Verdidebatt

Ta fra de rike og gi til de fattige - Hva er en rettferdig skatt

«La det ikke gå politikk i spørsmålet» En ikke helt uvanlig anmodning kanskje, når og hvis kristendommens livssyns- og rettferdighetsverdier er under debatt. Men, er det mulig? Å skille mellom kristne verdier og politiske ideologier?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

La oss bruke et helt konkret eksempel - et skattepolitisk spørsmål: Hva innebærer en "rettferdig fordeling" av statens skatteinntekter?

«Jeg betaler min skatt med glede» kan man høre folk si. Også fra rik-folks munn. Men, hva om en av våre kristne tillitsvalgte - geistligheten - skulle si det samme, og tillegge: "... men jeg ser gjerne at de rikeste blant oss betaler noe mer - til fellesskapet, og i rettferdighetens navn"

Gleden ved å betale den skatt som staten kreves av oss, kan være en politisk- ideologisk begrunnet glede. Men, også en glede som kanskje bunner mer i en kristen forankret fellesskaps-nestekjærlighetsfølelse. En glede, forankret i en kristen rettferdighets-norm, om retten til å ta fra de (ufortjent?) rike, og gi til de (åpenbart?) fattige, sårbare og trengende.

Det verserer mange politiske meninger om hva man kan si er en rettferdig skatt. Uansett om man er prest eller klokker, kristen eller human-etiker, så har folk flest en forestilling om at staten alltid vil ha en legitim rett (og plikt), til å kreve av oss, at vi gir tilbake til fellesskapet, av vårt jordiske opparbeidede gods og gull. Og adskillig mer enn en Tiende. Vi skal gi tilbake av vårt overskudd, til ny fordeling, og til nytte og glede for dem av oss som trenger våre pekuniære verdier mer enn det vi selv gjør.

«Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er» skal (profeten) Jesus ha sagt for 2000 år siden, da skatteinnkrevings-spørsmålet dukket opp, både på moralsk og religiøst grunnlag. Spørsmålet var om folket hadde plikt til å gi av sine eiendeler til myndigheter som verken aksepterte eller respekterte deres tro og levesett.

Mye kan tyde på at profeten (Jesus) faktisk ble «presset» til å innta et (skatte)-politisk) standpunkt allerede den gang. Enten å legitimere myndighetene (keiseren) ved å be folk betale skatt, og dermed få dem til handle i strid med dere egen tro (og deres egne religiøse lover), Eller ved å anbefale folket om å nekte å betale skatt – å dermed bli sett på av myndighetene som lov-løse og oppviglerske. Profetens svar var som vi vet salomonisk, og nærmest uangripelig - vurdert både fra en politisk og kristen synsvinkel

Betal derfor gjerne din skatt, gjerne både med plikt og glede, men la det kanskje bli med det. Skal man begynne - på kristendommens grunnlag - å mene noe om den ene eller den andre regjerings skattepolitikk er mer eller mindre rettferdig enn den andres - fører man seg selv fort inn i et politisk "uføre". I så fall kan det være på sin plass å minne om Paulus - med noen reservasjoner riktig nok - Ord som sier: "Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som er ved makten, er innsatt av Gud" (Rom 13,1). Og så til reservasjonene, fremført av et alminnelig tenkende 2020-talls borger: "Myndighetene"  må da selvfølgelig også være forpliktet på vår rettsstats konstitusjonelle grunnlag..

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt