Hilde Langvann

9

Som å bryte med en ektefelle?

I Vårt Land lørdag 19. september uttalte pressetalsmann i Jehovas vitner følgende om å bryte med trossamfunnet: «Det er ikke verre enn når man bryter med gamle venner eller med en ektefelle.»

Publisert: 1. okt 2020

Bagatellisering av religiøse bruddprosesser er ikke uvanlig. Ofte handler det om mangel på kunnskap, andre ganger handler det om et ønske om å forsvare noe man føler er under angrep. Det kan være vondt å høre at en tro som er så viktig for en selv, har vært negativt for andre.

I en sak i avisen Vårt Land lørdag 19. september som i utgangspunktet handlet om å true barn med fortapelse, uttalte pressetalsmann i Jehovas vitner følgende om det problematiske knyttet til å bryte med trossamfunnet:

«Det er ikke verre enn når man bryter med gamle venner eller med en ektefelle.»

"Idas" familie trakk seg unna trossamfunnet for noen år siden. Likevel fortsatte et av menighetens medlemmer å følge opp jenta direkte med bibelstudium i flere år, uten at foreldrene fikk vite om det. I dag er "Ida" 14 år og blir fulgt opp av helsetjenesten for barn og unge. Terapeutene har vært tydelige på at angsten jenta sliter med i hovedsak er knyttet til hennes bakgrunn fra Jehovas vitner, til teologien hun lærte og bruddet med miljøet. Fremover vil hun derfor bli behandlet med traumebehandling.

Smak på den. Traumebehandling. Et slikt brudd kan altså ha helsemessige konsekvenser.

Dette bekreftes av interne spørreundersøkelser hos Hjelpekilden, der nær 70% oppgir å ha hatt selvmordstanker etter bruddet med trossamfunnet, og der hele 20% har gjort forsøk på å ta sitt eget liv. I en annen undersøkelse av mestringsstrategier fant vi at 40% oppgir å ha brukt rusmidler for å mestre livet og følelser etter bruddet med trossamfunnet, mens andre oppgir spiseforstyrrelser, sosial isolasjon, overdreven jobbing som andre strategier. En tredje undersøkelse om deltagelse i arbeidsliv og utdannelse, viste at utenforskap er en stor utfordring, og hele 20% oppgir å ha vært eller å være arbeidsuføre som følge bruddet med trossamfunnet.

Det er kanskje unødvendig å si at det er de færreste samlivsbrudd som fører til uførhet. Men poenget er at slike bruddprosesser er kompliserte og kan ikke avvises med enkle forklaringer.

To unge jenter forteller her om foreldrenes reaksjon når de valgte å bryte med trossamfunnet:

I helga fortalte jeg til foreldrene mine at jeg kommer til å forlate trossamfunnet, og deres respons var "nå har du ingenting å leve for, det eneste du har å se fram til er å dø"

Når jeg fortalte at jeg kom til å trekke meg sa mamma at "Jeg er veldig glad i deg, men jeg elsker Jehova mer" For å forklare hvorfor vi ikke kan ha kontakt.


En kvinnes fortelling om sitt brudd vise hvor store konsekvenser denne holdningen har:

Det å gå ut av Jehovas Vitner er det mest smertefulle jeg noen gang har gjort. Det føltes som jeg druknet i et hav av sorg. Det tok meg ti år å karre meg til overflaten for å begynne å svømme. Ti år til før jeg nådde land. Og jeg er en av de aller heldigste. Jeg mistet bare alle mine barndomsvenner, min aller beste og næreste venn hittil i livet, og hele min utvidete omgangskrets, og sosiale relasjoner utover det, samt den større familien rundt meg. Foreldrene mine og broren min beholdt en viss kontakt. Jeg fikk terapi da jeg trengte det, og har nå gått til samme psykolog i snart 11 år. Jeg hadde økonomisk hjelp, og et nettverk utenfor selv om jeg var 15 år og i puberteten, og flyttet for meg selv. Jeg ble voksen fort, men gjorde også mange feil som jeg skulle vært foruten. Jeg klarte mange år ikke å gå ut av huset ved en ekstra sterk, rød solnedgang, for jeg var sikker på at Harmageddon kom. Da skulle jeg og alle rundt meg dø. Da jeg var liten var jeg også sikker på at syndene ville utveie det gode, så jeg hadde en ryggsekk med appelsin, et pledd og Donald Duck da jeg var fem år, i tilfelle jeg måtte flykte. Sånn sett har jeg alltid følt meg utenfor. Det var ingen lettelse å gå ut av troen. Det var verdens største sorg. Det er en sosial adskillelse som jeg tror man skal torturere hardt fysisk for å overgå. Skilte meg ifjor. Det var en liten vandring gjennom parken i forhold.

Å bryte med en ektefelle er med èn person, ikke en hel organisasjon og ens totale nettverk. Ektefeller som forlater hverandre kan ofte samarbeide sammen etterpå, og ha et vennskapelig forhold, de blir ikke møtt med en mur av taushet og ignoranse. 

Når du er vokst opp i menigheten, er oppveksten og forkynnelsen en helt sentral del av hele din identitet og tett sammenvevd med din personlighetsutvikling, hvilket naturligvis gjør bruddet til noe mye mer enn et samlivsbrudd. Det virker som at det fra pressetalsmannens side undervurderes hvilken kraft en religiøs oppdragelse har, der livsførsel og valg, alle tanker og følelser veves inn i et narrativ med paradis eller dommedag, alt eller ingenting, Gud eller Satan. Når man bruker en slik retorikk kan man ikke etterpå si at å velge bort menigheten er en enkel sak.

Ansvarsfraskrivelse og bagatellisering fører ikke noen vei. Det øker gapet mellom menigheten og den som har forlatt, og saboterer mulighet for forsoning. Hvis man oppfatter kritikk som et angrep på trossamfunnet, har man en holdning som hindrer enn i å kunne lytte til hva som egentlig blir sagt. Trossamfunn har alt å vinne på å lytte til mennesker som har dårlige erfaringer, og på å granske sin egen praksis med nye øyne.

Hilde Langvann, Hjelpekilden Norge

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere