Tor Inge Østebø

14

”God of the gaps” kritikk

Vitenskapen kan lage teorier om hvordan ting startet, og hvordan liv oppsto og utviklet seg, men den vil ikke kunne gå bakom tidens begynnelse. Kristne påpeker derfor mer vitenskapens grenser, enn hullene i vår viten.

Publisert: 23. okt 2020

I debatten mellom de som tror på en skaper og de som tror på naturstyrt evolusjon, møter vi ofte en kritikk hvor det heter at førstnevnte putter et intelligent design (ID) eller Gud i hullene som ennå finnes i vitenskapens kunnskap om naturen og universet. Kritikken går under navnet ”God of the gaps”, og går i hovedsak ut på at troen på et slikt ID eller Gud står på meget tynn grunn, ettersom vitenskapen i fremtiden sannsynligvis vil ha en forklaring på de hull som ennå finnes, og følgelig vil der ikke lenger være noen ”hull” igjen for Gud, eller noe behov for ham. Dernest argumenteres det med at selv om vitenskapen ikke kan avdekke forklaringene, så betyr ikke det at der nødvendigvis står noe annet enn naturen og naturens lover bak.

Det første punkt treffer kun en karikatur av kristen tro, - og dessuten bæres den frem av en usannsynlig vid tro på vitenskapens muligheter.

En vitenskap i tid og rom kan ikke utforske bakom tid og rom. En kristen tro ser Gud bak alt i naturen, også i og bak de hendelser og naturlover som vitenskapen avdekker. En kristen vitenskapsmann trenger ikke overmotet. Troen på skaperen gjør det ikke mindre interessant og viktig å finne kunnskap til hjelp for våre liv i denne verden. Jeg er takknemlig for mange av de resultater vitenskapen har frembrakt. Skal et barn slutte å utforske verden, fordi de voksne allerede vet ”alt”? Hadde vi ikke hatt kunstgjødsel, ville vi ikke kunnet produsert nok mat. En lege ville ventet forgjeves på at Gud skulle la et røntgenapparat stå fiks ferdig på plass neste morgen. Vitenskapsfolk måtte finne det opp, og dyktige folk måtte lage det. Det var da også Guds mening da han skapte oss.

Men, vitenskapen vil aldri kunne avdekke hvorfor den første energi eller masse var der, eller hvor den kom fra. Den kan lage teorier om hvordan ting startet, og hvordan liv oppsto og utviklet seg, men den vil ikke kunne gå bakom tidens begynnelse. Kristne påpeker derfor mer vitenskapens grenser, enn hullene i vår viten.

Bevisene mange vitenskapsfolk mener å ha for at alt liv i sine enorme variasjoner har utviklet seg fra ēn urcelle, virker ikke overbevisende på meg. Hva de kaller ”overgangsformer”, behøver slett ikke være det, - de kan helt enkelt ha vært utdødde arter som var skapt sånn. Dessuten, hvordan de eventuelle ”overgangsformene” på veien mot de arter som fossilene viser, klarte seg, har ingen kunnet gi overbevisende svar på.

Det skjer unektelig mye utvikling og endring i naturen. Men ofte trekkes det helt ut av sine proporsjoner. Bevis på forandringer innen arter, fremsettes som bevis på evolusjon fra en art til en annen.

Selv om jeg personlig ikke tror på evolusjon fra en urcelle, er jeg ikke imot at der forskes på evolusjon og mutasjoner i naturen. Men uansett hva man tror, må vi alle erkjenne vitenskapen sine grenser: den vil ikke kunne avdekke hvorfor grunnlaget for at en slik eventuell utvikling kunne skje var tilstede, eller hvorfra det kom, og heller ikke hvorfor det skjedde. Bare hvordan. Den kan heller ikke sannsynliggjøre at en slik utvikling skjedde helt tilfeldig. For meg fremstår troen på en slik tilfeldighet som en utenkelighet.  

Vitenskapen vil heller ikke kunne forklare all hensikt som skaperverket er fullt av; som bl.a. fotosyntesen, frø og befruktning i planteverdenen, de to kjønn og forplantingen i dyreverdenen. Det gir ikke mening for meg å ”forklare” at alt ble slik fordi det var de beste forhold eller omgivelser for overlevelse og videre utvikling. Skulle noe sånt ha skjedd, måtte det være fordi noen ”programmerte” en slik utvikling. – en som visste hva han ville og gjorde.

Vitenskapen vil heller aldri kunne nå frem til en forklaring på det fint samstemte solsystemet vi lever i. Det er for naivt å si at ettersom der er så uendelig mange solsystemer i universet, så er det ikke så unaturlig at der også ble et hvor alt stemmer, så at liv kan leve. Ting er rett og slett for komplisert for det. Og jo mer komplisert og samtidig fungerende noe er, jo større er sannsynligheten for at der står en vilje og en plan bak det. Det lar seg simpelthen ikke benekte. Og når det kommer til vårt solsystem, er den sannsynligheten overveldende. I hvert fall overveiende, som det heter i rettsspråket.

I lys av det Bibelen forteller om et folk som opplevde å leve i nærkontakt med ham som kalte seg deres Skaper, Gud, Frelser og Herre, føres jeg fra ID til Gud. Jeg kan ikke forklare at Gud var fra begynnelsen, men Skriftens vitnesbyrd er det mest troverdige jeg kjenner. Og jeg tror også at det var Han som ved sitt Ord og sin Ånd viste meg sannhetene, og skapte den tro og tillit i meg som jeg nå får eie.

Slik kommer jeg også best til rette med andre forhold, - som forholdet til vår bevissthet om mening og hensikt, vår bevissthet om rett og galt, om urett, svik og ondskap. Ingen har tatt dette på alvor slik som Gud da han utførte en endegyldig soning for det i Jesus Kristus, og dermed gjorde det mulig for kjærligheten og godheten å omskape synderen og ta ham hjem til sin herlighet.

Faktisk er det ikke mulig for meg nå å ikke tro på Bibelens skrifter om jeg skal være sann. Det blir et svik imot den klareste sannhet og rettferdighet, for ingen fremstiller meg og vår verden sannere enn Bibelen gjør, og ingen har vist meg et sannere og mer edelt menneske enn Bibelens Jesus. Det blir derfor et nei til den største kjærlighet og godhet og den fineste skjønnhet, - og det blir en forfalskning og mistenkeliggjøring av de som skrev skriftene vi finner i Bibelen, som der ikke finnes noen troverdig unnskyldning for.

Jeg har møtt på tre typer ikke-tro. Den ene sier: ”Der finnes ingen makt utenfor vårt univers; følgelig har det aldri skjedd noe i vår tilværelse som ikke har sin forklaring i naturen.” Det er åpenbart at dette kun er et valgt ståsted/tro, og ikke noe resultat av verken vitenskap eller filosofi. Likevel, ene og alene på dette grunnlag tolkes mye i Bibelen som myter, selv om der ikke finnes mytologiske trekk.

Hvem kan si at f.eks Lukas’ beretning i Apgj 18-28 om Paulus’ møte med det romerske rettsvesen, hvor keisere og høytstående embedsmenn nevnes ved navn, og hvor alt skjer i en konkret og kjent setting, er diktverk? Her nevnes keiser Claudius; prokonsul i Akaia, Gallio (som for øvrig var bror til filosofen Seneca); sølvsmeden Demetrius, en kjent person i Efesus; byskriveren i Efesus; kommandanten for garnisonen i Jerusalem, Lysias; øverstepresten Ananias; den romerske prokurator i Judea, Feliks; hans etterfølger Porkius Festus; Kong Herodes Agrippa og hans søster Berenike.

For det første, teksten har ingen tegn på å være en oppdiktet historie. (Hva i all verden skulle f.eks søsteren til kongen ha å gjøre i en oppdiktet beretning hvor hun ikke spiller noen rolle?)  For det andre: Å komme med en usann historie om disse til dels høytstående embetspersoner ville straks ført til sterke reaksjoner og korreksjoner.

Noen har derfor kommet med den tanke at disse avsnittene i Lukas’ beretning likevel må være sanne, men at mye annet han skrev er oppdiktet. Men hvilken rett har man til å mene sånt? Hvilke grunner har man for å tvile på Lukas’ beretninger og øyevitner i det hele tatt, annet enn at man helt grunnløst i utgangspunktet har bestemt seg for at dette ikke har eller kan ha skjedd? Ser man virkelig ikke forskjellen på Lukas og Snorre, så har man ikke studert noen av dem.

En annen ikke-tro sier: ”Vi kan ikke vite hvorvidt der finnes ”høyere makter” som står over naturen. Derfor kan/må vi ikke forholde oss til dem”. Jeg mener, som Bibelen, at vår verden og universets tilværelse, i tillegg til Bibelens beretninger, vitner imot dem. Slik Gud klager i Jes 5,12: Herrens gjerning enser de ikke, de har ikke syn for hans henders verk.

En tredje sier: ”Der er nok mer mellom himmel og jord enn vi ser og vet om. Men vi kan ikke vite om det er den Gud Bibelen forteller om. Jeg føler meg ikke forpliktet til å tro på Bibelens Gud.”

Her tar man ikke på alvor at den som har skapt oss og verden, nødvendigvis må stå høyt over oss i alle henseender, og dermed kaller på respekt, ærbødighet og tilbedelse. Heller ikke tar man på alvor Bibelens troverdige øyevitne-skildringer. Det er da også ikke annet enn ventet at en slik Gud med mening og hensikt bak alt han gjorde, også ville henvende seg til oss som han skapte som tenkende mennesker med bevissthet og fornuft.

Alle disse ikke-troende velger seg noen ubegrunnede påstander som udiskutable utgangspunkt, og setter seg derved utenfor rekkevidde. Det fører til at man velger løgnen og sviket fremfor sannheten og oppgjøret. Man velger bevisst lojalitet mot en verden som ikke vil la seg styre av Gud. Slik setter man seg selv utenfor Guds rike, og alt Jesus ofret og led blir forgjeves for det mennesket! Alt han vil gi, blir ikke tatt imot! Alt på grunn av en grunnløs vantro som man trodde var friheten, og hvor man trodde man fikk mest ut av livet. I virkeligheten blir man til slutt stående tilbake ”i mørket utenfor”, med ingenting!

Det blir for sent å angre seg den dagen Gud har bestemt at spillet er over, og oppgjørets time kommer. Kan jeg annet enn å si med Paulus: Jeg ber deg på Jesu Kristi vegne: La deg forsone med Gud. Og, i dag om du hører hans stemme, så forherd ikke ditt hjerte. Du vet jo ikke om du er åpen for å høre i morgen, eller om du får en dag til.

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere