Verdidebatt

Det hender man lar seg provosere!

Av floskler, bruk av irrelevante sammenligninger og begreper tiden har devaluert til misbruk. Som retorisk redskap for tidsriktige interesser. I salig samrøre med kirkelige ordninger. I utakt med den virkelige verdens motiver og plan.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vårt Land sist uke inneholdt det meste. Fra hva en kan få ut av kongen om likekjønnet vigsel, via mannlige prester som ikke 'liker' prester av hunkjønn, til kvinnen som offer om noen skulle sette opp grenser hun ikke liker. Det siste fra avisens politiske redaktør som forsvar for kvinneprestene, og fra en feministprest som tydeligvis avviser jomfrufødselen og fantasifullt knytter jomfru Maria til MeToo. De to førstnevnte som en slags oppfølging av pågående debatter innenfor kirkeveggene, men mye styrt av høye stemmer utenfor.

Her skal det først og fremst handle om realitetene bak Kongens Ja. En slags motsats til avisens vel positive artikkellayout. Begrunnelsen avisen gjengir, at ingen har lov til å bestemme over individet på det private området, kan  fort komme i klasse med andre typer retoriske ja-forsvar. I samsvar med allmenn haltende logikk og metodikk, om ekteskapet gjøres til en privat greie. Only.

Motivet bak kvinneprest-debatten er et helt annet, men også den – i hvert fall et stykke på vei - møtes av media etter samme type metodikk. Dog med noe mer substans i argumentasjonen.

Kvinner i fastlåste offerroller skal få ligge. Selv om disse tidvis har rett i sine valg av perspektiv, hender det gjerne at slike saker er mer nyanserte enn media så langt har klart å gjengi. Det blir ofte ensidig, fastlåst og monotont. Selv når offerperspektivet er mer søkt enn relevant. Devaluert, om du vil.

At noe holdes for rett, og annet for galt eller utilbørlig, er ikke uvanlig. Om konsekvensen er ulikebehandling, kalles det fort diskriminering, hvis det moteriktige og mediegodtatte rammes. Mens motforestillingene metodisk blir negativt fokusert, trakassert og latterliggjort, og med utestemme krevd ytringsnektet og ekskludert. Med andre ord diskriminert. Gjerne av de samme medier som ellers snakker høyt om ytringsretten. I noen tilfeller fører slikt til bortfall av offentlig økonomisk støtte, noe som gjør det enda tyngre å kunne tro og mene. Slik er ekteskap mellom to av samme kjønn mer og mer blitt normalisert. Kirkeinternt også godt hjulpet av sammenligninger à la liker du bananer, må også sure epler smake godt.

Samfunn og roller for to tusen år siden, var andre enn de er i dag. Det er vesentlig for kvinneprest-debatten. Mens kjønnsdriftens primære formål og forutsetninger fra tidenes morgen og fram til vår tid har vært det samme. Noe det også vil være i morgen. Der de hyggelige bieffektene bidrar til å sikre formålet og styrker konseptet. Ja, til kvinneprester, eller andre samfunnsmessige endringer de siste totusen årene, er ingen (logisk/naturlig/relevant….you name it) begrunnelse for ja til ekteskap basert på en kjønnsdrift hvor primærformålet i utgangspunktet ikke kan innfris.  

Kjærlighet mellom mennesker er viktig. En bærebjelke i våre liv og vår kultur. Men når den brukes retorisk til innpakking og akseptbegrunnelse, for å gjøre avvik mer meningsfylt, kan det fort bli ord. Bare ord, uten substans. Som gjennomskues, og derfor ikke tiltres av alle. Men i det offentlige rom likevel får gjennomslag også fordi motforestillingene, med from mediestøtte, tydelig og taktfast defineres som negativt sære og gammelmodige.

Strategien virker. Motforestillingene dempes og slipper lite til uten stemplende haleheng. Truende retorikk med juss-følge hindrer fort trangen til motmæle ytterligere. Uten å endre realitetene. Det samme gjelder koblinger til menneskeverdet. Dette endres ikke om en takker nei til å sette i system en praksis utenfor livets grunnleggende og klare ordninger. På et området hvor for øvrig ingen enkeltvis har noen rettighet.

De fleste av oss har rundt seg mange mennesker vi er glad i. Av begge kjønn. Det er massevis av kjærlighet der ute. Blant folk. Hvor det også er viktig å møte enkeltmennesket der enkeltmennesket er. Med medmenneskelighet og innsikt. Men gir dette oss retten til å underslå det som - enten man liker det eller ei - er i disharmoni med livets fundamentale forutsetninger? Eller produserer uorden og ugreie, der orden og helhet er av stor betydning, og har vært basis for utviklingen vår fra tidenes morgen.

Når skal disse høyttalende, som i frihetens navn med store bokstaver og høy stemme kaver for å gjøre det unormale normalt, forstå at det finnes premisser utenfor egne tanker og ideer? Som så langt er absolutte. Vi er ikke verdens eller universets navle. Og vi kontrollerer ikke alt! Selv om vi kaver på så godt vi kan, med å bygge oss en forståelse av det motsatte. Både på dette og andre områder. Møt heller mennesker som faller utenfor normalen med sann kjærlighet, og hjelp den disharmoniske til harmoni, ved å akseptere, ikke ved å late som. Skaperordningen er først og fremst naturvitenskap og biologi. Basal biologi. Som var der i går og vil være der i morgen!

Ingen er vi fullkomne. I så måte skal vi være forsiktige med å kaste stein. Men gjør en nødvendigvis det, kaster stein, om en i kjærlighet og omsorg peker på realitetene; på objektiv sannhet og helhet? Hva den enkelte måtte tenke og finne av løsninger, får være den enkeltes valg og ansvar. Det motsatte av full aksept er ikke kriminalisering. Er det noe à la dette kongen diplomatisk egentlig prøver å si, inn i en situasjon hvor media er mer tro mot egen moteriktighet enn de lytter og er realister?

Vi mennesker foretar oss mye rart, som verken naturen eller Vår Herre supporterer. Uten at det her endrer formål, sammenhenger og sannhet. Tragedien oppstår når samfunn, kirke og organisasjoner – hovedsakelig støttet av retoriske grep og tvilsom logikk - later som det konstruerte, og i realiteten formålsløse, via lovgivers velsignelse, forsøkes gjort minst like virkelig, formålstjenlig og absolutt som virkeligheten. Men ikke er det. Foruten å være narraktig, er ikke det en provokasjon i forhold til den enkelte, selve livet og premissene for dette, som vi ellers - og spesielt i disse dager - er så opptatt av å respektere og verne om? Sannheten gjør fri, lærte vi som barn. Ligger det mer der enn vektlagt blir?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt