsamlingen opp og strakte en knyttet hånd i været. Jeg spurte meg selv: Er det til Gud eller til lederne de demonstrere sin lojalitet? Ganske urovekkende var det også når en seks-åring gikk fram og avla vitnesbyrd: «Og så vil jeg takke Gud fordi ha ga meg seier over synden i kjødet.» Når jeg tenker på dette møtet er det fortsatt slik at vonde følelser vekkes til live. I denne perioden fortalte en av lederne i Stavanger at han ikke hadde syndet (bevisst) siden krigen. Stridighetene varte til Kåre Smith ble valgt til forstander i 1995 og fikk BCC-skuta inn på ny kurs. Ett av problemene i dag er at det hverken går an å snakke med lederne om det som skjedde på 90-tallet eller dagens utvikling. Hvis spørsmål eller innvendinger blir oppfattet som kritikk får en høre at en har en kritisk ånd, en vantroens ånd eller Antikrists ånd.

Dagens menighet

BCC har forandret seg enormt siden Kåre Smith overtok roret. Det virker som de fleste av de gamle reglene i borte. Avholdssaken er lagt på is, og på menighetens konferansesentra serverer frivillige medlemmer alkohol. Skepsisen mot TV er også borte og interne TV-sendinger brukes aktivt for å nå ut til medlemmene med møter og bibeltimer. Jeg har sett på noen av disse og det er helt forståelig at journalister sitter igjen med inntrykk av at hovedsakene nå er penger og dugnad. Hovedgevinsten av dette sitter Kåre Smith igjen med. BCCs TV-sendinger beskyttes med nye passord og det er ikke enkelt for utenforstående å få full oversikt over det som forkynnes og lærer. Nå anklager BCC NRKs journalister for å ha gitt en fortegnet fremstilling av menigheten. Men hvis BCC mener de sitter inne med et positivt budskap til andre kristne og til samfunnet, hvorfor stenger de seg da inne med hemmelige passord? Her har vi faktisk en god grunn til å se på BCC som en lukket sekt. Det kan hende bevegelsen er blitt mer evangelisk når alle lovgjerningene i forhold til gamle menneskebud er borte, men er egentlig så mye vunnet når gjerningene er blitt til enorme pengekrav til medlemmene og krav om at unge familiefolk skal utføre mange dugnadstimer i måneden? Men som Kåre Smith selv sier: «Menigheten har ikke bruk for latsabber.» Etter min mening må Norges Kristne Råd få bevis for at BCC ikke lenger er en sekt. Bevisbyrden ligger på menigheten.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt