Verdidebatt

Blir Sveits en etisk nødhavn for aktiv dødshjelp ?

Hvor lang skal køen til Sveits bli før «trafikken» ikke bare blir et rettslig, men også demokratisk spørsmål, som angår mer enn 70% av vårt eget folks støtte til selvbestemt dødshjelp.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mange av oss har vært vitne til dødsprosesser i familier og nettverk som preger våre  håp om å kunne ta egne valg ved finalen i et uhelbredelig sykdomsforløp. Men for noen vil det inderligste ønske også gjelde et aktivt livsavsluttende hjelpemiddel mot forlengelse av lidelsen. Slike «ønsker» blokkeres av norsk lov, og stadig flere påminner oss nå  om landets flertalls ønske om en lovlig utvidelse av «omsorg ved livets slutt» - selvbestemt livsavslutning. Det er gode grunner til å ta på alvor følgende hendelser og refleksjoner som nå også har preget vårt nyhetsbilde:

Flere familier har i den senere tid gått offentlig ut med hjerteskjærende betroelser om reiser til Sveits med dødssyke slektninger med uutholdelige lidelser, som der har fått livsavsluttende legehjelp. I en del tilfelle hadde den syke forsøkt å ta sitt liv selv,  men tilstanden hadde gjort det umulig. Reisen til Sveits ble løsningen.

I Sveits er det opprettet etablissementer som gir slik hjelp til håpløst syke fra naboland som ikke tillater dødshjelp. Hjelpen som gis i Sveits består av medikamenter som etter somatiske og psykiske undersøkelser må tas av pasienten selv. (En variant av den amerikanske Oregon-modellen.)

   I Norge har dette sveitsiske tilbudet vært kjent i en årrekke, men både politikere og politi overser at pasienters medhjelpere på denne måte kan opptre i strid med straffelovens § 277 som forbyr medvirkning til selvmord, selv om barmhjertighet og omsorg kan tillegges vekt ved vurdering av straff. Som tidligere leder for foreningen Retten til en verdig død, rådet jeg hjelpesøkende og deres familie til ikke å fortelle om sine reiseplaner, for å unngå oppmerksomhet og risiko for  legale reaksjoner. Men idag innser jeg at det nettopp er fremhevelse av disse hendelser som kan bidra til å vekke våre lovgivere til bevissthet om behovet for å ta utviklingen på faglig alvor.  Ekteparet Sonja Djønne og Thoralf Lian har gått ut i presse, NRK og på nettet med betroelser om sin sønn Torgeirs lidelser og hans beslutning om selvbestemt dødshjelp i Sveits. Og faren skriver på Facebook 10. oktober: «Nå håper vi bare at debatten fortsetter og at våre politikere kan løfte det frem til i første omgang å få en bred og faglig utredning om aktiv dødshjelp i Norge».

Og jeg tilføyer: Hvor lang skal køen til Sveits bli før «trafikken» ikke bare blir et rettslig, men også demokratisk spørsmål, som angår mer enn 70% av vårt eget folks støtte til selvbestemt dødshjelp.  Det holder nå ikke lenger at ansvarlige organer trekker på skuldrene og overser nødløsninger uten å foreta  prinsipielle vurderinger. Liv og død er tilværelsens viktigste anliggende enten det gjelder legens stans av næring eller pasientens valg av den livsavsluttende pille..

Min artikkel med annen tittel og et mer omfattende innhold var trykket i Vårt Land 3.11.20.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt