Verdidebatt

Kirken får ikke vann

Pastor Sunil i en landsby i India skrev for noen dager siden: «Kan du hjelpe oss? Landsbyen vår kirke er i, hindrer vanntilførsel til kirken vår. Når myndighetene hjelper andre i den kritiske situasjonen vi er, stenger de av vanntilførselen til vår kirke. Vi lider fordi vi er kristne.»

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den globale kirke

Det er unntakstilstand i verden. Det er ikke bare i Norge og Europa og den del av verden som umiddelbart er innenfor vårt synsfelt, at aktiviteter i samfunnet stenges ned. I Norge er vi utrolig privilegert. Menigheter har i løpet av kort tid kjøpt inn utstyr og startet streaming av gudstjenester. Både menighetsmedlemmene og andre kan få del i lovsang, bønn, forkynnelse og velsignelse hjemme i stuene sine.

I uken kan vi organisere fellesskap på en eller flere digitale plattformer. Vi kan ta en telefon til en ensom. Vi kan se på møter og konserter på internett og lytte til kristen radio dagen lang. Vi kan høre lovsang fra kirker over hele verden.

Åpne Dørers kart over forfølgelse forteller en annen historie.Vår pastorvenn i India forteller altså at kirken ikke får sin del av det vannet som finnes i landsbyen – bare fordi det er en kristen kirke i en hindulandsby. Men andre kan fortelle om enda mer dramatiske ting. Når matvarehjelp deles ut i denne tiden, får kristne familier bare en sjettedel av det andre får – fordi de er kristne. De må stå bakerst i køen. Noen forteller at etter at de har stått lenge i kø, får de høre at de likevel ikke får noe – bare fordi de er kristne.

Det er situasjonen akkurat nå. Men hva når det er slik i flere tiår, ja generasjon etter generasjon? I Pakistan er titusener av kristne i generasjoner henvist til å arbeide med å rense kloakken. De lever på en ussel daglønn. Generasjon på generasjon forblir analfabeter. Ubeskyttet mot konstant og konsekvent diskriminering.

Enda vanskeligere

Hva ville kristne i Nord-Korea si om de fikk vite om hvordan vi som kirke har det i Norge? Vil det være mulig for dem å forstå at det går an å ha det så godt? Ha slik frihet? Få slik hjelp fra myndighetene? Siden det kristne budskapet første gang ble forkynt i landet på 1700-tallet, har det vært forfølgelse. Ja, også vekkelsestider, men mest forfølgelse. Hvem av de kristne kan noen gang samles med andre kristne for å lovsynge, be, lese i Bibelen og høre forkynnelse? Blir de oppdaget eller angitt, får det de mest dramatiske konsekvenser.  Der er ingen pastorer – og de tre kirkebyggene i hovedstaden er regimets utstillingsvinduer.

Det er ingen kirkebygg i Afghanistan. Hvem tør å eie en Bibel? Kan noen samles til bibelstudium og gudstjeneste i frihet? Nei, ingen. Hvis den muslimske familien oppdager at noen er interessert i kristendommen, kan det få alvorlige konsekvenser. Likevel vokser det fram en undergrunnskirke.

Slik også i Somalia. Kristne blir drept, men likevel vokser det fram en undergrunnskirke som samles i små husmenigheter. De kommer aldri sammen på samme sted to ganger på rad. Har de en bibel? De kan bare synge med hviskestemme. De sier aldri hele navnet til hverandre. Alt er farlig.

I Saudi-Arabia har ingen saudiere lov til å gå til kristne gudstjenester. Kristne samlinger er forbeholdt utenlandske ambassadefolk og fremmedarbeidere.

Kirkebygg i en rekke land eksisterer ikke lenger på grunn av terrorangrep. Folk er fattige, og noen streaming av gudstjenester er utenkelig.

Kirken gjennom historien

Den første menigheten i Jerusalem samlet seg i hjemmene – og ble forfulgt så snart den var aktiv i tilbedelsen og forkynnelsen av Jesus. Etter Stefanus’ martyrium, ble den spredt vidt omkring. Den måtte fortsette å komme sammen i hjemmene. Og fortsatt ble de Jesus-troende forfulgt og diskriminert. De ble kalt fremmede.

Og nettopp det er en betegnelse som passer. Hvor ofte har ikke kristne blitt sett på som fremmede? Det er når kirken blir stor og mektig, som en anerkjent folkekirke, den ikke oppleves som fremmed. Men da utstyres gjerne samfunnet med konventikkelplakat og dissenterlover slik at andre kristne kjenner seg som fremmede.

Kirken i Norge

Alle kirker i Norge har grunn til å være takknemlige. Når vi synes at vi blir urettferdig behandlet, bør vi løfte blikket og se. Og så bør vi gå foran i arbeidet mot pandemiens utbredelse og konsekvenser. Vi må være de første til å spørre hvordan vi kan hjelpe både vårt eget folk og mennesker globalt. Slik kan de se at vi ikke bare elsker hverandre, men også elsker dem.

Stig Magne Heitmann, Seniorrådgiver i Åpne Dører

Ole Petter Erlandsen, Faglig leder i Åpne Dører

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt