Islamofobi, legitim frykt eller maskert rasisme?

Jeg har gruet meg til å ta til pennen for å skrive dette da det er en utrolig komplisert og følelsesladet sak. Et betydelig antall muslimer føler seg diskriminert og dårlig behandlet, og en hovedårsak er rasisme fra islamfiendtlige aktører.

Jeg må konfrontere flere utfordrende spørsmål som f.eks.; er islamofobien et resultat av islamistisk terror eller er terroren en konsekvens av islamofobi? Dette demonstrerer hvor utrolig komplekst temaet er.

Vi kan tenke på islamofobi som et tre med flere røtter som kan være til næring for treet, og en av disse røttene er media. Hvordan saker/nyheter framstilles for oss i hverdagen og hvordan debatter kjøres i enkelte debattforum, gir mange argumenter som de bruker til å rettferdiggjøre deres islamofobi. Et eksempel er bruken av begrepet terror. I dag assosieres begrepet terror med islam og muslimer, hvor reaksjoner rundt det er avhengig av hvilken bakgrunn gjerningspersonen har. Med andre ord, hvis ugjerningen blir begått av en som har muslimsk bakgrunn, presenteres hendelsen som terrorhandling, mens det ellers blir kalt for en «voldsepisode». I tillegg oppfordres det stadig til at muslimer må ta avstand fra terrorhandlinger. Det oppfattes som en ansvarliggjøring av muslimer for handlinger som de er like mye imot som det alle andre er.

Disse fundamentalistiske handlingene har hatt langt større innvirkning på muslimer som gruppe enn folk flest (i vesten). Jeg mener ikke å si at muslimer ikke skal fordømme terrorhandlingene som utføres, men å stadig legge press på at de skal «velge side» og kreve at de helst tar avstand fra religionen sin når de tar avstand fra terror, uten at de har hatt noe med terror eller ønsker om vold å gjøre, kan ha en negativ virkning.

Grunnen til at jeg skriver om dette temaet selv om jeg kvier meg, er at islamofobi fører til stor splittelse og segregering av samfunnet. I dag lever vi stort sett i mangfoldige samfunn, og vi vet at når en folkegruppe stemples negativt, vil dette ha konsekvenser for gruppen både i deres hverdag og privatliv. Det kan til og med påvirke trivselen og motivasjonen til å være en fullverdig deltaker i samfunnet. Det er også flere dokumenterte forskningsstudier som viser at stigma og diskriminering fører til negative helsemessige reaksjoner. Samtidig vil negative stigma kunne bidra til at man utvikler en mer negativ holdning til majoritetsgruppen. Dette fører naturligvis til at avstanden mellom minoriteter og majoritet øker betydelig.

Stereotypiene som eksisterer og spres av visse «krefter», spesifikt om muslimer, for eksempel påstander om at de er «maskiner som er programmert til å gjennomføre terror», er bensin som helles på hat-bålet og styrker en dehumaniserende og demoniserende flamme som truer og rammer flere og flere.

Vi må være innforståtte med at muslimer som alle andre folkegrupper er individer, hvor du kan finne dårlige og gode mennesker. Her er det formålstjenlig å anse muslimer som enkeltindivider istedenfor at de skal betraktes som en homogen gruppe som har et felles formål og en sterk enighet om hvordan religionen islam tolkes.

Mange muslimer føler seg skvist mellom to virkeligheter, den «sekulære» og den konservative. Den sekulære inneholder bl.a. folk som er glad i sin religion og forsvarer den, samtidig som de deltar aktivt i samfunnsbygging der de befinner seg, mens "konservatismen" oftest er relatert til salafisme og de som tolker religion bokstavelig.

Det å befinne seg mellom to «virkeligheter» kan være utfordrende. Om man evner det eller ikke er avhengig av at den enkelte har riktig kunnskap, vilje og evne til å nyansere informasjon de blir eksponert for, og om de ellers blir inkludert som fullverdige samfunnsmedlemmer. Samfunnet og omgivelsene spiller en signifikant rolle i forbindelse med utvikling av menneskelig atferd. Altså, en person blir ofte født med «blanke ark» og det er interaksjon med miljø og samfunn rundt vedkommende som farger og former mennesket. Med andre ord har miljøet veldig mye å si for utviklingen av hver og en av oss.

Paradokset

Det verste er at likheten mellom islamofober og islamske fundamentalister er større enn ulikheten dem imellom, til tross for at de opplever at visse sider av dem er fundamentalt motsatte. På samme måte som islamofobene bruker tid på å "bevise" at muslimer ikke ønsker å være en del av samfunnet med mindre samfunnet blir muslimsk, kultiverer fundamentalistene perspektivet om at muslimer ikke er velkommen i det sekulære samfunnet. Begge sider legger press på muslimene som står «i midten» for at de skal «velge side». Dette gjør vondt verre for den enkelte muslim.

Islamofobene tilrettelegger for at fundamentalistiske muslimske krefter fremstår som de eneste representantene for religionen islam, og gjør det vanskeligere for sekulære og moderate muslimske krefter å uttrykke sine ideer og sette sitt preg på debatten.

Presset om å velge side og mistenkeliggjøringen av muslimer, kan føre til at helt vanlige muslimer, i verste fall, blir radikalisert. Vi har et felles ansvar for at ikke alle i en gruppe blir mistenkeliggjort, slik at samfunnet splittes og radikaliseres.

Helt til slutt

Jeg vil utfordre muslimer til å ignorere provokasjoner fra islamfiendtlige og radikale krefter, og fokusere på å delta aktivt i nærmiljøet og i samfunnsbygging, samt å bidra til å holde en konstruktiv dialog i gang i håp om at dette skal føre til større tillit og samhold i samfunnet.

Aktiv deltagelse i samfunnsmessige debatter med fornuftige meningsytringer kan være den beste måten å bekjempe både radikalisering og islamofobi på. Det å bidra i samfunnet og være med i samfunnsbyggingen er nøkkelen til å bekjempe ytterpunkter fra begge sider.

Så hva er svaret til spørsmålet om islamofobien er et resultat av terror eller om det er årsaken til det? Det er kanskje ikke så viktig, men vi vet at de forsterker hverandre og at det er en ond sirkel som storsamfunnet må komme seg ut av.

Mandela sier det så fint når han sier: «Ingen er født til å hate en annen person på grunn av hudfargen eller bakgrunn eller religion. Folk må lære å hate, og hvis de kan lære å hate kan de bli lært å elske. For kjærlighet kommer mer naturlig til hjertet enn dets motstykke.»